Her kommer et litt sent blogginnlegg fra helgen som var. På lørdag var noen av oss finalister ute på først en bursdag også videre på latter det ble en veldig fin kveld med champis, sushi og mye gøy :) Jeg hadde litt problem med hva jeg skulle ha på meg siden mange av tingene mine der blant kjoler ligger forsatt hjemme i Stavanger, men jeg fant denne svarte og blå som passet fint til kvelden. Meg og Heidi var i byen en dag før der hun kjøpe den hvite kjole, også fikk jeg også hilse på hennes forlovede som var en kjempe koselig mann! Vi var klare for kvelden :)

Nora og meg :) Nora har jeg blitt kjent med gjennom forskjellige type arrangementer vi har vært på. Og hun er helt rå!

Det er alltid koselig å møte alle jentene, men og at vi kan finne på noe sammen utenom. Tusen takk for kvelden og for invitasjonen :) Nå er det ikke lenge til vi sees igjen siden finalen nærmer seg :D

- Christine Frestad

I det siste har jeg vært veldig lite motivert og usikker på hva jeg egentlig vil. Jeg har vært klar over at denne konkurransen kom til å bli en god del hardere enn de tidligere årene jeg har deltatt, men jeg visste ikke at det var så krevende... Jeg har i en lang stund vært usikker på om jeg kommer til å klare(orke) å holde følge med alle de andre flinke og flotte deltakerne. Det er så utrolig mye som skal holdes styr på. Mange mennesker blir det naturlig vis etter hvert å forholde seg til. Sponsor-søking, egen-promotering, konstant jakt etter best mulig pr.. Det er for de aller fleste en ganske hard jobb, og ihvertfall når det ikke er det eneste jobben man har. .  De 2 siste årene har konkurransene jeg har deltatt i vart fra 1-7 dager.. -da selvfølgelig finale-delen av konkurransen. I år startet konkurransen sekundet jeg meldte meg på. 

Foto: Remi Salievski. Bildet(-og forsidebildet) er fra en veldig spontan shoot vi hadde for noen uker siden, her nede i Kristiansand. 


Jeg har blitt enig med meg selv om rett og slett å ta meg sammen. Man kommer ingen vei om man sitter på rompa. Hvorfor skal ikke jeg orke dette, når alle de andre 13 finalistene gjør det ekstremt bra? Jeg spør meg selv om det er dette jeg har lyst til nå, og svaret er ja, uten tvil. Vinneren sitter da ikke på sidelinjen å ser på.. Jeg har en del å ta igjen, og en god del å bevise ovenfor dommerpanelet når jeg har ligget så lenge på "latsiden". Jeg tar dette som en utfordring, og skal love meg selv at uansett hva, så skal jeg denne gangen gjøre mitt aller beste.

Beklager bildekvaliteten.. Det var det eneste jeg hadde for hånden akkurat nå.. :P 

Imorgen skal jeg starte jakten på den perfekte kjole-designer. I årets finale kåres det en egen vinner for kveldens flotteste kjole, og jeg trenger derfor en kjoledesigner som har lyst til å hjelpe meg med å sy vinner-kjolen! Hvis noen av dere lesere har noen tips til noen flinke kjoledesignere er jeg evig takknemlig for alle tips og råd :) Siden jeg i år har planer om å gjøre mitt aller beste, skal jeg også ha hver eneste detalj helt etter planen. Jeg har så utrolig liten tid, og så utrolig mye å gjøre. Men der kan jeg se; får igjen for å være latsabb.... Jeg setter meg selv på prøve. Håper jeg består :P



Ha en god natt :)


Anette <3 

22. Juli er ein dag alle huskar. Norge blei fråstjelt 77 liv av ein grusom mann. Ein av dei var min barndomsvenn Guro Vartdal Håvoll frå Vartdal.

Vartdal er ei lita bygd som er veldig knytta til kvarandre. Eg og Guro gjekk på barnehagen ilag og blei fort gode vennar, men etter eg flytta frå Vartdal då eg var 6 år så mista eg ein del kontakt med vartdalsgjengen. Eit par år seinare begynte eg å ta meir kontakt med dei igjen, vi alle hadde forandra oss og utvikla forskjellige interesser. Guro var veldig glad og engasjert i politikken, og var kanskje den som hadde utvikla seg raskast mentalt. Vi andre forstod ikkje heilt denne interessen og var ikkje heilt på samme bølgjelengde, og kansje ikkje så støttande i det ho gjorde. Men vi var medlem i vartdalsgjengen og var glade i kvarandre. 

