Noen ganger gjør glede meg trist - Baksiden av hjertesaken min

I livet mitt nå er det kun ting å være glad for. Jeg er omringet av de beste menneskene, lever mitt beste liv og har nesten alt jeg ønsker meg. Jeg begynner å nærme meg livet jeg har alltid ønsket meg.

Men i det siste har jeg begynt å gå imot den viktigste regelen jeg har satt for å satse på meg selv. Ikke stopp når du har momentum. Ikke la noe påvirke målet ditt. Uansett hvor sliten, stressa og lei du er, fortsett. Ikke bli distrahert.

Men noen ganger blir jeg overkommet med tristhet. En overveldende følelse av tiltaksløshet og maktesløshet. Jeg blir usikker på om noe som helst spiller noe rolle. Jeg føler meg usynlig, liten og uviktig. Fordi jeg mister retningen. Hvorfor gjorde jeg dette igjen? Spør jeg meg selv ofte. Det som ga fullstendig mening forrige uke, er nå fjernt.

Og nei, det kjennes ikke ut som depresjon. Tror jeg. Helt til det blir det.

Jeg trodde lenge dette var min normal. At hele livet mitt skulle være i svart hvitt, mens alle andre kunne leve i farger. Som en eller annen straff fra universet. Noe jeg hadde gjort galt. At livet var noe alle andre mennesker forstår. At jeg kan tenke meg i hjel og likevel ikke forstå.

Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet, fordi jeg ikke er så glad som jeg burde. Jeg kjenner meg utakknemlig og i veien. Fordi jeg ikke bare kan være glad og ukomplisert.

Men jeg blir også sint, fordi jeg har mistet så mye av livet mitt til denne følelsen.

Det er ikke logisk at glade følelser skal gjøre meg trist, men noen ganger gjør de det.

Kanskje jeg innerst inne tror jeg ikke fortjener gode ting. Derfor løper jeg, gjemmer meg og later som det ikke skjedde.

Dette er kanskje ikke egnet en Misse kandidat å fortelle, men jeg kan ikke snakke om hjertesaken min uten å dele baksiden og. Fordi når jeg er glad, glemmer jeg at jeg i det hele tatt har vært trist.

Jeg har tenkt mye på om jeg er bra nok til å kunne få en krone. Når jeg er meg. Er jeg glad, kreativ, lidenskapelig og følger hjertet. Når jeg går opp. Er jeg ukritisk, brå, høylytt og virkelighetsfjern. Så har vi tristheten. Hvor ingenting spiller noe rolle. Hvorfor skulle jeg vært en god rollemodell når jeg ikke engang ser noe poeng? Men jeg er ekte. Skal en rollemodell være perfekt hele tiden?

Og det er her jeg prøver virkelig å ankre meg selv. Jeg vet at jeg har gode verdier og moraler. Jeg vet jeg setter andre foran meg selv. Jeg vet jeg har selvrespekt. Jeg vet jeg er sterk og ikke gir opp på ting som er viktig for meg. Dette er meg.

Heldigvis varer ikke tristheten så lenge lenger. Jeg kjenner meg selv bedre. Jeg vet hva jeg må gjøre. Det her min beste egenskap, å ikke gi opp, kommer til nytte.

Jeg har blitt flinkere på å ta pauser når jeg trenger. Men det aller viktigste er å ikke ta en for lang pause. Man må komme seg ut, ikke være redd for å føle, ikke løpe fra de bra tingene.

Rådet som jeg alltid gir alle andre. Vær snill mot deg selv. Prøver jeg å applikere til meg selv og.

Så vit du er ikke alene. Jeg fremstår sterk, men i blant glemmer jeg det og.

Jeg prøver alltid å ha et positivt budskap i det jeg formidler. Men i det siste har jeg ikke hatt et.

Men jeg ser fremover. Bak tåken, er det jo egentlig sol. Jeg gleder meg til første beauty camp og treffe alle de flotte jentene igjen. Jeg gleder meg til å tilbringe tid med familie og venner. Jeg gleder meg til å reise, oppleve og se nye ting. Gjøre alle tingene jeg i min litt kroniske tristhet har gått glipp av. For livet mitt har vært i levende lysende farger en stund nå, uten noe som helst tegn til tåke, storm eller regn. 

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?