Hva skjer med deg når du lever i en misseboble?

3. januar startet det hele for alvor. Når konkurransen preger hverdagen din, med konstant fokus på utvikling og presentasjon er det lett å havne i sin egen lille misseboble. Det er som å være en idrettsutøver. Blogginnlegg, catwalk, trening, fotoshoots, presse, frivillig arbeid, kurs og hele tiden et nytt mål å jobbe mot.

Etter hvert blir det nesten en egen liten verden, til slutt glemmer du at det finnes noe annet. 

Og når du lever så lenge i den boblen, begynner konkurransen også å påvirke hvem du er.

Jeg har tenkt mye på forskjellen mellom meg og meg på scenen. For når du går inn i en konkurranse som dette, begynner du naturlig nok å utvikle sider ved deg selv du ikke hadde tidligere. Du lærer å stå rettere, snakke tydeligere, være mer bevisst på hvordan du presenterer deg selv og tørre å ta mer plass. Du lærer å smile selv om du er nervøs, gå inn i rom med mer selvtillit og bli komfortabel med å bli sett.

I starten kan noen av disse tingene nesten føles som en persona. Som noe du tar på deg fordi situasjonen krever det.

Men etter åtte måneder er det ikke nødvendigvis så enkelt lenger.

For hvis jeg har øvd på å være modigere i åtte måneder, er motet fortsatt bare en del av konkurransen? Hvis jeg har blitt tryggere på å snakke foran mennesker, bruke stemmen min og stå for det jeg mener er det bare Miss Norway meg?

Egenskapene du har tilegnet deg, blir til slutt deg.

Noen sider av meg har blitt forsterket gjennom konkurransen. Andre har jeg måttet bygge nesten fra bunnen av. Men det betyr ikke at de er falske. 

Jeg er fortsatt den samme personen som gikk inn i konkurransen. Men jeg er ikke helt den samme versjonen av henne.

Og kanskje er det akkurat det som er så spesielt med å leve så lenge i en misseboble. Du spiller ikke bare en rolle. Etter hvert begynner noen av egenskapene du øver på å feste seg. Det som først føltes uvant blir naturlig. Det som først krevde mot blir noe du bare gjør.

Jeg har definitivt kjent på spørsmål som. Hvem er jeg egentlig? Fordi man begynner å glemme hvordan det var før konkurransen startet.

Svaret mitt nå er at det ikke trenger å være enten eller.

Jeg trenger ikke legge fra meg selvtilliten, ambisjonene, disiplinen eller evnen til å ta plass når konkurransen er ferdig. Det er ikke et kostyme. Det er ting jeg har lært.

Misseboblen varer ikke for alltid.

Men jeg tror deler av personen jeg har blitt inne i den kommer til å bli med meg lenge etter at den sprekker.

Sees vi på finalen 22. august?

Jeg ble selv inspirert til å delta etter å ha sett finalen i fjor. Jeg anbefaler derfor alle å dra. Kanskje du blir inspirert og? Ikke nødvendigvis bare til å melde deg på, men muligens du får lyst til å ufordre deg selv og bruke stemmen til noe som betyr noe for deg.

Du kan kjøpe billetter her ♥ !

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Stemme på meg som din favoritt? Stem MISSU 17 til 2401 (Koster 20kr)