Foto: Terje Skår // Make-up: Jenny Brelin

Sponset innlegg

Finaleuken er virkelig i gang for FULLT og i den sammenheng har jeg, i samarbeid med min sponsor Foodsave tenkt å kjøre en liten konkurranse for dere der ute- slik at dere også får kjent litt på spenningen og konkurransenervene. Å starte opp finaleuken med en konkurranse- hva er vel bedre enn det? Det er den perfekte oppvarmingen for meg i alle fall.

Så til alle dere der ute- nå kan DU vinne en 3 pack Freshbox by Foodsave til en verdi av 990,- kr! Denne freshboxen er et produkt som bidrar til et lavere matbudsjett ved at man unngår å ha et kjøleskap som er overfylt av gammel og muggen mat. Freshbox by Foodsave er et solid og ripefast serveringsbrett som er produsert i BPA-fri plastikk, samt med 4 uttagbare brett for en kjapp, ryddig og ikke minst enkel servering. Brettet har et design med krumme sider og passer de fleste kjøleskap med målene 29*37*9 cm. Vil du lese mer om dette vidunder-produktet? Da kan du klikke deg inn HER!

Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen av en 3 pack freshbox, er å klikke deg inn på denne linken og delta. 

Konkurransen avsluttes fredag 27.juli klokken 20.00.

Da ønsker jeg alle sammen lykke til og en fortsatt fin mandag!

Jeg har en stund ønsket å skrive om noen av "skyggesidene" (i mangel på bedre ord) av å gå fra det å være en privat person, til en som stadig er i media. Og nei, jeg vet at det jeg har mottatt ikke kan sammenlignes med alt for eksempel en paradise-deltaker mottar hver eneste dag. Grunnen til a jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive noe, er at en av episodene har vært ganske psykisk belastende på meg, og jeg trengte å få det litt på avstand. I tillegg var jeg redd for vedkommende sin reaksjon på et slik innlegg. Jeg tenker det er viktig å belyse det å motta en rekke uønskede eller belastende henvendelser av ukjente i sosiale medier, og å dele erfaringer så vel som både uhensiktsmessige og mer hensiktsmessige måter å håndtere henvendelsene på. Nettrollene som Sara Hassing skrev om i forrige uke, takler jeg fint. De er jeg vanntett mot. De preller av meg som en akutt liten regnbyge på en varm sommerdag. De henvendelsene fra mennesker som strever med selvmordstanker, mobbing og traumer er tøffe å få. Mennesker får mer enn gjerne dele sine opplevelser og tøffe stunder med mobbing og traumer med meg, og jeg vil lytte og gjøre mitt beste for å komme med støttende ord. Ved suicidalitet derimot innebærer det alltid en risiko - en risiko for tap av liv en ikke kan analysere over sosiale medier med en person du ikke aner hvem egentlig er. Jeg er en empat, og medfølelsen min for andre mennesker ender ofte med at jeg selv blir totalt utladet. Du kan lese blogginnlegget til Sara Hassing om nettrollene HER! Her er min historie.

Stemmen min skalv. Det føltes ut som en hånd strammet seg rundt brystet mitt. Øynene mine var såre. Det var vanskelig å holde tårene tilbake, men jeg satt i en viktig telefonsamtale, så jeg holdt de igjen så godt jeg klarte. Hadde tårene begynt å trille, var jeg usikker på om jeg ville klare å formidle det viktige jeg hadde å si. På andre siden av linjen var politiet. Tankene strømmet gjennom hodet. "Gjør jeg det riktige nå, eller gjør jeg det bare vondt verre?", "Hva kommer hun til å tenke?", "Vil hun tenke at jeg har gitt henne opp?", "Vil denne telefonsamtalen ende med at hun faktisk tar sitt eget liv, eller vil hun få den hjelpen hun trenger?".

Politimannen anbefalte meg å blokkere vedkommende på sosiale medier. De var betryggende og sa jeg måtte stole på at politiet gjorde jobben sin, og at de så til at hun fikk adekvat hjelp og oppfølging. "Dette er ikke ditt ansvar," sa politimannen i andre enden. Ordene var både vanskelig og befriende å høre. Vanskelig da jeg følte at jeg hadde sviktet henne, og at jeg visste at å blokkere henne innebar at jeg mest sannsynlig aldri ville få høre hvordan det gikk med henne i ettertid av denne telefonsamtalen. Befrielsen i ordene jeg hørte var en form for lettelse i form av at hun kanskje endelig ville få den hjelpen hun trengte.

