Hei alle fine♥

I dag har jeg lyst til å dele noe som har vært en stor del av livet mitt, nemlig usikkerhet.

Jeg har brukt store deler av livet mitt på å tro at jeg ikke er god nok.

Jeg var usikker på hvem jeg var. Usikker på om jeg passet inn. Usikker på om jeg var god nok. 

I oppveksten følte jeg ofte at jeg sto litt på siden av alt. Som om alle hadde fått en slags oppskrift på livet, mens jeg prøvde å finne ut av ting underveis. Jeg var mester i å sammenligne meg selv med andre. Hvordan de så ut, hva de fikk til (spesielt karakterer på skolen), og hvor sikre de virket. Og inni meg vokste en følelse av at jeg ikke strakk helt til.

Det rare er at usikkerheten ikke alltid synest utenpå. Man kan smile, være sosial og fungere helt fint, men samtidig kjenne på uro og tvil.

Jeg brukte mange år på å lete etter plassen min. Tro at jeg måtte bli mer som alle andre for å passe inn. Men det jeg ikke forsto da var at plassen aldri var noe jeg måtte lete etter, den var noe jeg selv måtte skape.

Med årene har jeg lært at usikkerhet ikke betyr at det er noe galt med deg. Det betyr bare at du er menneskelig. At du bryr deg og ønsker å høre til.

I dag kan jeg fortsatt kjenne på usikkerhet i blant. Forskjellen er at jeg ikke lar den styre meg på samme måte som før. Fordi jeg vet at jeg er god nok som jeg er, selv på dager der jeg tviler.

Og kanskje er det akkurat det som er å finne plassen sin: Ikke å bli en perfekt versjon av seg selv. men å tørre å være den man er.

Hvis du kjenner deg igjen, så bare husk at du ikke er alene. Det er plass til deg også♥