I går begav jeg meg på en minneverdig tur til Holmenkollen, en destinasjon jeg ikke hadde besøkt siden mine dager i Oslo, som nå begynner å føles som en lang stund siden. Et nostalgisk sus strømmet gjennom meg da jeg atter en gang vandret i de velkjente omgivelsene. Men det var ikke før jeg stod rett foran den majestetiske Holmenkollbakken at jeg innså hvor mange år det faktisk hadde gått. Foran meg reiste seg en imponerende struktur, enda større enn jeg husket den. Denne ikoniske skihoppen hadde bevart sin tidløse skjønnhet, og jeg ble overveldet av fascinasjonen over dens betydelige størrelse. Det var som å gjenoppdage en gammel venn og oppdage at den hadde vokst til å bli noe ekstraordinært.