Hei alle fine!

Da jeg meldte meg på Miss Norway, visste jeg at jeg kom til å bli mer synlig.

Jeg visste at det ville bli tatt bilder av meg. At jeg kom til å stå foran kamera. At jeg måtte gi intervjuer og dele mer av meg selv enn jeg noen gang hadde gjort før.

Det jeg ikke var forberedt på, var hvor brutale mennesker kan være når de sitter bak en skjerm.

For en stund siden var jeg med i et videointervju i Telemarksavisa. Jeg gledet meg. Ikke fordi jeg skulle være i avisen, men fordi jeg endelig fikk muligheten til å fortelle hvorfor jeg hadde valgt å delta i Miss Norway. Jeg ønsket å snakke om reisen, om hjertesaken min og om alt jeg hadde lært.

Dessverre var det ikke budskapet mitt som fikk mest oppmerksomhet.

Kommentarfeltet handlet i stedet om kroppen min.

Det er rart hvordan mennesker kan se en video på noen få minutter og føle at de kjenner deg godt nok til å dømme deg. At de vet hvem du er. At de kan kommentere utseendet ditt som om du ikke er et ekte menneske med følelser.

Jeg leste kommentar etter kommentar.

Noen var direkte slemme.

Andre var skrevet som «humor».

 

Det er lett å tenke at én kommentar ikke betyr så mye. Men når det blir mange, skjer det noe. De begynner å hope seg opp. Du begynner å huske dem. Og plutselig er det de ordene du hører når du ser deg selv i speilet.

Jeg hadde alltid trodd at jeg var ganske sterk.

Jeg har tenkt at mennesker på internett ikke kjenner meg, så hvorfor skulle meningene deres bety noe?

Men sannheten er at de gjorde det.

Mer enn jeg liker å innrømme.

Jeg merket at jeg begynte å tvile på meg selv. Jeg analyserte bilder av meg selv. Jeg tenkte over hvordan jeg så ut fra alle vinkler. Jeg lurte på om andre også så det kommentarfeltet beskrev.

Det er en utrolig vond følelse.

For plutselig begynner man å se seg selv gjennom øynene til mennesker som ikke ønsker deg noe godt.

Til slutt ble det så belastende at jeg kontaktet Telemarksavisa og ba dem om å fjerne videointervjuet.

Det var ikke en lett avgjørelse.

Jeg angret ikke på det jeg hadde sagt.

Jeg angret ikke på at jeg stilte opp.

Men jeg klarte ikke lenger belastningen av alt som fulgte med.

Det var første gang jeg virkelig kjente på hvor mye netthets kan påvirke et menneske.

Ikke bare den dagen kommentarene kommer.

Men dagene etter.

Ukene etter.

Du tar det med deg på jobb.

Du tar det med deg når du legger deg.

Du tar det med deg når du skal møte nye mennesker.

Og plutselig begynner du å lure på om de tenker det samme.

Det er kanskje den største konsekvensen av netthets.

Den flytter inn i hodet ditt.

Det som gjorde mest vondt, var kanskje at de som skrev kommentarene aldri fikk se konsekvensene.

De så ikke at jeg satt på jobb og kjempet mot tårene.

De så ikke at selvtilliten min fikk en knekk.

De så ikke at jeg begynte å tvile på meg selv.

De så ikke at jeg mistet lysten til å være synlig.

De skrev noen ord.

Så gikk de videre med dagen sin.

Jeg satt igjen med dem.

Likevel ønsker jeg ikke at dette innlegget bare skal handle om det negative.

For midt i alt det vonde opplevde jeg også noe utrolig fint.

Jeg fikk meldinger fra mennesker jeg aldri hadde møtt før.

Unge jenter.

Gutter.

Familie.

Foreldre.

Mennesker som fortalte at de heiet på meg. At de syntes jeg var modig. At de håpet jeg ikke lot noen få ødelegge drømmen min.

Noen fortalte at de selv hadde opplevd netthets.

Andre skrev at de syntes det er fælt at andre kan være så stygge. 

Det ga meg håp.

For kanskje kan vi faktisk lære noe av dette.

Kanskje kan vi bli litt flinkere til å stoppe opp før vi skriver.

Vi vet aldri hva et annet menneske står i.

Et bilde på Instagram viser ikke hele historien.

En video på TikTok viser ikke tårene etterpå.

Et smil foran kamera betyr ikke at alt er bra.

Vi ser bare noen få sekunder av et menneskes liv.

Likevel føler mange at de har rett til å dømme.

 

Jeg kommer ikke til å la denne opplevelsen definere meg. Den har gjort meg mer sårbar, men også sterkere.

Den har lært meg hvor viktig det er å bruke stemmen min til noe positivt.

Hvis dette innlegget kan få bare én person til å la være å skrive en sårende kommentar neste gang, så har det vært verdt å dele historien min.

For ord betyr mer enn vi tror.

De kan bygge mennesker opp.

Men de kan også rive dem fullstendig ned.

Så neste gang du sitter med telefonen i hånden og vurderer å kommentere noens utseende, kropp eller verdi, stopp opp et øyeblikk.

Spør deg selv:

Ville jeg sagt dette hvis personen sto rett foran meg?

Hvis svaret er nei, så hører det heller ikke hjemme på internett.

Klem Elin 

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Facebook: Elin Hoff Teigen

Facebook side: Elin Hoff Teigen- Veien til Miss Norway 2026