Hei, æ sitter her å føler æ har en liten bombe i handa mi. Den tikker for tiden renner ut og det eneste som kan stoppe bomba å gå av e noe æ fremdeles mangler.

Æ mangler sponsor og æ e helt avhengig av sponsor for min reise videre i Miss Norway.

Har du eller kjenner du til en bedrift som ønsker promotering, da har æ mer enn lyst å høre fra deg.

En sponsor kan være ka som helst faktisk og det e mye opp til bedriften kordan samarbeidet skal gå for seg så her strekker æ meg langt etter deres ønsker.

Æ stiller for Kristiansand men æ e en Finnmarking og æ e samisk så her e egentlig en hel hau av muligheter for sponsor samarbeid.

Samiske aktører? Små virksomheter i Finnmark? Og større bedrifter i Kristiansand?

For 4 år siden mista æ jobben min som gravid og siden den gang ble alt av økonomisk trygghet tatt vekk ifra meg. Først ble æ ufrivillig sykemeldt resten av svangerskapet, seinere havna æ på nav og æ syns ikke at det skal være en tabu ting å prate om så ja æ e naver.

Æ e naver fordi æ ble alene mamma, va gravid alene, fødte alene og hadde ene og alene all ansvar for sønn min.

Æ får økonomisk støtte for å være alene med han men det e ikke nok til at æ kan få følge mine egne drømmer alene.

Å drømme stort koster også peng.

Nu som æ har på en måte havna langt inni en boble kor æ e mer komfortabel alene enn med folk tenkte æ Miss Norway skulle bli min utvei av komfortsonen æ sjøl har bygd.

Så langt har æ klart meg greit og æ har virkelig det mindsette at æ meldte meg da ikke på for å tape..

men det ligger et men her..

På grunn av at æ nu har ny stønad som e AP så har æ ikke lengre økonomi sjøl til å betale deltaker avgiften på 10.000 og uten penger henger desverre min deltakelse i en tynn tråd.

Æ har virkelig fått kjenne på at æ vokser som Miss Norway deltaker, æ har på ekte fått skrive gleden min tilbake også!!

Før elska æ sitte å skrive lange tekster med mye poesi og egne tanker men med tiden forsvant alt æ engang likte.. og plutselig sto æ å lurte på kem æ i det hele tatt va.

Føler igjennom Miss Norway har æ igjen blitt tryggere i meg sjøl, æ tør å åpne hjerte mitt litt og litt igjen og ikke minst slepper æ fremmede inn på meg, noe æ ikke kunne tenke meg bare halvt år siden.

Nu e vi kommet så langt i konkurransen at det e mye som skal være på plass.

Desverre har æ nu hatt en måned med sykdom men endelig føler æ meg friskere, noe æ virkelig syns va på tide..

Passer bra med tanke på at det e mye spennende i vente.. Allerede nu til helga skal vi ha bootcamp 1 som finner plass i Oslo 2-3.mai.

Der skal vi trene igjen på catwalk så vil resten av dagen gå til fotografering, filming, sashing seremoni, sponsor aktiviteter og sosiale medier aktiviteter.

Vi skal ta portrettbilder som skal være til bruk som SMS stemmebilde. Vi skal motta vår egen sash og utdelingen vil foregå som en seremoni, det vil bli fotografert og filma underveis.

Alt det her vil æ jo på ingen måte gå glipp av !!! Så æ håper så inderlig at det vil dukke opp en sponsor snart, har jo ikke lyst at reisen ender her.

Koselig hvis du vil bli enda bedre kjent med meg❤️ Du finner meg på alle sosiale medier. 

Snapchat: annelle

Instagram: annellehansrud99

Tiktok: annellehansrud

Ønsker du samarbeide med meg?
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

For litt siden telte æ blader på en prestekrage. Skal, skal ikke? Va det store spørsmålet..

Før blomsten ble ferdig telt, ble den litt ødelagt men akkurat nok til at med litt selv-kjærlighet vil det få prestekragen til å blomstre igjen.

Kanskje etter sommern engang står den oppreist og klar til at æ kan finne ut om det siste bladet e skal eller skal ikke.

Inntil den tid e alt uviss, en uviss fremtid e skummelt men «vær bare ved godt mot» pleide bestemor si til meg. Har tatovert «courage» til minne om akkurat det.

Æ må ha mot til å stå alene litt til.

En ting e nu sikkert og det e at 1+1 e ikke 3 men 11!! To tall som ser ingenting ant enn helt like ut.

En an ting e at 2-1 e faktisk 0 ..

Æ føler meg som en seigmann som bare strirre ut i lufta med et tomt blikk som om ingenting lengre betyr noe.

Hvis du spør meg om noe så e æ bare disponibel til å svare noe så enkelt som ja eller nei.