Jeg tok rådet til politimannen den kvelden. Jeg blokkerte henne på alle sosiale medier. At det ikke var mitt ansvar derimot, var vanskelig for meg å innse. Jeg er jo tross alt en empat. Jeg brydde meg, og jeg ville ikke være enda en som sviktet henne. I ettertid har jeg flere ganger vurdert å fjerne blokkeringen - bare for å sjekke at alt er bra. For kvelden jeg valgte å ringe politiet, er den siste dagen jeg hørte fra henne. Det er i dag bare et par måneder siden. Jeg vil komme tilbake til nøyaktig hva som fikk meg til å ringe politiet akkurat denne gangen.

For fire år siden fikk jeg en ny melding på facebook. Tv-serien "Ingen Kjære Mor" hadde nettopp startet opp på tv 2 en gang i uken. Dette var første gang jeg gikk fra å være helt privat - med lukket facebook og instagram - til å bli en mer offentlig person hvor ukjente brått skulle ha en mening om meg og mitt. Responsen fra tv-serien var overveldende positiv, og denne jenta var en av de herlige menneskene som tok kontakt med meg på facebook og skrev en lang og søt tilbakemelding. Denne jenta var en av de jeg godtok som venn. I løpet av en uke merket jeg en stor forandring i samtalene våre. Samtalene handlet ikke lengre om meg og tv-serien, men om en suicidal jente og hennes belastende hendelser i livet. Jeg gikk fra å ha en kjendisstatus for vedkommende, til å bli en støtteperson. Hun fortalte meg om en forelder som nylig døde av kreft, den andre sengeliggende grunnet sykdom og hun selv som daglig ble utsatt for mobbing.

Historiene hun fortalte meg satte seg i hele kroppen min, og jeg hadde så sterk medfølelse for henne. Jeg brukte all min tid og energi på å respondere så støttende og godt jeg mestret, samtidig som jeg var konstant redd for hennes reaksjon på hva jeg skrev. Det som fungerte den ene dagen, fungerte ikke i det hele tatt neste dag. Jeg ble helt utslitt av mine egne tanker. "Hva hvis det eskalerer?", "Hva om jeg sier noe feil?", "Hjelper det jeg skriver, eller gjør jeg det kun verre?".

Helgen etter vi startet å skrive stod jeg på min første nattevakt etter opplæring - alene. Brått tikket det inn en sms på mobilen min. Det var et "selvmordsbrev" fra henne. Hun hadde fått tak i nummeret mitt og skrevet en lang sms hvor hun takket meg for alt jeg hadde gjort for henne og fortalte meg hvor mye jeg betydde. Hun skrev hun skulle dø - at hun skulle ta sitt eget liv. "Du trenger ikke å beskymre deg for meg lenger. Jeg er død i morgen uansett!" Jeg stivnet til. Tårene trillet. Jeg var helt i sjokk! Jeg kunne ikke fatte hva det var jeg nettopp hadde mottatt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? Jeg søkte hysterisk opp navnet hennes for å finne et telefonnummer til noen i familien. Jeg fant et til slutt, men så kom jeg jo på at vedkommende var jo sengeliggende grunnet sykdom. De neste timene brukte jeg på å respondere på sms'ene hennes, og gradvis virket det som om ordene jeg skrev hjalp. Derfor valgte jeg ikke denne gangen å gjøre noe mer med det.

I ettertid har jeg lurt mye på om dette var det riktige valget, og om jeg ikke heller bare skulle ha kontaktet politiet med en gang. Hva hadde jeg gjort om hun faktisk tok livet sitt den kvelden? Jeg ville jo ha klandret meg selv for resten av mitt liv. Jeg innså etter å ha skrevet med henne omtrent ett år, at hennes suicidale prat mest sannsynlig var opprettholdt av oppmerksomheten hun fikk på det. Det gikk som regel fint så lenge jeg svarte raskt og holdt samtalen gående, men fikk en bråvending så snart jeg ikke fikk svart med det første eller skulle legge meg. Dette resulterte i mange søvnløse netter og mye langvarig stress - men hei, det er jo ikke meg det er synd på i denne historien. Jeg rådførte meg med en coach, som var enig i mine mistanker - at jeg fortsterket oppførselen hennes ved at jeg svarte og brydde meg. På grunnlag av dette valgte jeg å slutte å svare henne. I starten eskalerte det veldig, og hun skrev mye. Dette var utrolig tungt for meg. Det var vanskelig og helt fjernt å skulle ignorere noen som hadde det så tøft, men det fungerte. Etter en stund skrev hun ikke lengre til meg.

