I dag skal vi en tur innom min hjertesak - vold i nære relasjoner.
Vold i nære relasjoner er ikke et privat problem. Det er et samfunnsproblem. Og det er dessverre et voksende problem. Tall fra SSB viser at stadig flere rapporterer om vold, trusler og skremmende adferd i hjemmet - et sted som egentlig skal være det tryggeste vi har.
Derfor må vi snakke om det. Derfor må vi lære om det. Derfor må vi lære unge mennesker hva grenser er - og hva de ikke skal måtte tåle.
Og tallene er ikke til å misforstå. En av tre kvinner i Norge har opplevd fysisk vold i løpet av livet. Dette er ikke en prosent. Dette er mennesker, det er liv. Det er historier som kunne vært unngått.
Når så mange rammes, kan ingen av oss tie. Å snakke om vold i nære relasjoner handler ikke om å skape frykt - det handler om å skape trygghet og bevissthet. Det handler om å gi mennesker språk for hva som skjer bak lukkede dører. Det handler om å gi dem mot til å sette grenser, kunnskap til å forstå når grensene blir brutt og bistå med hjelp.
For vold starter sjeldent fysisk. Det starter ofte med små steg over grensene dine.
Og det er nettopp derfor vi må snakke om det - høyt, tydelig og uten skam!
Vi snakkes i neste innlegg!
Stooor klem
Isabelle ⭐
Ønsker du å støtte og hjelpe meg videre på min reise mot Miss Norway 2026? Eller ønsker du et samarbeid?
Nå er det under en uke igjen til årets første bootcamp sammen med de andre finalistene starter, og jeg gleder meg så mye!
Det som en gang føltes langt unna, er nå rett rundt hjørnet - og nå møtes vi som finalister og starter denne reisen sammen. Det er en helt spesiell følelse, som nesten er vanskelig å sette ord på♥
Jeg kjenner på en blanding av spenning, glede og forventning. Det er et utrolig kjekt og spennende program i vente, og jeg vet at det kommer til å bli både lærerikt og utfordrende, på en veldig god måte.
Vi skal blant annet ha mye fokus på catwalk, noe jeg virkelig ser frem til. Det å få utvikle seg, bli tryggere på scenen og lære av dyktige mennesker er noe jeg gleder meg skikkelig til.
I tillegg blir det flere aktiviteter gjennom bootcampen som jeg er veldig spent på, og ikke minst sashing-seremonien! Bare tanken på det gir meg gåsehud. Det er et så spesielt øyeblikk, og jeg gleder meg til å oppleve det sammen med de andre finalistene!
Jeg tror også dette blir en utrolig fin mulighet til å bli enda bedre kjent med de andre jentene. Vi er alle på samme reise, og det å kunne dele opplevelser, støtte hverandre og vokse sammen betyr mye.
Jeg kjenner at jeg er utrolig takknemlig for å få være en del av dette, og jeg er så klar for å gi alt i tiden som kommer♥
Dette er virkelig starten på noe stort!
Stor klem, Emilie
Vil du følge meg på reisen min mot Miss Norway 2026?
Gjerne ta kontakt for samarbeid♥
Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
For litt siden telte æ blader på en prestekrage. Skal, skal ikke? Va det store spørsmålet..
Før blomsten ble ferdig telt, ble den litt ødelagt men akkurat nok til at med litt selv-kjærlighet vil det få prestekragen til å blomstre igjen.
Kanskje etter sommern engang står den oppreist og klar til at æ kan finne ut om det siste bladet e skal eller skal ikke.
Inntil den tid e alt uviss, en uviss fremtid e skummelt men «vær bare ved godt mot» pleide bestemor si til meg. Har tatovert «courage» til minne om akkurat det.
Æ må ha mot til å stå alene litt til.
En ting e nu sikkert og det e at 1+1 e ikke 3 men 11!! To tall som ser ingenting ant enn helt like ut.
En an ting e at 2-1 e faktisk 0 ..
Æ føler meg som en seigmann som bare strirre ut i lufta med et tomt blikk som om ingenting lengre betyr noe.