Æ har på timer for å bare huske spise og når æ førsr spiser smaker det ikke godt engang.

Æ sovner uten å huske at æ i det hele tatt la meg. E som om verden bare går videre og æ bare eksisterer som et lite ubetydelig støvkorn.

Heldigvis har æ en som vekker meg, drar meg i handa og viser meg kordan vei vi skal gå. En som aldri forventer mer enn at æ skal for alltid være mammaen hannes. En som elsker meg med hele seg, helt og ekte.

Dessverre kan livet være veldig vanskelig til tider og man føler kanskje heller aldri at det blir bra nok men da e det viktig å huske på alt det gode som venter.

Livet e herlig når sola skinner og varmen treffer men så blir det vått og kaldt når regnet treffer.. Det vil alltid være en motsetning å se for hadde alt vært likt, ville nok ingen skjønt verdien av de små og viktige tingan som gjør ting litt bedre. E vel kanskje derfor vi har nord og sør, øst og vest. 2 poler som møtes i en parallell strek. Kanskje derfor vi har sol og vi har måne.. det e mørkt og det e lyst. Alt e to motsetninger men som møtes på samme strek uansett ka.

Man kan ikke rømme fra det man står nærmest og ikke kan man bare gå videre heller.. selvom alle som vet, ville prøvd å overbevise meg om at det her e våres slutt og ikke starten på en ny begynnelse.

Avogtil e det vanskelig å bare se de aller viktigste tingan når alt e som mørkest..

Men det e da det e aller viktigst å huske på kem en sjøl e, man må for all del ikke miste seg sjøl når livet går på tverke..

Eneste æ har å forholde meg til e et håp, et håp om en ny begynnelse og en ny start.
Men inntil da e den aller beste medisin å ta kun en dag om gangen.

Slutte tenke, bare gjøre.

Nu kommer et brutalt ærlig innlegg om kordan æ føler meg og kordan æ har det.

Æ tar deg med på en reise inni hjerte mitt først.

Hjerte mitt brenner for å stå for mine meninge og bruke stemmen min å påvirke andre i en positiv retning. Hjerte har trua på at det her e riktig for meg og at æ skal greie stå i presset. Hjerte vil at æ skal oppnå suksessen æ fortjener.

 Men tar vi en titt inni hjern min.. vil den prøve forklare meg at æ gjør for lite innsats så æ skjønner ikke ka dommeran ser i meg som æ sjøl ikke ser?

Det va min første reaksjon da æ sjekka og æ e med videre.

Æ sliter veldig med å ha trua på meg sjøl. For andre kan æ fremstå som selvsikker og trygg på meg sjøl men sannheten e at æ e veldig sårbar med årelang mobbe historikk har det brutt meg ned på sikt.

Alt æ gikk igjennom i løpet av barndommen, møter meg sakte men sikkert enda hardere i voksenlivet. Mobbingen har tatt ifra meg trua på meg sjøl, æ føler meg veldig ofte mislykka og at æ ikke strekker til der æ skal. Istedenfor å ta den plassen æ har fått, har æ en tendens å trekke meg tilbake og «forsvinne».

 Det hjelper enda mindre at æ e alene mamma og samvittigheten for alt en ikke rekker gjøre spiser meg opp så å si hver dag.. Alt æ vil e å være med sønn min, tilbringe tid med han, se verden igjennom hannes øyne.

På mange måter e æ heldig fordi æ trengte ikke ha han i barnehagen før han va hele 2,5 år.

Det å få den tiden med sønn min e noe som har betydd mest for meg i hele verden så ikke misforstå, æ e både drit stolt og lykkelig over å være alene mamma men ja det også koster.

Det å være først alene et helt svangerskap forså å fortsette som alene mamma e veldig ofte ensomt. Man har lett for å havne inni sin egen lille boble og tenke at ingen forstår meg men heldigvis har æ gode, fine folk rundt meg som æ setter pris på og sønn min gir meg så mye glede, æ lever for han hver dag! 

Æ skulle mange gang ønske at æ hadde en samboer som hjalp meg så æ slapp å gjøre alt alene. Alt blir liksom dobbelt så vanskelig når man e alene om alt. 

Hjemme hos oss går ikke klesvasken rundt hvis æ bare koser og leker med sønn min.. huset kan stå stille men da blir det et rent kaos..

Æ har veldig lett for å havne i kaos og kaos e litt det æ føler også når æ ser på meg sjøl som deltaker i Miss Norway. Æ føler meg så lite til stedet og psyken min prøver å knocke meg ut.. hver dag kjemper æ en kamp med meg sjøl mot meg sjøl.

