Foto: Marie Johnsen Dahlen (@MJDfoto)
"Hva er det der? Det på høyre armen din?"
Kontrasten slår meg når jeg står i fotostudioet. Jeg ser at arret vises. For 18 år siden var ikke det å overleve like forutsigbart for meg som det er i dag.
Jeg hadde respirasjonsproblemer. Kroppen fikk ikke trekke inn nok oksygen på egen hånd, så jeg måtte få et lite kutt i armen. Etter det har kuttet vokst sammen med meg, og det er blitt mye større enn det først var på den lille armen i 2007.
Jeg kom til verden for tidlig, og nervesystemet mitt startet livet i beredskap.
Pappa og meg med nisselue - klar til å feire jul ↑
Foto: Privat
Nå er jeg 18 år gammel. Jeg vokser, utvikler meg og gjør meg klar til videre utdanning, Miss Norway uttak og å bli god i jobben min som medarbeider.
De fleste tenkte at det ville gå galt siden det var rundt 3 måneder for tidlig fødsel, men heldigvis gikk alt helt problemfritt når jeg først begynte å vokse på sykehuset.
Jeg ser på meg selv som ekstremt heldig, ettersom en god del av de i i samme situasjon i avdelingen enten ikke klarte seg eller ble rammet av funksjonsnedsettelse.
Når man begynner livet med kamp setter det spor. Angst ble derfor en del av denne reisen min, den prisen kroppen måtte betale for å ha vært igjennom det hele.
Angst er og var en stille følge gjennom oppveksten. Samtidig har jeg lært meg å håndtere den bedre, og den har gitt meg større og større styrke til å aldri gi opp, og motivasjon til å finne ut hvordan man kan leve med det som har skjedd.
Jeg gir meg ikke.
Fordi det å være under press som kommer fra deg selv er litt som indre styrketrening.
Du starter i det små, redd for å mislykkes eller bli utkonkurrert av andre
Etter en stund er du ikke der lengre. Du håndterer ting bedre, og for hver dag du jobber med deg selv blir du sterkere.
Når du har vært vant til, og jobber konstant med utfordringer fra starten av, blir du også vant til å håndtere dem.
Vanskeligheter skremmer meg ikke, jeg er og har alltid vært avhengig av dem
Jeg er ikke en fremmed for press, ikke for motstand, og jeg er formet av det.
Det å stå fram som den du er i Miss Norway noe som krever mental styrke, og jeg har hatt innstillingen om å skulle få til hva enn jeg vil helt siden 11. Desember i 2007.
Jeg kom meg sømløst ut fra kampen min om overlevelse, og bare noen måneder etterpå var jeg allerede vokst 10 ganger min originale størrelse :)
Foto: Privat
Forskjellen fra min første "Challenge" og denne handler hovedsakelig om én ting:
Jeg løper etter drømmen min. Jeg planlegger fremtiden.
Og akkurat nå står jeg midt i forberedelsene til noe jeg lenge har hatt lyst til å utfordre meg selv innen.
Det lille merket fra en kamp jeg ikke engang husker selv (bortsett fra nervesystemet mitt), men som likevel har formet starten på livet mitt.
Derfor ville jeg bruke denne kjolen til årets semfinalebilder. Jeg gjemmer meg ikke for det som har skjedd meg, og bildene minner meg på å fortsette.
Det er rart å tenke på at den samme kroppen som en gang kjempet for å puste, nå står stødig foran kamera.
Og kanskje er det nettopp derfor denne perioden betyr så mye. Fordi den minner meg på hvor langt jeg faktisk har kommet, både i Miss Norway og på hjemmebane.
Stor klem, Lisa ♥
epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram: Lisahenriks1
TikTok: Lhenriks1
Facebook: Lisa Henriksen - https://www.facebook.com/share/1AZK8G3867/?mibextid=wwXIfr
Miss Norway Facebook side: Veien til Miss Norway 2026 - Lisa Henriksen
https://www.facebook.com/share/1QWigrHWp1/?mibextid=wwXIfr
When you subscribe to the blog, we will send you an e-mail when there are new updates on the site so you wouldn't miss them.
Vårt løpende uttak for 2026 er nå avsluttet og vi holder på å fullføre kursingen. Vi kommer tilbake med påmelding for 2027 når dette er klart. For å forberede deg til å delta neste år, les gjerne bloggene til årets deltakere, og kom på finalen i august. Semifinaleuttak blir gjort i mars og finaleuttak i april. Følg med!
Hilsen fra Teamet
Kommentarer