Hvis du spør meg om noe så e æ bare disponibel til å svare noe så enkelt som ja eller nei.
Æ har på timer for å bare huske spise og når æ førsr spiser smaker det ikke godt engang.
Æ sovner uten å huske at æ i det hele tatt la meg. E som om verden bare går videre og æ bare eksisterer som et lite ubetydelig støvkorn.
Heldigvis har æ en som vekker meg, drar meg i handa og viser meg kordan vei vi skal gå. En som aldri forventer mer enn at æ skal for alltid være mammaen hannes. En som elsker meg med hele seg, helt og ekte.
Dessverre kan livet være veldig vanskelig til tider og man føler kanskje heller aldri at det blir bra nok men da e det viktig å huske på alt det gode som venter.
Livet e herlig når sola skinner og varmen treffer men så blir det vått og kaldt når regnet treffer.. Det vil alltid være en motsetning å se for hadde alt vært likt, ville nok ingen skjønt verdien av de små og viktige tingan som gjør ting litt bedre. E vel kanskje derfor vi har nord og sør, øst og vest. 2 poler som møtes i en parallell strek. Kanskje derfor vi har sol og vi har måne.. det e mørkt og det e lyst. Alt e to motsetninger men som møtes på samme strek uansett ka.
Man kan ikke rømme fra det man står nærmest og ikke kan man bare gå videre heller.. selvom alle som vet, ville prøvd å overbevise meg om at det her e våres slutt og ikke starten på en ny begynnelse.
Avogtil e det vanskelig å bare se de aller viktigste tingan når alt e som mørkest..
Men det e da det e aller viktigst å huske på kem en sjøl e, man må for all del ikke miste seg sjøl når livet går på tverke..
Eneste æ har å forholde meg til e et håp, et håp om en ny begynnelse og en ny start. Men inntil da e den aller beste medisin å ta kun en dag om gangen.
I livet mitt nå er det kun ting å være glad for. Jeg er omringet av de beste menneskene, lever mitt beste liv og har nesten alt jeg ønsker meg. Jeg begynner å nærme meg livet jeg har alltid ønsket meg.
Men i det siste har jeg begynt å gå imot den viktigste regelen jeg har satt for å satse på meg selv. Ikke stopp når du har momentum. Ikke la noe påvirke målet ditt. Uansett hvor sliten, stressa og lei du er, fortsett. Ikke bli distrahert.
Men noen ganger blir jeg overkommet med tristhet. En overveldende følelse av tiltaksløshet og maktesløshet. Jeg blir usikker på om noe som helst spiller noe rolle. Jeg føler meg usynlig, liten og uviktig. Fordi jeg mister retningen. Hvorfor gjorde jeg dette igjen? Spør jeg meg selv ofte. Det som ga fullstendig mening forrige uke, er nå fjernt.
Og nei, det kjennes ikke ut som depresjon. Tror jeg. Helt til det blir det.
Jeg trodde lenge dette var min normal. At hele livet mitt skulle være i svart hvitt, mens alle andre kunne leve i farger. Som en eller annen straff fra universet. Noe jeg hadde gjort galt. At livet var noe alle andre mennesker forstår. At jeg kan tenke meg i hjel og likevel ikke forstå.
Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet, fordi jeg ikke er så glad som jeg burde. Jeg kjenner meg utakknemlig og i veien. Fordi jeg ikke bare kan være glad og ukomplisert.
Men jeg blir også sint, fordi jeg har mistet så mye av livet mitt til denne følelsen.
Det er ikke logisk at glade følelser skal gjøre meg trist, men noen ganger gjør de det.
Kanskje jeg innerst inne tror jeg ikke fortjener gode ting. Derfor løper jeg, gjemmer meg og later som det ikke skjedde.
Dette er kanskje ikke egnet en Misse kandidat å fortelle, men jeg kan ikke snakke om hjertesaken min uten å dele baksiden og. Fordi når jeg er glad, glemmer jeg at jeg i det hele tatt har vært trist.
