Uken i Ungarn var fort omme, og jeg har nå vært hjemme i en uke. Det var noen aktive, og fantastiske dager.
Dag 1:
Vi kom frem til Budapest i 12tiden på mandag. Derifra var det rett på kontoret til våre samarbeidspartnere ADRA Hungary. Vi pakket alt av julegaver og matposer i bilen, før vi kastet oss i bilen og kjørte til et sosialsenter. Her møtte vi godt over 20 barn. Mange av disse barna var på sommercampen og det var utrolig hyggelig å se dem igjen. De sprer så utrolig mye glede!
Dag 2:
På tirsdag hadde vi ukens lengste biltur. Turen gikk til en bitteliten landsby langt inni det vi nordmenn kaller ingenmannsland. Her lever det rumenere som hverken har jobb eller går på skole. Landsbyen hadde flere fabrikker da Ungarn var en del av Sovjetunionen, men da Sovjet gikk i oppløsning mistet alle jobbene sine. De er nå på fjerde generasjon med arbeidsløse. Her fikk vi lov til å bli med hjem til to forskjellige familier og se på hvordan de lever. Dette var uten tvil den hardeste dagen. De er så takknemlige. For dem er dette hjem. Det er trygt. Det er familie. Og til syvende og sist er det det som betyr noe.
Dag 3:
På onsdag tok vi turen nordover til et barnehjem. Til sammen bor det 12 barn på dette barnehjemmet. Her er sikkerheten streng og det var på ingen måte lov til å legge ut noen bilder av barna. Foreldrene skal ikke vite hvor barna er hen. Det som var fint var å se at dette var et stort og fint hus, med ansatte som virkelig så ut til å bry seg. Her går alle barna på skole, og har muligheten til å få en utdannelse.
Dag 4:
Torsdag var den siste dagen vi var på besøk, og denne dagen var vi hjemme hos en foster familie. Familien har tatt inn tre små barn. Barna vil ikke bli adoptert av denne familien, men har muligheten til å bli der så lenge de ikke blir adoptert av andre.
På fire dager har vi kjørt så og si Ungarn rundt. Det har vært lange, psykisk tunge, og samtidig helt fantastiske dager. På turer som dette er det viktig å fokusere på hvor glade barna blir når vi kommer på besøk, og hvor positivt det er at de får alle disse tingene. Om man skal fokusere på alt de ikke har, isteden for det det de faktisk har, kan man grave seg helt ned. For min del har turen gått mye bedre enn forventet. Jeg har jobbet mye med meg selv i forkant av denne turen. En slik tur forandrer deg som menneske, og jeg kommer tilbake til Norge sterkere!
Følg gjerne med på Prosjekt Takknemlighet sin Facebook-side; https://www.facebook.com/protakk/
Godt nyttår til dere alle!
Jeg gleder meg masse til å møte dere andre som også har kommet videre i konkurransen. Dette blir så gøy!
-Stine