Hei alle fine!
I dag vil jeg gi moren min en liten takknemlighets post, fordi hun er verdens beste mamma og bestevenn.
Når jeg blir spurt om hvem forbildet mitt er, trenger jeg aldri å tenke to ganger. For svaret har alltid vært det samme: mamma. Ikke fordi hun er moren min og feilfri, men fordi hun er ekte. Fordi hun har lært meg mer om styrke enn noen andre. Mamma har lært meg at styrke ikke alltid er synlig. Den ligger i de stille handlingene. I ansvaret hun har tatt, i omsorgen hun har gitt, og i måten hun alltid har stilt opp uansett hva, også når hun selv har hatt lite å gå på og mye å gjøre. Hun har vist meg at det går an å være både følsom og sterk samtidig.
Jeg har sett henne være sliten, bekymret og usikker. Jeg har sett henne sitte stille, tenke lenge, tvile på egne valg. Men jeg har også sett henne fortsette. Ikke fordi hun måtte være sterk, men fordi hun brydde seg. Om familien, om venner, og om menneskene rundt seg. Om verdiene sine.
Det er lett å tro at sterke mennesker aldri faller. At de aldri tviler. Men mamma har lært meg at det er helt feil. Styrke handler ikke om å aldri bli redd, lei seg eller sliten. Det handler om å være ærlig med seg selv, og likevel reise seg opp igjen. Uansett hvor mange ganger du måtte falle på veien. Det handler om å ta ansvar, også når det er vanskelig.
Hun har lært meg å være jordnær. Å behandle mennesker med respekt, uansett hvem de er, hva de står for og hva de har gjort. Hun har lært meg å se mennesker før meninger, og historier før fordommer. Å stå for det man mener, uten å tråkke på andre. Å kunne være uenig uten å være slem. Hun har lært meg at det ikke er den høyeste stemmen som er den sterkeste, men den som er trygg nok til å være rolig.
Gjennom hele oppveksten min har hun vært som en stein, en stein som tåler alt. En som har lyttet mer enn hun har snakket, og som alltid har gitt rom for følelser. Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg føler til henne. Om det er glede, skuffelse, sinne eller usikkerhet. Hun har vist meg at følelser ikke er noe man skal skyve bort, men noe man skal skjønne.
Når jeg ser ned på meg selv, tenker jeg ofte på mamma. På hvordan hun alltid har trodd på meg, også de dagene jeg ikke gjorde det selv. Den tryggheten har gitt meg mot til å tørre mer. Til å stille opp i situasjoner som er ukjente og skumle. Til å gå inn i rom der jeg føler meg liten, og likevel bli stående. Til å stole litt mer på meg selv.
Hun har vært der i overgangene. I periodene der jeg har følt meg usikker på hvem jeg er og hvor jeg er på vei. Når jeg har kjent på press, forventninger og sammenligning. Da har hun minnet meg på at jeg er mer enn det jeg presterer. At min verdi ikke forsvinner selv om jeg feiler. Det har vært avgjørende for hvem jeg har blitt til i dag.
Mamma har også lært meg at det er lov å sette grenser. At det er mulig å være snill uten å glemme seg selv. At man ikke må være tilgjengelig for alle hele tiden. At det ikke er egoistisk å si nei, men nødvendig. Hun har vist meg at egenverdi ikke handler om hvor mye man gir, men om å ta vare på seg selv også.
Jeg har sett henne prioritere det som betyr noe. Små øyeblikk. Samtaler rundt kjøkkenbordet. Stillhet. Nærhet. Hun har lært meg at det ofte er i det enkle det viktigste ligger.
Er så utrolig takknemlig for den fine moren min.
Klem Elin
Kontakt meg:
Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Insta: elin.teigen
TikTok: elin.teigen
