Jeg hadde lyst til å skrive et lite innlegg om noe jeg tror mange av oss sjelden tenker over, eller kanskje ikke tenker på i det hele tatt egentlig. Mange har kanskje ikke tenkt på det før.

Ville bruke ett innlegg til å hedre nettopp noen hverdagshelter. Nemlig de som jobber om natten.
Mens “alle” andre sover.
Når jeg gikk ut døren min i dag var det over en halvmeter med snø og jeg kjente jeg gruet meg til å komme ut på  landeveien klokken 06 i dag, men når jeg endelig kom meg ut dit ifra en snøbelagt gårdsplass- kom jeg rett og slett ut til en måket landevei, det var fortsatt bekmørkt,- det fikk meg til å tanke på de som jobber natt og hvor ensomt det kan føles for mange, og hvor lite "klapp på skulderen" de får kontra hva de skulle fått. 

Når byen og dalene er stille. Når lysene er dempet. Når de fleste har lagt bort telefonen, krøllet seg under dynen gode og varme og forhåpentligvis kjenner på litt ro. Da er det fortsatt ganske mange mennesker som er våkne. Som er på jobb. Som holder hjulene i gang, som sørger for at Norge og resten av verden går rundt. Uten applaus og uten at så mange legger merke til det.

Vi har de som jobber nattevakt på sykehjem og sykehus som sørger for at de nære kjære, og oss selv har støtte og medisinsk, psykisk og fysisk hele døgnet. De som sitter alene på vaktrom, går stille i gangene og passer på at andre har det trygt. Vi har de som overvåker og passer på. Det er de som kjører taxi på mørke veier, de som måker veiene for oss og strøt, de som jobber i beredskap, i fengsel, på lager, bensinstasjoner, de som kjører lastebil, i nødetatene, i sikkerhet, i helse, i omsorg. Og ofte gjør de det alene, i mørket, med tankene som eneste selskap.

Jeg tror ikke vi helt forstår hvor ensomt nattearbeid kan være. Når verden føles litt fjern, og døgnrytmen er helt motsatt av "alle andre". Mange ofrer helger, kvelder, familieselskaper og vanlige rutiner for at samfunnet vårt skal fungere hele døgnet.

Og så snakker vi ikke så mye om det. Tenk over det.

Vi snakker lite om hvordan nattevakter påvirker den mentale helsen. Om følelsen av å alltid være litt på siden av resten av samfunnet. Om hvor tungt det kan være å sitte alene med ansvar når det skjer noe, midt på natten, når alt føles ekstra sårbart.

Dette er en liten påminnelse.
En takk.
Og kanskje en oppfordring til å se litt mer.

For neste gang du legger deg og tenker "endelig senga", så er det noen som akkurat har startet arbeidsdagen sin. Og det synes jeg vi fortjener å tenke litt mer over ⯑

For samarbeid eller spons ta gjerne kontakt 

Email : Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Facebook siden min : Klikk Her
Instagram :  Klikk her