Eg hugsar alt frå den dagen, følelsane mine, panikken og kaoset. Mamma hadde ringt meg tidlig på dagen for å sei til meg at systra mi og pappa ikkje burde fare til Oslo pga bombingane. Eg fekk litt sjokk av denne nyheita så eg bestemte meg for å følgje med på radioen kva som hadde skjedd. Så høyrte eg om skytedramaet på Utøya, Arbeidarpartiet's sommarleir, der Guro skulle vere. Eg må innrømme at eg i begynnelsen ikkje skjønte nokon ting, dette skjer ikkje i Noreg, det skal ikkje vere mulig. Eg gjekk inn for å få meir informasjon på facebook og nyheitene. Men ingen viste noko meir enn det vi alle viste, minst 9 personar drept og fleire skadde. Eg tenkte for meg sjølv at dette talet kan ikkje stemme om vitna sei at ein person skyter villt på ein sommarleir, talet må vere høgare og vi har enda ikkje høyrt noko frå Guro. Panikken stiger og alle jentene ringer til kvarandre etter informasjon og støtte. Vi held kontakta gjennom facebook longt på natta og får sjokkbeskjeden kl 4 om natta, OVER 80 DREPTE! Eg brast i gråt og ringte mamma, ho prøvar å trøste men det hjelp lite. Denne magefølelsen har eg hatt ein gong før, og eg kjenner den igjen frå 12 April 2007 då Bourbon Dolphin forliste utanfor Shetland. Følelsen av å henge seg fast ved ein syltynn tråd av falskt håp, kvalme og sinne. 

Tidlig neste dagen samlast jentegjengen for å støtte kvarandre, det einaste som betydde noko var å vere samla. Vi gråt, mimra om gode tider, fylte med på nyheitene og klamra oss fast til telefonen. Det kom lite nytt, vi var våkne heile natta og utslitte. Eg trur vi alle egentlig hadde skjønt kva situasjonen var, men ville ikkje sjå realiteten heilt enda.

Eit par dagar seinare kom beskjeden om at ho hadde blitt drept, eg viste det egentlig. Men å få det bekrefta var uansett forferdelig. 

Ved begravelsen til Guro møtte eg og vartdalsgjengen kjæresten hennar for første gong. Han skreiv ei bok om deira kjærligheit ved namn 21. Juli - en kjærlighetshistorie. Det er ei nydelig bok om deira korte tid saman og om tankane til Kristoffer. Det tok ei stund før eg leste boka, eg turte rett og slett ikkje. Men eg er glad eg gjorde det, det vekte så mange fine minner frå barndommen, latteren, gleden og smilet hennar. Og eg er glad for at ho fekk oppleve kjærleiken i sitt korte men betydningsfulle liv. 

I seinare tid har eg tenkt og reflektert MYKJE over dette. Livet går vidare, og eg lærte mykje om meg sjølv av Guro. Eg beundrar engasjementet ho hadde for politikken og heimekommuna. Ho jobba hardt og gjorde ein forskjell, og hadde ho levd lenger så er eg sikker på at ho hadde fortsett med dette og blitt til noko stort ein dag. Eg er ikkje heilt der enda, men eg skal jobbe med å verte ein beundringsverdig person som kan gjere ein forskjell ein dag, men på min egen måte. 

God kveld alle lesere! 

Etter en ganske lang blogg-pause er jeg endelig tilbake, mer motivert enn noen sinne! :) Jeg har vært en tur på Roskilde Festival i Danmark, og nå liggi 5 dager med akutt bronkitt. 

Da jeg var i Danmark, fikk jeg den gode nyheten om at jeg er plukket ut som én av fjorten misse-finalister i Miss Universe Norway-konkurransen! Jeg måtte holde på hemmeligheten i noen dager, da jeg ikke hadde lov til å offentliggjøre det med en gang. Det var egentlig helt greit, da jeg befant meg i Danmark uten internett og strøm på mobiltelefonen! Samtidig ble jeg kontaktet av en journalist fra Smaalenenes avis (lokalavisen i Indre Østfold). Hun ville gjerne skrive en sak om meg, siden jeg er plukket ut som finalist nok en gang! 

Jeg er veldig fornøyd med oppslaget, men nettutgaven av artikkelen er ganske mye kortere enn avisartikkelen på trykk! Så jeg gleder meg til å få avisen sendt ned hit i posten, så jeg kan lese hele saken! :) 

Her er et lite utdrag: 

FINALIST IGJEN: Anette Hunstad Frøland fra Askim er en av 14 finalister i kåringen av Miss Universe Norway. Vinneren får dra til Moskva for å representere Norge i Miss Universe. Foto: Remi Salievski

 

 

Kan endelig fortelle dere at jeg har komet til finalen :D Jeg fikk vite det i går, men kunne ikke si det før i dag. Mye takket være dere! Til alle mine sponsorer som har vært helt fantastisk og stilt opp med kjoler, presse, behandliger og forskjellige ting. Og ikke minst til alle dere som liker min fb side, støtter meg og driver meg videre. For at akuratt du har troen på meg :) Uten dere hadde jeg aldri komt til finalen, tusen takk :)

Jeg feiret min finale plass med noe av det beste jeg vett om.... Ostekaga <3

Sammen med familien min og kake (kaga på min dialekt) ble feiringen kjempefin :)

Jeg er utrolig glad for at jeg kan jobbe videre med dette, og selvfølgelig treffe jentene igjen! Det skal bli gøy å kunne ta dette til det neste nivået! selv om jeg føler at konkurransen nå har trappet seg veldig opp allerede. 

Det er vel bare å kjøre på nå :)

Husk å stemme på meg! Du sender MISSU 5 til 1963, så blir jeg veldig glad :D

- Christine Frestad