I februar i år begynte jeg igjen gradvis å være i media, grunnet min deltakelse i Miss Norway. På facebook fikk jeg en ny melding. Det var henne. Meldingen var positivt ladet, og hun lurte på hvordan det gikk med meg. Grunnet tidligere erfaring med vedkommende gikk jeg først inn på profilen hennes for å lese meg opp på alt hun hadde lagt ut de siste månedene. Statusene var overraskende positive. Hun hadde fått seg jobb med barn, la ut støttende statuser rettet mot tidligere mobbeofre, og virket rett og slett som en helt ny jente. Hun virket ikke lengre som den suicidale jenta jeg for flere år siden måtte bryte all kommunikasjon med.

Jeg feilet. Jeg valgte å svare henne. Det tok ikke lange tiden før ytringene om selvmordstanker, at ingen brydde seg om henne, ensomheten, og at alle ville hatt det bedre om hun ikke levde startet opp. Jeg gjorde nok en feil. Jeg fortsatte å skrive med henne de kommende månedene. I mai i år hadde vi en forholdsvis hyggelig samtale. Det var sent på kvelden og jeg begynte å bli ganske trøtt. Jeg var egentlig kun våken fordi jeg leste til en viktig fremføring jeg skulle ha på skolen dagen etter. Derfor skriver jeg at vi dessverre må fortsette samtalen en annen dag, og at jeg tenkte å legge meg snart. "Ja, du er sikkert trøtt nå. Gå og legg deg du! Jeg kan jo ikke holde deg våken hele natten jeg," skriver hun. "Oj," tenkte jeg. Tok hun det så pent at jeg måtte avslutte samtalen vår? Dette var jo fint. Jeg skriver god natt og begynner å ordne i stand til å legge meg. Brått får jeg en ny melding hvor hun skriver hvor mye jeg betyr for henne og at jeg ikke trenger å tenke på henne mer.

"Sov godt! Når du våkner i morgen er jeg død...", "Hallo???????", "Hvorfor svarer du meg ikke?"... Hun hadde skrevet et titalls av denne typen meldinger da jeg plukket opp telefonen min. Jeg ble helt kald. Igjen var jeg fanget i en sjokktilstand. Igjen føltes ut som en hånd tok tak og klemte rundt brystet mitt. Jeg skynder meg å svare henne, men jeg unngår å virke så berørt og hysterisk som jeg var. Isteden skriver jeg alt det positive som omringer henne i livet hennes nå, hvor mye jeg bryr meg om henne og at jeg forventer å få en god morgen melding neste dag. Dette ville tidligere ha fungert. Denne gangen fungerte det ikke. Hun sendte meg et blodig bilde av at hun hadde kuttet seg. Jeg skjønte fort at denne gangen ville det ikke hjelpe hva jeg skrev. Med skjelvende stemme og på gråten tar jeg derfor og rådfører meg med en jeg kjenner som er politi, om hva jeg burde gjøre. Han ber meg ringe politiet snarest. Dette er hendelsen som fikk meg til å ringe politiet til slutt. Jeg aner ikke hva som skjedde videre. Jeg sitter her selv i dag med haugevis av tanker og følelser om jeg gjorde det riktige. Hun er fortsatt blokkert på sosiale medier. Var det riktig av meg å ringe politiet?

Det er mye positivt ved sosiale medier, men det er også mye negativt. På sosiale medier aner du ikke om personen du snakker med er den en utgir seg for å være. Snakket jeg virkelig med denne suicidale jenta? Var hun suicidal i det hele tatt? Var noe av det hun fortalte meg sant? Samtidig måtte jeg forholde meg til at alt hun sa var sannheten, da karakteren av det var av en slik alvorlighetsgrad. Et annet problem en møter er at du aner ikke i hvilken grad vedkommende er psykisk syk. For alt du vet lider denne personen av personlighetsforstyrrelser i tillegg, og virkelig trenger profesjonell hjelp som du ikke kan bistå med over sosiale medier. Jeg sier ikke at denne personen ikke snakket sant, det gjorde hun nok. Kanskje var dette sånn hun trudde andre ville bry seg? At jeg ikke ville ha svart henne om det ikke handlet om liv og død? Ikke la det gå fire år slik som jeg gjorde. Blir du kontaktet av en person med en eller annen belastende historie å fortelle, enten det er traumer, depresjon, angst, suicidalitet eller hva enn - i det du merker at vedkommende ikke er tilfreds med at du lytter, deler erfaringer og er en støtteperson, så er det ikke mer du kan gjøre. Det er ikke ditt ansvar!

På en annen side blir jeg utrolig rørt når mennesker velger å dele sin historie med meg. Jeg ønsker gjerne å være den personen. Dette tilfellet var anerledes. Vedkommende var ikke tilfreds med å dele en historie og snakke. Jeg strakk ikke til. Ingen ting av det jeg gjorde var nok. Hun ønsket mer. Dette gikk i mitt tilfelle utover både jobb, skole og egen helse. Det gikk for langt. Har du opplevd å motta slike henvendelser? Hvordan håndterte du det?

