Foto: Knut Yrvin

Hei!

I helgen var jeg på kurs med Miss Universe der jeg fikk møte en del av de andre deltakerne som også var på kurset. Vi fikk mye nyttig informasjon som er veldig greit og nødvendig å ha med seg videre i konkurransen. Kurset varte hele dagen fra kl 09-18 og var veldig spennende og lærerikt. På slutten av kurset fikk vi møte Martine, Miss Norway som fortalte oss noen av erfaringene hennes fra konkurransen og hjalp oss med å øve på show walk og posering. 

Jeg ble mye mer motivert etter jeg fikk møte Miss Universe teamet og Martine. Framover er det mye som står på planen og det er mye å sette seg inn i. Så det er bare å sette i gang og jobbe mot målet. 

Vi snakkes senere!

Røde Kors Moelv har kontaktet meg, og de ønsker å arrangere en kvinnekveld på Grande mottak i Ringsaker i samarbeid med meg. Her bor det få kvinner blant mange menn, de er flyktninger som har reist fra hjemlandet og sitter igjen med så og si ingenting. Vi ønsker å gjøre noe for å glede dem og gi dem noe annet å tenke på for en kveld. Som alle andre kvinner er disse damene opptatt av klær og sminke. -og dette er noe de ikke har mye av, og de har heller ikke mulighet til å kjøpe dette av egen lomme.

Fixme hud-og kroppspleie bidrar med litt testere og prøver slik at vi får ordnet en fin "gavepose" til kvinnene, og jeg har allerede vært i kontakt med flere bedrifter i området angående bidrag med til arrangementet for å få til en best mulig kveld.

Dersom noen av dere som leser dette og bor i området har pent brukte klær til kvinner som de ikke bruker, eller om det er noe annet du tenker du kan bidra med i forbindelse med opplegget vi prøver å få til så kontakt meg per mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller send en melding til meg på min facebook side her.

Slike situasjoner får meg til å tenke over hvor heldig jeg er som er oppvokst i trygge Norge. Her har vi det kjempe bra, og går alikvel rundt og klager over små bagateller. Jeg mener vi må sette pris på hvor heldige vi er, og tenke på de som ikke har det i nærheten av så godt som oss og lever en usikker hverdag der de aldri kan føle seg trygge.

Mitt navn er Alice Quan og er 20 år. Jeg er fra Lørenskog, som ligger i vest til Oslo. Jeg har utenlandsk bakgrunn hvor både far og mor er fra Kina. Nå går jeg på mitt andre år på Norges Dansehøyskole og studerer dans med pedagogikk, med fordypning i jazz. Etter skoletid jobber jeg som instruktør og servicemedarbeider på Fresh Fitness og ekstrahjelp på Christiania Glasmagasin. 

Jeg er målrettet og ambisiøs. I fremtiden vil jeg jobbe innenfor underholdningsbransjen og hjelpe andre til å nå målene og drømmene deres. 

Jeg har stor lidenskap for dans, mat, kjoler og interiør. En av punktene på min bucket list er å stå bak all planlegging av et bryllup som ikke blir mitt eget, som rollen til Katherine Heigl i filmen 27 Dresses. 

Er det noe mer du lurer på, så er det bare å spør i vei!

Klem fra Alice ♥

Hei og god Tirsdag!

Som sikkert noen husker var jeg å tok bilder i studio forrige uke. Ettersom dette var min aller første gang synes jeg bildene ble veldig fine, og jeg følte jeg fikk det  til. Bildene ble veldig enkle etter mitt ønske, der jeg byttet litt på kjolene jeg hadde og treningstøy. 

Jeg har så mange kreative og gode ideer som jeg vil prøve under neste fotografering, så dette blir gøy. Nå må jeg sette meg ned å notere alt som dukker opp i hodet mitt. Dette blir en lang og utfordrende uke, men jeg gleder meg!

Alle bildene er tatt av flinke Åge Pettersen fra mitt hjemsted Arendal. 
Dere hører fra meg. 

- Bettina H. 

Kjære lesere,

i dag er det nøyaktig et år siden jeg var i Oslo hos kirurgen og ble enige om skulderkirugi. Ventelisten var lang og i slutten av april ble jeg lagt inn til operasjon. Etter fulgte smerte, månedsvis med en arm i fatle jeg ikke kunne belaste, og skulder rehab hos fysioterapaut som jeg forsåvidt fortsatt holder på med per dags dato. Ting tar tid.

