Photographer: Thomas Sandfield
MUA: Mim Lai Sandfield
Perfeksjonismens ekstreminisme.
De første årene på høyskolen var jeg ekstrem. Jeg hadde eksamensnotatene klart minst en måned før eksamen, som jeg skrev om x-antall ganger frem til dagen før eksamen. Jeg hadde en tendens til å komplisere eksamensforberedelsene mer enn nødvendig, og selv språkbruken i notatene var så akademisk og komplisert at det var gresk for de fleste. På starten av høyskolen var det ikke en eneste eksamen hvor jeg ikke møtte veggen. Jeg presset meg selv så unødvendig hardt at jeg fikk panikkanfall flere uker og dager før eksamen. Jeg skulle helst kunne mine 150 siders notater forlengs og baklengs ordrett, og bommet jeg på en setning så følte jeg at hele verden raste. Det høres jo helt ekstremt ut, gjør det ikke?
Fotograf: Haslien Fotografene
Ytre påvirkinger.
Selv om jeg alltid har vært flink på skolen og perfeksjonist, har ikke perfeksjonismen min alltid vært like maladaptiv. I yngre år hadde jeg nærmest fotografisk hukommelse, og alt jeg leste husket jeg. Perfeksjonismen min viste seg også på andre livsarenaer som sport og hobbyer, men den var alltid en positiv drakraft og ikke noe som holdt meg igjen. Etter en bilulykke, hvor smerter medførte konsentrasjonsproblematikk og hukommelsen ikke lengre var som den en gang var, startet de negative sidene med perfeksjonismen å vise seg. Jeg presset meg stadig hardere, for å opprettholde det nivået jeg var på tidligere og avsluttet siste året på vgs. i 2010 med bare toppkarakterer og en etterlengtet bedring på skadefronten. Og tro meg, de karakterene er det blitt felt mange tårer for. Sommeren før jeg startet på høyskolen i 2013, ble jeg igjen utsatt for en hendelse som selv den dag i dag medfører kroniske smerter, med periodevis bedre og dårligere dager. Så da kom den maladaptive perfeksjonismen løpende mot meg med full kraft, i tillegg til høyere krav som følger med Høyskolen. Jeg har alltid vært den personen at hvis noe skjer med meg, så ikke f*** at den ene hendelsen skal få avgjøre hvordan jeg skal leve livet mitt.
Presteringsangsten og panikkanfallene ble verre for hver eksamen jeg hadde, og jeg slet meg selv helt ut psykisk. Ikke nok med at jeg selv var min verste fiende i eksamenssammenheng, men livet hadde det med å slenge den ene etter den andre utfordringen etter meg like bare dager og uker før eksamen - alt fra dødsfall i familien, overfall, operasjon og smerteproblematikk. Til tross for dette klarte jeg å opprettholde toppkarakterene jeg hadde satt meg som mål, men jeg visste selv at jeg ikke kunne fortsette å føle det sånn før hver eneste eksamen - hvertfall ikke når jeg en dag ønsker å ta en doktorgrad.
Mitt vendepunkt - breaking my self-destructive ways.
Mitt vendepunkt kom når vi hadde et selvendringsprosjekt i psykologiemnet i slutten av 2. året på HiØ. Jeg valgte å gå inn i meg selv for å finne ut av akkurat HVA det var som medførte at jeg endte i panikkanfall. Jeg fant raskt ut at det var negativt selvsnakk i form av katastrofetanker og svart/hvitt tanker som endte i en tankestrøm hvor jeg stadig psyka meg selv ned til jeg rett og slett fikk panikkanfall. I samarbeid med læreren min fant jeg fram til litteratur om ACT! ACT står for "acceptance and commitment therapy", hvor grunnprinsippene går ut på at du ikke skal unngå å tenke de negative tannkene, men heller "bade i ubehaget". Ved bruk av ulike teknikker innen metoden, skulle du ta kontrollen over tankene og ikke la de kontrollere deg. Selvendringsprosjektet mitt hadde god effekt, og jeg hadde ingen panikkanfall frem mot den skriftlige skoleeksamen i psykologi. Dette til tross for at jeg var nyoperert etter å ha vært innlagt på Lovisenberg for å utføre skulderkirurgi bare uken før. Jeg fikk også A!
Generalisering og NAFO-seminar 22.April
Jeg snakket med læreren min i ettertid av selvendringen, og skal nå være en del av et symposium om selvendringsprosjekter på NAFO-seminaret på Storefjell 22.April. Problemet var jo at jeg har jo bare enda mer angst for å fremføre noe muntlig enn skriftlig. Derfor prøvde jeg nå frem mot muntlig eksamen i miljøarbeid og rehabilitering å benytte meg av de samme teknikkene for å se om det lot seg generalisere. Jeg fikk ingen panikkanfall, besvimte ikke på eksamen og jeg klarte å dra i land karakteren A igjen! Jeg er så utrolig takknemlig for alle lærere og medstudenter som har støttet meg. Jeg kan endelig si at perfeksjonismen min er blitt en mye mer positiv ting igjen, og drahjelp istedenfor å være en byrde som trekker meg ned. Jeg ser på perfeksjonismen som et medikament - du har det fordi du ønsker å oppnå noe, men samtidig kan nettopp denne tingen være det som gjør at du blir hindret i det. For du vet, de fleste medikamenter har en eller annen mulig bivirkning som er akkurat hva du tar medisinen for.
Det er som sagt både positive og negative sider ved perfeksjonismen. Det skumle er hvor lite det skal til før den utvikler seg i en mer maladaptiv retning. Det kan være psykiske påkjenninger, konsentrasjon og smerteproblematikk som medfører at du ikke evner å prestere slik du en gang gjorde og rett og slett utviklingen av et dårlig selvbilde. Når en perfeksjonist mister troa på seg selv, samtidig som stadig øker kravene, er det skummelt. Psykisk mishandling er også en stor trussel.
Dersom noen sliter med det samme problematikken, tar jeg gledelig en prat med deg. Det er bare å ta kontakt på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.. Jeg planlegger å skrive et mindre innlegg om selve forberedelsesprosessen til eksamen, og ulike memoreringsteknikker senere.
Ha en fin uke,
- Linn Adriana.