 Først av alt- tusen, tusen takk for alle meldinger, telefoner, gode ord og tilbakemeldinger etter blogginnlegget "nett-trollene som ikke lykkes med å skade meg" som jeg publiserte onsdag kveld. Det å våkne til så mye positiv respons fra både kjente, ukjente, presse og media er helt overveldende. Jeg setter utrolig stor pris på det, og det er rørende å lese hvordan mennesker har sett hjelp i det jeg skrev i det nå mye omtalte blogginnlegget som har blitt lest, delt og fanget oppmerksomheten til mange tusen mennesker. Tusen takk!

Blogginnlegget har blitt publisert i både Fredrikstad Blad og Demokraten som du forholdsvis kan lese HER og HER.

Da dere- er det bare 6 dager igjen til det braker løs på Åpen Scene. I den forbindelse har Linn Adriana og jeg blitt intervjuet av Fredrikstad Blad, og dette intervjuet ble publisert i nettavisen i dag. Klikk deg inn HER for å lese om de finaleklare jentene. Tenk at Fredrikstad har hele to finalister- det er ganske så kult! Er det nå vi skal ønske oss en statue på Stortorvet ved siden av "Plankebæreren", Linn? 

Neida, den plassen skal han nok få lov til å pryde alene :-) 

På fredag etter at enda en sponsorkontrakt ble signert, var det klart for en ny shoot med min utrolig dyktige fotograf og make-up artist, Terje Skår og Jenny Brelin! Dette var ikke hvilken som helts shoot nei, men en shoot som de 3 hodene våre har planlagt sammen og forberedt seg til i mange, mange uker. Mange timer i sminkestolen og et samarbeid som kvalifiserer til benevnelsen "de tre musketerer". Shooten resulterte i å bli min absolutt favoritt-shoot noengang. Gurimalla, som jeg koset meg! Sminke,  oppsett og lyssetting kunne virkelig ikke klaffet bedre enn det gjorde. Jeg har heller ikke ord (noe jeg har slitt med flere ganger denne uken) på hvor dyktige Jenny og Terje er! Hodene deres bobler over av ideer og vi hadde et mål om å skape magi, noe jeg vil påstå at vi klarte! 

 Foto: Terje Skår // Make-up: Jenny Brelin

Nå skal jeg spare dere for mer tekst, da mine siste innlegg har vært ganske så lange. I går fikk jeg faktisk beskjed av bestefar om at det siste innlegget mitt var så  "ille" langt. Hehe, det er ikke bare bare å aldri ha hørt om ordet "skrivesperre"... Vi har nemlig ordnet det slik at bestemor og bestefar får mail hver gang jeg publiserer et nytt innlegg, så da går de rett inn og leser på ipaden sin. De er over gjennomsnittet ivrige og det er såå gøy! 

Så her bestefar, dette innlegget er til deg :-) 

Ha en flott søndag, alle! 

Vil du at jeg skal bli den jenta som står igjen til slutt og som får æren av å representere landet vårt, Norge i den store og prestisjefylte "Miss Universe"-finalen? Da kan du gjøre dette:

Send SMS med kodeordet MISSU 14 til 1963. Koster 10,- per stemme

Hei, hei!

Nå skal jeg endelig få dele den syke opplevelsen jeg hadde sist fredag. Jeg kastet meg ut fra et fly! Eller... Skulle jeg gjort det helt alene, kan det godt hende jeg ikke hadde kommet meg fysisk ut av flyet. Jeg har alltid hatt sykt høydeskrekk, men som jeg tidligere har fortalt pressen, så misliker jeg sterkt å være redd for ting, så jeg hoppet like så greit i fallskjerm. Først tenkte jeg at jeg skulle gradvis eksponere meg for høyder ved å dra i klatrepark, på preikestolen og zip-line, for så å hoppe i fallskjerm eller strikk. Slik jeg kjenner meg selv rett, så fungerer ikke gradvis tilvenning og eksponering. Jeg må nesten bare gjøre det verste tenkelige med en gang! Derfor sendte jeg mail til Oslo fallskjermklubb, og et par dager senere HOPPET JEG UT AV FLYET (med en person hengende bak meg vel og merke - tandemhopp). Du kan se min opplevelse her:

Til alle som har tenkt tanken, så har jeg bare en ting å si - bare gjør det! Det var helt fantastisk. Det jeg opplevde som mest ubehagelig var de sekundene fra jeg skulle forflytte meg fra bakerst i flyet, ned sittende på gulvet og ut mot kanten. Jeg har ikke ord for hvilke tanker og følelser som suste gjennom kroppen i de sekundene. Det var helt sykt!

