Foto: Silje Johnsen

Hei alle fine♥

I går fylte lærerutdanningen i Norge 200 år. To hundre år med mennesker som har valgt å stå i klasserommet, å møte barn og unge hver enste dag og gjøre en forskjell. En forskjell som ofte er større enn hva man selv er klar over.

For meg er lærerutdanningen mer enn bare et studievalg. Det er et valg som har vokst frem over tid. Jeg har ikke alltid drømt om å bli lærer, tidligere har jeg faktisk sagt "jeg skal aldri bli lærer". For noen få år siden innså jeg at det nettopp var lærer jeg ønsket å bli.

Jeg valgte grunnskolelærer studiet fordi jeg ønsket å bli den læreren jeg selv trengte. Ikke misforstå meg, jeg har hatt flere fantastiske lærere. Likevel kjente jeg på savnet etter den type lærer som virkelig ser, lytter og tror, uansett hva. En trygg voksen person som møter eleven også på de dagene man ikke presterer, men bare trenger støtte.

Som elev betyr læreren mye. De skal være støttespillere, heie på deg, gi trygghet og få deg til å føle deg verdifull. Det er nettopp denne følelsen jeg ønsker å gi videre. Jeg vil møte elever med varme, forståelse og ekte engasjement, og å se hele mennesket.

Men inspirasjonen min kommer også hjemmefra. Min mamma er lærer, en fantastisk dame med hjerte av gull. Gjennom henne har jeg fått ett unikt og ærlig innblikk i læreryrket. Hun har delt historier fra klasserommet, om små øyeblikk som betyr mye, og om elver som blomstrer når de blir sett. Det som alltid treffer meg gjennom historiene til mamma, er hvor glade elevene er i henne og ikke minst hvor glad hun er i dem. Den gjensidige respekten og tilliten er noe helt spesielt.

Å se hvordan hun påvirker liv, former mennesker og skaper trygghet, har gjort meg trygg på valget mitt. Læreryrket handler ikke bare om fag, men om å utvikle barn til å en dag bli selvstendige. Man vil bygge på relasjoner og være gode rollemodeller. Om å bety noe for noen, kanskje resten av livet.

Nå er det 200 år siden lærerutdanningen i Norge ble satt. Det er en påminnelse om hvor viktig yrket er for samfunnet vårt. Fremtiden formes i klasserommene. Jeg er stolt over å ha valgt en vei der jeg kan bidra til trygghet, håp og tro på seg selv hos mange barn og unge.

Stor klem, Emilie♥

Håper dere vil følge meg på denne reisen!

Instagram: Emiliedolmer

Tiktok: Emiliedolmer

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Hei alle fine♥

Jeg ønsker å snakke litt om min hjertesak. En hjertesak som egentlig er veldig tung å skrive om, men utrolig viktig å snakke om.

Noen hjertesaker velger man. Andre velger deg. 

For meg handler det om demens.

Det handler ikke bare om en sykdom, det handler om minnene som forsvinner, blikk som ikke lengre kjenner deg igjen, og følelsen av å miste noen litt etter litt... Selv om de fortsatt sitter rett fremfor deg.

I 2021 mistet jeg min gode farmor til demens.

Hun er en av de sterkeste personene jeg har møtt og en av de viktigste i livet mitt. Det går virkelig ikke en dag uten at hun er i mine tanker.

Det var utrolig hardt å se en person som sto meg så nær, miste en og en brikke av seg selv. 

Min farmor bodde i Danmark, det gjorde det ekstra vanskelig at jeg ikke kunne se henne så ofte som jeg ønsket. Den siste gangen jeg besøkte henne har satt dype spor. Det å vite at man drar på besøk for å si et siste "forvell". Bare å skrive om dette er utrolig vanskelig.

Jeg husker så godt da jeg gikk inn på rommet hennes og hun spurte hvem jeg var. Det hele føltes som skuespill. Det var liksom ikke ekte. For min kjære farmor har alltid vært så kjærlig og gitt de beste klemmene hver gang vi møttes.

Da farmor hørte navnet mitt, lettet stemningen litt. Det tok ikke lang tid før hun koblet at det var meg. Det var lykke og kjærlighet. Hun grep tak i hånden min og kysset den. Jeg var så glad, men jeg gråt. Det var så fint, men så tungt. Hun hadde hånden min helt til vi skulle dra.

Vårt siste forvell kommer jeg aldri til å glemme.

Det å skulle dra.. Å si forvell til vi møtes i det neste liv.

Jeg ga henne et kyss på hodet og sa at jeg elsker henne.

Jeg gikk mot døren, og bak meg hører meg "hvor skal du hen?".

Jeg snur meg i døren mens tårene triller og sier med et lite smil "Jeg skal bare på toalettet en tur, jeg kommer tilbake".

I 2021 sovnet farmor stille inn. Og selv om jeg visste at tiden kom, var jeg aldri klar.

Det er en sorg som er utrolig vanskelig å forklare, fordi du sørger over noen som enda lever. Helt til den dagen de ikke gjør det lenger.

Demens er ikke bare vanskelig for den som er syk. Det er minst like tungt for dem rundt.

Men selv i tunge øyeblikk kan man finne lys. Noen ganger må man bare lete etter fyrstikkene. Man kan alltid mimre tilbake på gode øyeblikk, det er jo også det man vil bli husket for.

