Uansett kor syk mamma va så skjerma vi aldri Lowe. Æ lot han ligge inntil mamma selvom ho hadde 100 ledninger og tilogmed dialyse.
Æ lot mamma få holde og kose på Lowe så fram til ho klarte det. Mamma hadde ledninger tilogmed som gikk igjennom halsen og æ lot fremdeles Lowe se ho. Mamma låg for døden i 2023 og min tanke va at Lowe skal aldri måtte skjermes fra å se ahkkuen sin. Ho va lite til stedet men ho va enda i livet og æ tenkte stadig på at Lowe må huske ahkku (bestemor) hvis ho skulle gå bort.
Da min bestemor døde va vi å tok første hilsen og siste farvel med oldemor. Lowe va 10 dager gammel. For meg va det viktig å ha Lowe med på syningen på minnestunden. Æ trengte å kunne fortelle han i ettertid at han nådde å se ho men ho rakk aldri se han.
I kledd mine ullsokker og ull våtter som bestemor strikka til meg som baby, fikk Lowe sprelle fritt og kjenne på den kalde handa hennes imens han va trygg i mine arma.
For halvt så år siden opererte æ meg for endometriose og ble sterilisert ble æ også polstra med små bandasjer og for meg va det viktig at Lowe fikk se at mamma va annerledes nu og han måtte være litt forsiktig med meg og gjøre han klar over at han forsto æ ikke kunne løfte han på 4 uker. Æ viste han dermed ingen sår men kun blod igjennom bandasjen som lå under klærne mine.
Æ syns vi e alt for forsiktig med ka man tillater barn å se og kordan vi oppdrar barna. Alt skal være sånn og sånn og 1000 sikkerhetsregler og rutiner for alt..
Skal man skjerme barna for virkeligheten?
ka vil det bli av barna våre i ettertid? Ka e aftermath av å skjerme de for alt det e verdt?
Som familie e vi veldig åpen om alt. Det e sånn æ å har vokst opp hjemme som barn og der av lærte æ at ingen spørsmål e for dum og nu vet æ at Lowe vet også at ingen spørsmål e for dum å spørre og selvom han e 3 år stiller han meg veldig bra spørsmål om feks kroppen.
Æ e veldig opptatt av at oppdragelsen hannes skal være ekte. Æ prøver aldri være bedre enn æ e for han. Hvis æ har en dårlig dag får han vite det og det trur æ bidrar med at han å skjønner sine egne følelser lettere og tillater seg selv å føle ulike følelser.
Det aller fineste med å være mamma e nemlig at hver dag e ulik men like spennende.
Hannes alder nu e så fascinerende for selvom han e liten e han så stor samtidig hahah.
Han har begynt på ny avdeling i barnehagen kor de reiser hver dag ut med båt og han e blitt så selvstendig at han lager frokostblanding med melk til frokost. Vi e kommet til end med bleia og æ merker æ har en stor gutt å ha med å gjøre samtidig som kosekluten fremdeles betyr hele verden for han og ønsker helst sove inntil meg om natta. Nåt æ aldri blir å gjøre e å jage han i egen seng. Hvis han vil sove med meg, får han det så lenge han sjøl ønsker.
Æ syns det e så mye fint med å ha en liten men stor 3 åring og æ trur han e en så fin og trygg gutt fordi æ aldri lot han være en begrensning i livet mitt men heller en ny mulighet. Han hjelper meg hver dag å se muligheter der andre vanligvis ville sett problemer. Han får hjelpe til og lærer verdien av ulike ting som feks har han nu skjønt at hvis han rydder lekan sine eller støvsuger kjøkkenet får han en belønning som feks en is.
Min mening e at æ syns ikke man skal skjerme barna fra virkeligheten. Det vil gjøre vondt værre når barne vokse opp og oppdager at verden e jo brutal.
Trur livet e generelt lettere å takle hvis man har byggesteiner fra barndommen alt. Så æ trur det e viktig å ikke skjerme barn fra alt som e vondt og vanskelig men heller forklare ting på dems nivå og gi barne forståelse for den virkelige verden.