Da fallskjermen ble utløst, fikk jeg en fin sightseeing tur oppe i lufta. Fra luften kunne vi se både Rondane og trysilfjellet. Neste år kan det godt tenkes at jeg tar fallskjermkurs så jeg kan hoppe alene!

Love from Linn Adriana!

 Jeg skal nå ta med dere alle på en reise- en reise gjennom de siste 9 månedene fra den jenta som møtte opp på kurs 24.oktober, uvitende om hva dette dreide seg om og hvordan dette skulle gå- til den finalisten jeg sitter her som i dag. 

Datoen er 17.oktober og dagen er søndag- en relativt vanlig søndag som ikke skilte seg mye ut fra normalen, akkurat slik en søndag skal være. Jeg satt ved spisebordet i stuen og skrev på en innlevering som skulle leveres i den kommende uken. Mamma var også hjemme, men hva hun drev med husker jeg ikke. Lite visste jeg da jeg våknet opp den søndagen om at nettopp denne søndagen var en dag som skulle ende opp med å forandre livet mitt- i alle fall det kommende året. Jeg logget inn på mailen min for å laste ned et dokument til innleveringen min om hvordan konkurranseaspektet utfordrer den organiserte idrettens idealverdier. Denne innloggingen som endte opp med å ikke bli en hvilken som helst innlogging, resulterte i gledeshyl-og tårer. 

Det var den søndagen jeg fikk vite at jeg hadde gått videre fra førsteuttaket i Miss Universe Norway-konkurransen- en drøm jeg har hatt siden den gangen jeg stod foran speilet hjemme med en hjemmelaget sash av dopapir og holdt takketale for meg selv og selvsagt Miss Universe-juryen som jeg tror det bare var jeg som så. 

Lite visste jeg også om hvor jeg skulle ende opp i dag, nøyaktig 9 måneder/279 dager/ 16740 timer senere. I dag sitter jeg her med sashen over skulderen og finalekjolen ved siden av meg- mer klar enn noen gang for å delta på den store og prestisjefylte finalen om bare 8 små dager. JEG ER FINALIST! 

Bilde fra min første shoot i konkurransen. Foto: Andrea Freng

Allerede uken etter at jeg ble deltaker, ble det publisert artikler om meg og min deltakelse i konkurransen i de to lokalavisene vi har her i Fredrikstad- "Fredrikstad Blad" og "Demokraten". Allerede der snakket jeg ut om det som ble mitt motto, mål og kjennetegn i konkurransen. Jeg ville bryte med fordommene mange har til skjønnhetskonkurranser og uttalte meg med at "den norske Miss Universe-vinneren bør være en normal og sunn jente". Videre fortalte jeg om hvordan jeg ville bruke denne konkurransen til å være et godt forbilde for andre. Jeg håpet på at min deltakelse i konkurransen ville inspirere mennesker til å gå utenfor den såkalte "boksen" ved å si at man kun er sin egen hindring! "Klarer jeg- klarer du!". 

Disse presseoppslagene førte til at det ble publisert et debattinnlegg i Fredrikstad Blad med grunnlag at personen bak innlegget ble provosert av "arrangementer" som Miss Universe. Personen konkluderte med at man tydeligvis må være høy og slank for å ha et vinnende vesen. Jeg så meg med en gang pliktig til å svare på dette, da denne debatten oppstod på grunn av min deltakelse i konkurransen. Dette gjorde jeg via et blogginnlegg- et blogginnlegg som fikk utrolig mye positiv oppmerksomhet og tilbakemeldinger som førte til at det også ble publisert i avisen, både på nett og i papirutgaven. Her gikk jeg ut med at jeg selv er kun 165 cm høy og er omgitt av en helt normal kropp som viser idealvekt i forhold til min beskjedne høyde.

"Dette betyr at jeg ikke er den typiske «Miss Universe»-jenta med tanke på at jeg ikke tilfredsstiller de kravene og fordommene angående hvordan en slik utøver skal være, lest ut i fra leserinnlegget. Dette symboliserer igjen konkurransen og dens verdi. Hadde konkurransen kun vært basert på høyde, vekt og utseende, hadde nok ikke jeg sittet her i dag som en av deltakerne."