Voldsepisoden.

Sommeren 2013 ble jeg utsatt for en voldsepisode, da lille meg av alle menneskene som stod rundt, var den eneste som ikke klarte å bare stå og se på når en jente stod med en annens hender godt rundt halsen opp etter veggen. For meg er det en menneskelig ting å gjøre, og det var langt fra en kalkulert handling fra min side, men en reaksjon. Hadde det vært en kalkulert handling, ville jeg selvfølgelig hentet en vakt eller noe, og ikke kastet meg rett inn i situasjonen. I mine år som ordensvakt kom jeg lagt med et smil om munnen, høflighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Men da jeg kom løpende bort, smilte og spurte: "Hva er det som skjer her da?", og jeg møtte et sort blikk og en knyttneve midt i ansiktet, er det ganske lite rom for kommunikasjon. Episoden endte med x-antall spark og slag i ansikt og kropp, mens jeg fortvilt prøvde å dekke meg til. Nei, tubetopp og skjørt er ikke å anbefale i slike situasjoner, og jeg var mer beskymret for å blottlegge meg enn slagene og sparkene jeg mottok. Jeg husker ikke mye mer av hendelsen, enn at jeg en stund etter stod sammen noen venner av meg på andre siden av gaten.

Dette var en måned før jeg egentlig skulle inn og tjenestegjøre i forsvaret, etter et halvt år med intens trening for å skåre bra på de fysiske testene. Mørbanket dro jeg inn til Sessvollmoen, men merket fort at dette ikke ville gå da jeg ikke en gang klarte å løfte opp noe som helst med min venstre arm. Heldigvis hadde jeg en backup-plan, og hadde kommet inn på vernepleiestudiet på Høyskolen i Østfold på høsten, noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag.

Ettervirkningene.

Jeg var heldig som slapp unna med hjernerystelse, partiell ruptur på supraspinatus og biceps, slimposebetennelse og diverse annet i skulderen min. Det tok meg 2 år med opptrening og behandling før det ble fastslått at jeg ikke klarte å trene opp biceps - 2 år hvor jeg nesten ikke klarte å bruke venstre armen min. Jeg har i gjennomsnitt gått til fysioterapaut 2 ganger i uken i ettertid, og jeg er enda ikke 100 %. Alt dette slitet, fordi jeg brydde meg. Hva er det egentlig voldsutøverne tenker på? Jeg kunne vært uheldig. Jeg kunne ha ramlet feil, slått hodet kraftigere. Konsekvensene får både livet deres og mitt kunne ha blitt så stor, av en så tullette og unødvendig hendelse.

Dagen i dag.

Etter den dagen, har jeg hatt en intens trang til å trosse smerten og ikke la den og skaden komme i veien for mine ambisjoner i livet. Jeg nekter å la den ene hendelsen definere resten av mitt liv. Uansett hvor lang tid det tar, skal jeg klare å trene meg bra igjen. Det kom jo også noe godt ut av det - jeg startet å studere vernepleie og har hatt praksis både innen sykehjem og barnepsykiatri, og jeg er evig takknemlig for at det var dit veien førte meg.

Det er fantastisk å se de videoene som handler om å bry seg, hvor en ser at folk faktisk tørr å sette seg selv i en potensiell faretruende situasjon for å forsvare andre som blir diskriminert, truet, og trakassert på åpen gate. Har du sett noen av filmene? De setter søkelyset mot blant annet offentlig mobbin og seksuell trakassering.

Her finner du noen av de: http://www.tv2.no/v/967428/?ref=953900

Mvh,

Linn Adriana Thomassen.

Yasmin Osse Aakre, 26 år gammel og kommer fra Oslo.

Jeg er utdannet eiendomsmegler og har et års studium i psykologi.

Jeg jobber som assisterende avdelingsleder på Flavours food Market og butikksjef på Point Fornebu.

Jeg er eier av en Powder puff valp som heter Leo, som jeg forguder og som opptar mye av min tid. Resten av tiden tilbringer jeg med familie og venner, og ellers mye reising utenlands og trening på høyt nivå!