Demens rammer mange familier. Likevel snakker vi alt for lite om det. Om de pårørende. Om ensomheten. Om hvor tøft det faktisk er.

Det er noe ingen skal måtte stå i alene.♥

Jeg ønsker å bruke min stemme til å skape mer åpenhet rundt demens. Det å spre mer kunnskap og støtte pårørende,

Hvis jeg kan få hjelpe så mye som bare én familie til å føle seg mindre alene, betyr det alt.

Når jeg nå deltar i Miss Norway, gjør jeg det ikke bare for meg selv. Jeg gjør det for min fantastiske farmor også. Jeg vet hun titter ned på meg og er utrolig stolt.

Farmor var en utrolig dyktig designer, og jeg gleder meg til å vise dere masse bilder av hennes design fremover.

Hun er dessverre ikke med oss lengre i dag. Men jeg kommer aldri til å glemme henne.

Og jeg kommer alltid til å støtte dem som går gjennom det samme.

For farmor. Og for alle andre som rammes av demens.

Ekstra stor klem, Emilie♥

Hei alle fine♥

Jeg tenkte å snakke litt om hvorfor jeg valgte å melde meg på Miss Norway 2026.

Noen ganger må man bare hoppe i noe som føles litt skummet ut. For meg var det akkurat det å melde meg på Miss Norway. 

Jeg har alltid hatt lyst til å prøve noe utenom det «normale». Noe som utfordrer meg, utvikler meg og får meg til å vokse enda mer som person. Likevel har jeg tenkt "tør jeg egentlig dette? Er jeg god nok?". Men hvis man aldri prøver, får man heller aldri vite hva man faktisk er i stand til. Og jeg vil være en som tør å satse.

Jeg meldte meg ikke bare på for å stå på en scene eller ta bilder. Jeg meldte meg på fordi jeg ønsker å bruke stemmen min mer og snakke for dem som ikke selv kan. Jeg vil vise at selv om noe er skummelt, så kan man få det til.

Jeg ønsker å inspirere kvinner til å tørre mer og tro på seg selv, uansett hvor man er i livet. Jeg vil samle erfaringer og møte mange nye inspirerende mennesker. Tenk at en dag kan jeg se tilbake og ærlig si "jeg prøvde, og jeg ga alt"♥.

Vi lever i et samfunn hvor vi hele tiden sammenligner oss selv med andre. Når vi åpner sosiale medier, ser vi "perfekte" liv og flotte mennesker. Da er det lett å føle at man ikke strekker til. Men det er ikke utseendet ditt som gjør det vakker. Det er personligheten din. Hjertet ditt. Hvordan du møter andre mennesker. Det er det som definerer et ekte pent menneske. Det er viktig at vi løfter hverandre opp og heier. Vi vet aldri hva andre går gjennom, eller hvilken bagasje de bærer på. Litt mer støtte og vennlighet kan bety alt♥

Gjennom denne reisen skal jeg være ekte, åpen og meg selv. Jeg gleder meg til å dele mine hjertesaker og vise at jeg har mer å tilby enn bare det man ser på utsiden.

Dette er min måte å satse på meg selv. Og kanskje jeg kan inspirere noen andre til å tørre det samme.

Stor klem, Emilie♥

Hei alle fine<3

Jeg tenkte å introdusere meg selv slik dere kan bli bedre kjent meg meg. 

Mitt navn er Emilie, jeg er 23 år og kommer fra Stavanger. Jeg er en engasjert og målrettet ung kvinne som prøver å tre litt ut av komfortsonen. I mine tidligere år har jeg alltid likt å være midtpunktet, med det mener jeg alt fra å ha danseshow i stuen til å synge på en scene! Dette har sakte trukket seg tilbake i perioder hvor jeg har vært mer usikker på meg selv og mer opptatt av hva andre tenker. Men nå er det på tide å bry seg litt mindre om hva alle andre tenker og mener, og begynne å satse mer på meg selv og gå etter det jeg vil.

Jeg er fulltidsstudent og studerer grunnskolelærer 1.-7. trinn. Dette studiet har gitt meg utrolig mye glede som jeg ikke visste at jeg manglet, men dette kan jeg lage et eget innlegg om senere!

På hjemmefronten har jeg den beste jobben i hele verden (synes jeg), og det er å være mamma♥. Jeg har en sønn på 14 måneder som er hele min verden. Jeg kunne aldri vært foruten. Det å være mamma har lært meg utrolig mye som styrke, prioriteringer, modenhet og ansvar. Dette er verdier jeg tar med meg videre på veien til Miss Norway.

En funfact om meg er at jeg har prøvd ut mange forskjellige sporter opp gjennom årene. Det tok litt tid før jeg fant sporten jeg virkelig brant for, og det var sprangridning! En sport som har ga meg utrolig mye glede, motivasjon og mestringsfølelse - og dette er noe jeg tror deltakelsen i Miss Norway også kan gi meg!

Hvor enn denne konkurransen tar meg, ønsker jeg å vokse som person, utfordre meg selv og bruke stemmen min til å spre positivitet, ekte hverdagsgleder og ikke minst viktige budskap. Denne reisen handler nemlig ikke bare om tittelen, men om utvikling, opplevelser og menneskene jeg kommer til å møte på veien♥.

Jeg gleder meg til å dele mine opplevelser med dere og gi et innblikk i livet mitt under denne konkurransen. Håper dere vil følge meg på reisen til Miss Norway 2026!

Stor klem, Emilie<3