Jeg klarte nå å få mennesker til å forstå hva dette dreide seg om, noe som også førte til at høydekravet som i utgangspunktet var i konkurransen ble fjernet. Her sendte jeg også inn et usminket bilde som ble tatt etter jeg våknet, noe som også ble publisert i avisen. Dette er noe jeg er utrolig stolt av! Det at jeg nå fikk høre at jeg ble stemplet som en utrolig god rollemodell og et godt forbilde for andre var utrolig, utrolig stort! Dette var en seier! Innlegget finner du HER

En stk usminket Sara- et bilde som havnet i avisen

Dagene gikk og det gikk ikke en dag uten mailskriving, planlegging av møter, gjennomføring av en rekke fotoshooter og blogging. Allerede 4.januar fikk jeg mine to første sponsorer- Therese Hoff Dame & Herrefrisør og Byggmester Tor Egil Johansen. Det å få sponsorer var noe jeg syntes var utrolig morsomt. Etter introduksjonskurset i oktober, trykket jeg opp en stor bunke med sponsorbrev med både bilder og informasjon om hva en slik sponsoravtale gikk ut på. Jeg møtte personlig opp i butikker, salonger og bedrifter og spurte etter å få snakke med daglig leder/sjef. Tanken om at dette var skummelt har enda ikke slått meg og jeg tok heller ikke et nei for et nei. Dette tror jeg er mye av grunnen til at jeg i dag sitter her med hele 7 fantastiske sponsorer på laget mitt. Det å få lov til å være en del av deres team har vært en ære og jeg har storkoset med å hjelpe de med å fronte deres produkter/behandlinger/tjenester. Jeg syntes det fortsatt er surrealistisk når jeg kommer over bilder av meg selv på forskjellige nettsider. Mitt forhold til sponsorene mine har vært unike på hver sin måte og jeg kan ikke takke de nok for det fantastiske samarbeidet jeg har hatt med hver og en av de! Siste innspurt med sponsorarbeid er i gang for fullt, så dette blir knall :-) Min siste sponsor signerte jeg kontrakt med i dag, så dette viser at jeg ikke gir meg! Det er nå eller aldri. 

Mine fantastiske sponsorer som jeg så stolt kan si er en del av laget mitt er: 

• Therese Hoff Dame & Herrefrisør

• Byggmester Tor Egil Johansen 

• Bodyfly Frogner 

• Foodsave 

• Trondalen Utvikling

• Wik og Walsøe 

 Bilder fra noen av mine mange oppdrag og reklameinnlegg

Med tanke på at man aldri blir ferdig utlært og lysten til å møte flere av deltakerne, deltok jeg også på introduksjonskurset i januar. Med et hode litt rikere av kunnskap om hva jeg var med på og hvordan man skulle gå frem, var det på tide å bla om kalenderen og ønske februar velkommen. 

Denne måneden var selvfølgelig intet unntak mot å jobbe på spreng- det var jo nå snart tid for semifinale-uttaket! En rekke fotoshooter fikk som vanlig plass på kalenderen- akkurat som de hadde fått de forrige månedene. Her var det bare til å bruke fantasien og hele tiden prøve ut noe nytt. Ved å se gjennom portofolien min i dag, ser man at jeg har testet ut alt nettopp fordi jeg vil vise at jeg er allsidig. Og hvem dør vel av å prøve noe nytt? Ikke jeg :-) Antrekk, hår og sminke- fysøren så gøy det har vært å planlegge alt! Jeg tror jeg nå med stor sikkerhet kan si meg rustet nok til å delta i VM i planlegging. Med håp om pallplass, selvfølgelig. De fleste som kjenner meg syntes jeg burde jobbe som reiseleder, noe jeg ikke kan skjønner hvorfor? *ape-emoji som fniser*. 

Foto: Rita Bærum

Foto: Rita Bærum

Foto: Tom Tande

Foto: Rita Bærum

Foto: Terje Skår

Foto: Terje Skår

Foto: Rita Bærum

Foto: Rita Bærum

Foto: Rita Bærum

Foto: Rita Bærum

Foto: Terje Skår

Foto: Terje Skår 

Foto: Terje Skår

Det var også i februar jeg publiserte blogginnlegget "Ha hodet på rett plass- en avgjørende faktor".  Her fortalte jeg om hvordan jeg bruker det jeg vil omtale som en av mine sterkeste sider- nemlig psyken min. Dette er et resultat av min karriere som freestyle-danser og mange års erfaring innen idretten og studering av idrettspsykologi og mental trening. Dette innlegget fikk igjen stor oppmerksomhet, noe som igjen førte til at andre mennesker så hjelp og nytte i det jeg skrev. Innlegget finner du HER

14 .februar fikk jeg beskjeden jeg lenge hadde drømt om å få- jeg var nå semifinalist i konkurransen! Samme som søndagen i november, resulterte dette i gledestårer og et høyt forbruk av Cleenex-papir. I tillegg til dette høye forbruket av cleenex og etterhvert tomme tårekanaler, førte det til flere presseoppslag- både i lokalavisene, men også et radiointervju hos NRK. Her snakket jeg mye rundt blogginnlegget angående at skjønnhet er så mangt- det innlegget som også havnet i avisen. Frem til i dag har jeg hatt mange presseoppslag og lagt på toppen av listen over antall aktivitetspoeng i mange, mange måneder i strekk! 

