Photo by: Thomas Sandfield.
Hei, alle fantastiske folk!
Etter en fantastisk start på dagen, finner jeg meg selv i tenkteboksen. I dag er det kun litt over tre uker igjen til selveste finalen av Miss Norway 2016. På denne reisen har jeg lært utrolig mye - spesielt om meg selv som person, og mine ønsker og mål i livet. Jeg har opplevd mye det siste halvåret, og det har gått så utrolig fort. Tiden har bare "flydd" forbi. På denne tiden har jeg blitt kjent med en gjeng fantastiske jenter, jeg har opparbeidet meg et flott nettverk av alt fra fotografer til journalister og jeg har presset meg ut av komfortsonen min gang på gang. På en annen side har jeg at jeg kanskje ikke har strekt helt til på den sosiale fronten. Jeg føler ikke at jeg har strekt helt til når det kommer til å ta vare på de som betyr noe rundt meg. Det er vondt å tenkte at jeg kanskje ikke har fått stilt opp like mye for venner og familie som jeg kunne ønske jeg kunne. På denne tiden har jeg også innsett hvem som virkelig støtter meg, og hvem det er på tide å gi slipp på. Det er som regel aldri en god følelse å gi slipp på noe eller noen, men noen ganger er det rett og slett det en må. Noen ganger må en faktisk være litt egoistisk og tenkte på hva en selv ønsker å få ut av livet. For det er ikke alltid du kan hjelpe alle andre.
Helt ærlig, skal jeg si at jeg trudde at konkurransen ville være hakket mindre krevende. Jeg visste hva som møtte meg, men med så mange dyktige konkurrenter har det vært mer krevende enn jeg først trudde det ville bli. Jeg er en perfeksjonist, og jeg har tidligere skrevet om at jeg har vært plaget meg panikkanfall grunnet presentasjonsangst. Så hva i alle dager tenkte jeg på når jeg meldte meg på denne konkurransen? Jo, det var nettopp det. Etter et selvendringsprogram med god effekt, trengte jeg å generalisere eksponeringen på flere områder i livet mitt. Denne konkurransen her er den perfekte eksponeringstreningen, og jeg har måtte gjøre en del prioriteringer for å få alt til å gå rundt. Ved siden av konkurransen har jeg vernepleierstudiene, hvor jeg har hatt både muntlig eksamen og gruppeeksamen i løpet av semesteret - noe som har krevd mye av meg som perfeksjonist med prestasjonsangst. For selv om jeg har funnet effektive tiltak for å lindre symptomene av angsten, så vil det mest sannsynlig alltid være en del av meg. Det er ikke noe som forsvinner over natten. Det jeg har fokusert på er at prestasjonsangsten ikke definerer meg som person, men kun er en del av meg. På den måten kan jeg prøve å vri om angsten til en positiv drivkraft, istedenfor noe som hemmer meg.
Ord kan ikke beskrive hvordan det føles å få all den støtten fra alle kanter som jeg har fått i konkurransen. Jeg var forberedt på at det ville komme langt mer negativt, men tilbakemeldinger har hovedsaklig vært positive. Selv om mye har vært positivt, så har jeg også strevd med en del mer spesielle henvendelser, men dette ønsker jeg å skrive et eget innlegg om i løpet av uken! I innlegget vil jeg vise kontrastene mellom de hyggelige henvendelsene og de mindre hyggelige. Tilbake til overskriften...
30.juli er ett kapittel i livet mitt over - enten står jeg der med en tittel, eller så gjør jeg det ikke. Begge deler avslutter ett kapittel, og åpner opp ett nytt et. Så hvor vil veien føre meg videre? Jeg er uansett utrolig stolt over alt jeg har fått til hittil, og føler meg som verdens heldigste som har det støtteapparatet rundt meg som jeg har!
- Love from Linn Adriana.