Vi skal tilbake til 2007, året æ begynte på skolen. Æ som hadde gleda mæ så mye å starte i 1.klasse!!

Nu va endelig dagen der men det tok ikke lang tid før all glede ble gjort om til misnøye.

Det va ganske hardt å vokse opp i en klasse med 9 gutter og kun 3 jenter.

Æ va alltid den som ble valgt sist på fotball laget og de to jentan va bestevenner og slapp ikke alltid meg til. Og det hjalp ikke akkurat at hver gang vi fikk en ny i klassen ble vi venner først men alle gikk sammen for at æ skulle stå aleina fordi æ va ho rare og hvis du va venn med meg så ble du å automatisk stempla som rar så her va det ingen som turte ta valget å stå imot presset om å ikke være «den rare». 

Hele barndommen va æ veldig mye aleina og det hendte avogtil at æ ikke va invitert i bursdagen som alle i klassen skulle i. 
Æ hadde det så vanskelig med den bein harde klassen og opplevde vist antall ganger at læreran heller ikke takla meg og ofte reagerte de med sinne når æ va fortvilt. Alt æ sku trengt va en som såg meg, såg kor aleina æ sto i alt, en som kom bort å holdt rundt meg istedenfor å kjefte på meg. 

Æ flytta fra Havøysund, hjemstede mitt i 2012 og kom aldri tilbake.. Eneste va en periode under korona tiden at æ leide en rorbu å bodde der til æ kunne dra tilbake til leiligheten min i Oslo. Æ har alltid hatt veldig blanda følelser når æ e tilbake i Havøysund men med åran har stedet fått vokse på meg. 
Æ elsker naturen der!! Alle de høye fjellan og lukta av sjø og faktisk har æ i voksen alder oppdaga kor varm folkan der e. 

Vi alle vokste opp men enda den dag idag, tar æ snarveier for å unngå de på min alder hjemmefra. Æ får klump i halsen av å si hei på butikken og hvis æ har vært hjemme e det fremdeles ingen som inviterer meg på noe fordi æ e fremdeles meget venneløs på øya. Men æ har alle søsknan mine der og pappa og katta vårs og fine naboer og folk æ kjenner fra barnehage jobben æ hadde under korona tia så æ klarer meg jo når æ e der. 

Æ har hatt angst siden æ va 7 år gammel. Angsten har prega meg til den dag idag i 2026. Det e liksom på et vis blitt en del av kordan æ e satt sammen på alle de her åran.

Æ trur mye av min barndom ble som den ble fordi æ ikke fikk den støtten og hjelpa æ sku trengt av de voksne. 

Nu skal vi til 2026 og det e heldigvis motsatt nu for æ får enormt med støtte fra de eldre og unge hjemmefra og hele 2 bedrifter har blitt min sponsor under Miss Norway konkurransen, noe æ setter ekstra pris på etter alt. Tusentakk til Havøysund Hotell & Rorbuer og Coop Havøysund. 

Æ merker kordan hjemplassen heier på meg igjennom delinger og likes og private meldinger tilsendt til meg eller mamma. 

Tusentakk Havøysund!!
Dokker ser meg og har trua på alt æ får til. 

(Innlegget inneholder reklame)