Den fine genseren min som jeg fikk trykt opp etter at jeg ble en semifinalist! Foto: Terje Skår

Det at jeg nå var semifinalist førte til mer enn å kun endre navnet på facebook-siden min fra "deltaker" til "semifinalist". Det var nå kun én tanke som dominerte i hodet mitt og det var å finne opp det syvende giret som bilindustrien heller ikke har funnet opp enda og dermed tråkke gassen i bånd mot finaleuttaket som skulle være i april. Det neste store på agendaen nå var å spille inn presentasjonsfilmen min- og WOW! Jeg har enda ikke funnet et ord med passende beskrivelse til hvor mye jeg elsket og bli filmet og hvordan resultatet ble, og det nå 3 måneder i etterkant. Denne filmen ble regissert av selveste Theo Hogben! Hva mer kunne jeg bedt om? Nemlig, ingenting! Filmingen startet klokken 05.00 på min egen 20-års dag i håp om å få det beste lyset i Holmenkollen. Filmen min fikk utrolig mye positiv respons og har nå blitt sett over 6.000 ganger på YouTube! Du kan se den HER.

Etter filmlanseringen bar det rett videre på kurs og en uke på Beitostølen hvor jeg jobbet som frivillig under Ridderuka 2016! Det å bidra til at disse utøverne når mål, slår personlige rekorder og får drevet med det de elsker- nemlig skiidrett, er til å ta av seg hatten for! Dette satt livet i perspektiv og det var en ære å få bidra med det jeg elsker aller mest- langrenn, veiledning, motivasjon og det å skape idrettsglede! Videre dro jeg rett til Oslo for å delta på kurs hvor jeg ble opplært av organisasjonen Redd Barna. Dette er også noe jeg skal fortsette med etter konkurransens slutt. Jeg elsker å jobbe med og for barn!

Igjen ble Cleenexen og tårekanalene satt på prøve - nå faktisk bare noen timer etter at jeg kom hjem fra Beitostølen og Ridderuken. Jeg var nå en av årets finalister! Etter å ha beskrevet følelsen jeg fikk i det jeg fikk vite at jeg hadde gått videre fra både førsteuttaket og til å bli semifinalist, kan dere jo tenke dere selv hvordan jeg følte det nå! Nå fikk du sikkert et bilde i hodet av en jente som i ført pysj hopper rundt på gulvet som en sprettball med telefonen i hånda små-frustrert  over at hun ikke klarer å ringe alle hun kjenner samtidig. Da kan jeg bekrefte at det stemmer :-) 

Foto: Terje Skår

Tiden fra finaleuttaket og frem til nå har vært en reise og et eventyr for seg selv! I tillegg til det "samme gamle" som blogging, sponsorjobb, møter, shooter, intervjuer med presse og mye, mye mer- har jeg i tillegg også gått gjennom en lang eksamensperiode på Norges Idrettshøgskole hvor jeg er fulltidsstudent. Dette har gått som en drøm, nettopp fordi jeg brenner for det! Mange har undret seg over hvor mange timer døgnet mitt virkelig har og om jeg går på flybensin. Jeg kan bekrefte at døgnet mitt har 24 timer som alle andre (eller i alle fall de fleste av oss har) og at frokosten min ikke består av noe annet finurlig enn den høyt elskede havregrøten. Dette understreker igjen at jeg går 110% inn for å nå målene mine- i dette tilfellet toppkarakterer og en Miss Universe Norway- tittel. 

Foto: Terje Skår

Beautycampen nå i juni for alle finalistene er noe av det jeg vil huske aller mest fra dette bokkapittelet i selvbiografien min. Det var utrolig hyggelig å se igjen alle jentene og ledelsen- makan til gjeng skal man lete lenge etter! Martine og Klara fikk virkelig frem det absolutt aller beste i oss! Det å lære bort handler om så utrolig mye mer enn bare det å bidra til en økt kunnskap hos et annet menneske . Det handler like mye om å se hver enkelt og å bidra til at både læringsmiljøet og det sosiale fører til at det er et godt sted å være. Vi fikk også missebåndene våre- noe som førte til at sommerfuglene jeg hadde i magen forvandlet seg til elefanter. Tenk, at jeg virkelig er finalist? Nå slipper jeg endelig å lage mine egne sasher av dopapir!

