Det hele startet egentlig bare som en artig spøk blant meg og mine venner, og jeg glemte det fort. Jeg tenkte ikke engang på at det var en risiko for at jeg ville blitt med på noe sånt. Jeg mener, JEG, Miss Universe Norway? Det eneste som kommer opp i tankegangen da er dødspene kvinner som Mona Grudt og Aiswharya Ray (ja, jeg er Bollywood-nerd), ikke en snart 18 år gammel jente fra et lite sted ute fra Drammen. 

Det har faktisk ikke gått opp for meg enda hva jeg egentlig har begitt meg ut på. Selvom jeg har fulgt med på, og beundret til de grader, deltagerne i Miss Universe, så vet jeg faktisk ikke hva det går ut på. For ikke å snakke om hvor mye det ligger bak. Som tidligere toppblogger (er det teit å kalle seg det?), og for ikke å snakke om en del følgere på Twitter, så vet jeg allikevel hvordan man skal og ikke skal oppføre seg på nett. Når det er sagt, så har jeg gått på noen nett-tabber selv. 2010 for eksempel, det var året for onepiece og sminkevideoer. Skulle virkelig ønske mitt nåværende meg hadde advart meg om å ALDRI finne på å danse mutters alene i onepiece til "Mr. Boombastic". 

Allikevel sier alle at Miss Universe er noe som passer perfekt for meg. Høye heler har jeg gått på siden jeg var 2 år, og jeg har 2 joggebukser i skapet mitt - som jeg riktignok aldri bruker. Siden jeg går 2. året med Medier og Kommunikasjon på Akademiet Drammen, har jeg blitt vandt til å stå både foran og bak kamera. Riktignok vil jeg si at jeg trives best foran, enten det er som skuespiller, i et lættis talkshow eller i en temashoot. Med andre ord, jeg er fleksibel og kan gjøre det meste. 

Men på samme tid har jeg langt større og viktigere fokuspunkter enn å se bra ut, og jeg er veldig engasjert i barn- og menneskerettigheter. Nå nylig var jeg nemlig i Tanzania i et par uker for å jobbe med menneskerettigheter, og der fikk man merke på korrupsjonen og brudd på rettighetene vi så ofte glemmer vi har. I ettertid har jeg holdt mange foredrag på videregående skoler i området, og er høyt etterspurt av skoler i resten av Norge også, og formidlet dette gjennom det høye følgerantallet på sosiale medier. 

Jeg tror det at jeg er en såpass offentlig person vil hjelpe meg en del i denne konkurransen. Selvom det startet bare som en spøk, er det en mulighet så stor at jeg kan ikke la den ligge. Selvfølgelig skal jeg bli med, og jeg skal gjøre mitt aller beste ved å være akkurat den jeg er. Den fleksible, utadvendte og omsorgsfulle (og klønete) meg.