(Foto: privat)

God fredag alle sammen!

I dag hadde jeg et møte med en mann jeg aldri hadde trodd jeg skulle orke å snakke med igjen. Jeg hadde nemlig et møte med rektor på barne/ungdom skolen jeg gikk på. Det som gjorde dette møte så spesielt var at jeg ble mobbet og utesteng på den skolen i 4-5 år. Utestengingen og mobbingen ble så ille at det endte med at jeg byttet skole midt i 9 klasse.

I tiden mobbingen sto på og i årene etter har jeg hatt mye hat og angst mot skolen og jeg har slitt med å bare gå forbi skolen. Jeg har heller ikke orket å snakke om det, jeg har jobbet hardt for å legge lokk på alt det fæle som skjedde. Men ettersom jeg har fått disse fryktelige årene mere på avstand har jeg sakte men sikkert vokst og innsett at fortid er fortid. Jeg har kommet frem til at jeg ikke vil la min fremtid bli styrt og negativt preget av noe som skjedde på grunnskolen. Jeg kan ikke forandre det som har skjedd men jeg kan velge hvordan det skal prege mitt liv fremover.

Jeg er nå kommet til et punkt hvor jeg ikke har noe hat eller angst knyttet til skolen eller den tiden av livet mitt. Jeg er tvert i mot kommet til et punkt hvor jeg ønsker å dele historien min. Fordi jeg tror at man kan forebygge slike saker ved å lære av fortiden.

Så i dag hadde jeg derfor et møte med rektoren, hvor jeg fortalte at jeg ønsket  å holde et foredrag for elevene ved skolen. Rektoren syntes det var en god ide, men var litt skeptisk for hvordan dette ville påvirke noen av elevene da de kjenner eller er i familie med noen som er sentrale i min historie. Rektoren skulle derfor drøfte mitt forslag med noen andre ledere i skolen, og komme tilbake til meg.

Uansett om jeg får et ja eller nei, så er jeg utrolig stolt av meg selv. For ikke nok med at jeg gikk inn på min gamle skole, så hadde jeg også møte med min gamle rektor. Dette er ting jeg aldri kunne ha gjort for 1 år siden. Dette var derfor veldig stort for meg, og jeg ser på dette som et veldig stor seier.