Foto: Armand Dommer

Dagene har gått og det er nå bare 8 dager til finaleskuddet går og utfallet av denne reisen blir bestemt! Likevel er det ikke bare fryd og gammen i det å være finalist i en slik konkurranse. Jeg har helt frem til for noen dager siden valgt å bare fokusere på det positive og har derfor valgt og ikke bruke energi og krefter på de mindre hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått gjennom tiden min som deltaker. For 2 dager siden valgte jeg å gå ut med dette i håp om at mennesker som har opplevd det samme som meg kan se hjelp i hvordan jeg har taklet de såkalte "nett-trollene". I det som utgangspunktet var et vanlig blogginnlegg, forteller jeg om hvordan jeg ikke har latt meg vippe av pinnen av de meldingene jeg har mottatt. Jeg skriver om hvordan jeg ikke ofrer en eneste kalori på å bry meg om hva ukjente mennesker tenker om meg, da dette er personer jeg hverken kjenner eller har noe forhold til. Dette innlegget ble publisert onsdag kveld og bare noen timer senere, morgenen etter druknet telefonen min i tilbakemeldinger fra både kjente, ukjente, presse og media. Nå er blogginnlegget lest av mange tusen mennesker og det er også blitt publisert i både Fredrikstad Blad og Demokraten. Ord kan ikke beskrive hvor rørt jeg ble av å lese om hvordan mennesker så nytte og lære i det jeg skrev. Oppmerksomheten rundt innlegget har gått over all forventning! 

"Jeg glad for at jeg er en av de som står på deres liste over hvem de vil plage- da har jeg kanskje tatt plassen til en annen og med det hindrer en person som kanskje ville blitt såret i å få slike meldinger!".

Du kan lese innlegget HER.

Foto: Terje Skår

I dag sitter jeg her i sengen min og skriver dette innlegget som blir noe av det siste jeg gjør i denne konkurransen. Et titalls erfaringer rikere, et missebånd rikere, minner rikere og poeng rikere. Men det viktigste av alt- jeg er akkurat den samme jenta som hun som satt og skrev innlevering ved kjøkkenbordet i oktober. Da en jente uten sin egen facebook-side, en jente uten 10.000 følgere på sosiale medier og en jente uten en fet Portfolio. Men en jente med den samme personligheten, de samme drømmene, målene og ikke minst viljestyrken som hun som sitter her i dag har.  

Foto: Terje Skår

Jeg ser tilbake på et kapittel i livet mitt som jeg må innrømme at jeg er utrolig stolt over og ha klart å skape! Jeg har allerede nådd et av de to målene mine, nemlig å være en god rollemodell og et godt forbilde. Jeg har klart å kjempe meg til finalen uten å være den som har blitt tildelt de ekstra centimeterne eller den smaleste midjen. Jeg har klart det på grunn av hodet mitt! 

Jeg håper av hele mitt hjerte at dette kapittelet ender opp med å bli en innledning til et eventuelt nytt kapittel som kan begynne neste lørdag! Uansett vil jeg si tusen takk til alle som har fulgt meg og vært en del av denne reisen- jeg er målløs og sliter igjen med å finne passende ord! Finalen om 8 dager- la meg gjøre dette! 

Jeg vil også rette en takk til de fantastiske fotografene, stylistene og make-up artistene jeg har fått mulighet til å jobbe med! Andrea Freng, Kristian Grøndahl, Tom Tande, Linda Hylander, Kajin Alice, Rita Bærum, Theo Hogben, Jenny Brelin og Terje Skår. Dere har vært fantastiske og jeg er utrolig takknemlig for all den tiden dere har lagt ned i planlegging, redigering og shooting! En spesiell takk til fotografene Rita Bærum og Terje Skår som har vært mine hovedfotografer. I lesende stund er jeg i studio og jobber med Terje og Jenny i håp om å skape ny magi!

Vil du at jeg skal bli den jenta som står igjen til slutt og som får æren av å representere landet vårt, Norge i den store og prestisjefylte "Miss Universe"-finalen? Da kan du gjøre dette:

Send SMS med kodeordet MISSU 14 til 1963. Koster 10,- per stemme

//Annonse

Bilde: Anastasia B. - Mir Foto

  M I N    R E I S E

Heisann, herlige lesere!
Ønsker å starte dette innlegget med å dele at dette året har jeg hatt en brå lærings- og utviklingskurve i positiv retning. Jeg har blitt sterkere mentalt, roligere og mer sikker på hvem jeg er, og ting jeg tidligere tenkte var umulig har blitt mulig. Ingenting har kommet gratis til meg og takk og lov for det. Det har gjort meg til den jeg er i dag.  

HARDE FAKTA:

Presseoppslag, totalt: 24+

VG
Utrop
Fjuken
Byavisa
TRD.BY
Rørosnytt
Nea Radio
Trønderavisa
Namdalsavisa
Radio Trøndelag