Jeg har tenkt mye på om jeg er bra nok til å kunne få en krone. Når jeg er meg. Er jeg glad, kreativ, lidenskapelig og følger hjertet. Når jeg går opp. Er jeg ukritisk, brå, høylytt og virkelighetsfjern. Så har vi tristheten. Hvor ingenting spiller noe rolle. Hvorfor skulle jeg vært en god rollemodell når jeg ikke engang ser noe poeng? Men jeg er ekte. Skal en rollemodell være perfekt hele tiden?
Og det er her jeg prøver virkelig å ankre meg selv. Jeg vet at jeg har gode verdier og moraler. Jeg vet jeg setter andre foran meg selv. Jeg vet jeg har selvrespekt. Jeg vet jeg er sterk og ikke gir opp på ting som er viktig for meg. Dette er meg.
Heldigvis varer ikke tristheten så lenge lenger. Jeg kjenner meg selv bedre. Jeg vet hva jeg må gjøre. Det her min beste egenskap, å ikke gi opp, kommer til nytte.
Jeg har blitt flinkere på å ta pauser når jeg trenger. Men det aller viktigste er å ikke ta en for lang pause. Man må komme seg ut, ikke være redd for å føle, ikke løpe fra de bra tingene.
Rådet som jeg alltid gir alle andre. Vær snill mot deg selv. Prøver jeg å applikere til meg selv og.
Så vit du er ikke alene. Jeg fremstår sterk, men i blant glemmer jeg det og.
Jeg prøver alltid å ha et positivt budskap i det jeg formidler. Men i det siste har jeg ikke hatt et.
Men jeg ser fremover. Bak tåken, er det jo egentlig sol. Jeg gleder meg til første beauty camp og treffe alle de flotte jentene igjen. Jeg gleder meg til å tilbringe tid med familie og venner. Jeg gleder meg til å reise, oppleve og se nye ting. Gjøre alle tingene jeg i min litt kroniske tristhet har gått glipp av. For livet mitt har vært i levende lysende farger en stund nå, uten noe som helst tegn til tåke, storm eller regn.
Klem Synne♥
Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Jeg har nettopp vert på sykehuset og donert blod. Jeg ble blodgiver for snart 2 år siden etter jeg så en influenser snakke om det på some. Det føles veldig fint å kunne bidra. Det føles lite, men betyr utrolig mye for dem som trenger det. Jeg møtte opp på sykehuset kl 10 da jeg hadde fått tildelt time. Jeg viste legitimasjon og fikk en ipad med et skjema å fylle ut. I skjemaet spørr de om du har reist til utlandet, om partner, sykdommer og annet som kan ha påvirket blodet. Etter skjemaet var sendt inn ble jeg kalt inn til samtale med lege hvor vi raskt gikk over noen av punktene. Jeg fikk en boks med jerntilskudd da jeg har slitt mye med underskudd tidligere. Da alt var i orden tok jeg med meg en iste fra drikkeskapet og fikk komme inn i et større rom med mange stoler.
Først tappet de noen rør som brukes til tester, da får du senere vite om du har noen mangler og evt få tilskudd fra sykehuset. Så tappet de en pose med 450ml. Når jeg var ferdig fikk jeg velge en premie fra premiehyllen. Det ble en ny mummikopp!
I dag er det kun 2% av befolkningen i norge som donerer, samtidig som 50% vil ha behov for blod eller produkter laget av blod i løpet av livet. Blodet trenger man i mange tilfeller, her er noen av dem:
Behandling av kreft, etter tap av blod grunnet ulykke eller operasjon, fødende og nyfødte, behandling av brannskader.
Anbefaler å sjekke ut blodbanken sin side for mer info og kanskje du kan bli donor?
Vårt løpende uttak for 2026 er nå avsluttet og vi holder på å fullføre kursingen. Vi kommer tilbake med påmelding for 2027 når dette er klart. For å forberede deg til å delta neste år, les gjerne bloggene til årets deltakere, og kom på finalen i august. Semifinaleuttak blir gjort i mars og finaleuttak i april. Følg med!
