For litt siden telte æ blader på en prestekrage. Skal, skal ikke? Va det store spørsmålet..
Før blomsten ble ferdig telt, ble den litt ødelagt men akkurat nok til at med litt selv-kjærlighet vil det få prestekragen til å blomstre igjen.
Kanskje etter sommern engang står den oppreist og klar til at æ kan finne ut om det siste bladet e skal eller skal ikke.
Inntil den tid e alt uviss, en uviss fremtid e skummelt men «vær bare ved godt mot» pleide bestemor si til meg. Har tatovert «courage» til minne om akkurat det.
Æ må ha mot til å stå alene litt til.
En ting e nu sikkert og det e at 1+1 e ikke 3 men 11!! To tall som ser ingenting ant enn helt like ut.
En an ting e at 2-1 e faktisk 0 ..
Æ føler meg som en seigmann som bare strirre ut i lufta med et tomt blikk som om ingenting lengre betyr noe.
Hvis du spør meg om noe så e æ bare disponibel til å svare noe så enkelt som ja eller nei.
Æ har på timer for å bare huske spise og når æ førsr spiser smaker det ikke godt engang.
Æ sovner uten å huske at æ i det hele tatt la meg. E som om verden bare går videre og æ bare eksisterer som et lite ubetydelig støvkorn.
Heldigvis har æ en som vekker meg, drar meg i handa og viser meg kordan vei vi skal gå. En som aldri forventer mer enn at æ skal for alltid være mammaen hannes. En som elsker meg med hele seg, helt og ekte.
Dessverre kan livet være veldig vanskelig til tider og man føler kanskje heller aldri at det blir bra nok men da e det viktig å huske på alt det gode som venter.
Livet e herlig når sola skinner og varmen treffer men så blir det vått og kaldt når regnet treffer.. Det vil alltid være en motsetning å se for hadde alt vært likt, ville nok ingen skjønt verdien av de små og viktige tingan som gjør ting litt bedre. E vel kanskje derfor vi har nord og sør, øst og vest. 2 poler som møtes i en parallell strek. Kanskje derfor vi har sol og vi har måne.. det e mørkt og det e lyst. Alt e to motsetninger men som møtes på samme strek uansett ka.
Man kan ikke rømme fra det man står nærmest og ikke kan man bare gå videre heller.. selvom alle som vet, ville prøvd å overbevise meg om at det her e våres slutt og ikke starten på en ny begynnelse.
Avogtil e det vanskelig å bare se de aller viktigste tingan når alt e som mørkest..
Men det e da det e aller viktigst å huske på kem en sjøl e, man må for all del ikke miste seg sjøl når livet går på tverke..
Eneste æ har å forholde meg til e et håp, et håp om en ny begynnelse og en ny start.
Men inntil da e den aller beste medisin å ta kun en dag om gangen.
Slutte tenke, bare gjøre.