Æ føler meg veldig dratt i mellom om det her e riktig for meg eller ikke å være deltaker i Miss Norway. Æ greier ikke se koffer æ e tatt med videre? Æ har vært syk i 1 måned med influensa som bare har bestemt seg for å ikke gi seg … så føler æ henger skikkelig etter og føler langt flere hadde fortjent plassen enn meg..

Æ syns det e utfordrende å by så mye på meg sjøl, syns det krever mye av meg å prestere og holde ting gående. Men det æ har glemt litt e at æ skal ikke være nån andre enn meg sjøl.

Dermed kom bildan med motorsykkel og tømmerstokken. Vi ville få frem uttrykket at æ e en deltaker med bein i nesa og Finnmarks blod.

Æ ville også bryte mønstret med at alle ser på missekonkurranse som rosa blogg og glam men mitt mål va å snu stigmatiseringa om til at de ser «det holder å være seg sjøl». Æ vet æ har en stemme, en sterk stemme, en det e verdt å høre på men det e bare ikke alltid like enkelt å finne den stemmen sjøl.

Men samtidig har æ et sinn som består av masse angst, smerter og egentlig har æ ikke hatt det bra på flere år. Kan ikke engang huske ka som pleide gi meg glede før..

Æ føler med tiden har æ mista meg sjøl mer og mer som voksen. Husker som barn, da va det alt æ drømte om men æ e langt ifra det idealet æ såg for meg den gang. 

Med angst og sterke humørsvingninger prøver æ på nytt hver dag i det her voksen livet. Men æ e super takknemlig for at æ alltid kommer å være barnet til mamma så ja æ ringer ho når æ tviler på ting eller trenger en ekte voksen å prate med.

Æ føler meg ofte som et barn fanga inni en voksen kropp.. det e så mye som e fortrengt inni meg. Æ har ikke fått prosessert og bearbeida det livet æ engang kjente til og derfor har det bare blitt et fast mønster i nervesystemet mitt. Æ e sårbar, tåler lite men det va fordi æ engang tålte for mye.

Den største konflikten man blir å møte på e når hjerte vil en ting og hjern vil no ant… Dessverre e det en konflikt som oppstår i kjærligheten, arbeidslivet og hverdagen generelt. 

Nu e æ nu deltaker i Miss Norway og æ blir å gjøre en innsats men vit at det e vanskelig for meg og krever mer enn det kanskje ser ut som. 

Har æ bestemt meg for noe så blir det sånn.

Men æ holder det helt og ekte, derfor tok æ deg som leser med på en rundtur inni hjerte og hjern min idag. 

Koselig hvis du vil bli enda bedre kjent med meg❤️ Du finner meg på alle sosiale medier. 

Snapchat: annelle

Instagram: annellehansrud99

Tiktok: annellehansrud

Ønsker du samarbeide med meg?
send meg bare en meg mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

En drøm om en plass inn i finalen
Hei da va det klart for å virkelig levere. 
I forkant av finale uttak har æ vært skikkelig locked in. Har trent kontinuerlig og spist sunn/ ren mat, trent catwalk, hatt litt DIY og festa litt charms på bikinian mine, deltatt i intervjuer, jobba frivillig og hatt flere foto shoots med fotograf: Espen Gundersen. 
Min tid under Miss Norway
I det siste har æ reflektert over min rolle som deltaker i Miss Norway og kommet fram til at æ deltar i en «skjønnhetskonkurranse» men e ikke redd å vise at æ kan bli litt skitten på hendan. Æ vil stå fram som et eksempel på at en trenger ikke være bare «rosa» og i full glam for å kunne være deltaker i Miss Norway. Men at du kan komme langt ved å bare være deg sjøl, helt og ekte. 

Kort oppsummert har Miss Norway vært en reise æ ønsker ta del i. Det e både krevende og givende på samme tid.

Under min reise har æ har vært så heldig å treffe på fotografen min Espen Gundersen som står på hver shoot. Han får virkelig frem min feminine, lekne og muskuløse side og leverer hver gang. 

Æ liker å skille meg ut i folkemengden og følger ofte min egen sti. Da æ nevnte til fotografen min at æ skulle ha en motorsykkel med i shooten va han helt med, han skjønte akkurat ka det va æ hadde tenkt. 


Æ har fått utfordra meg sjøl på både godt og vondt. Men det som e litt skummelt og fremmed har fort fått meg på hjemmebane.


Men det e du det virkelig gjelder!! 
kanskje e det meg som står på scena i august og representerer Agder, Finnmark og hele sápmi. 

Video hilsen fra meg:
https://youtube.com/shorts/371PAs2_Tbs?is=mY7MEC_EzsShPjfY

Har du nån gang stått i noe som du ikke helt vet kordan det skal ende?
sånn e livet mitt nu. 

Æ syns livet e så urettferdig, nån e fattig andre e rik. Men hver og en har hver sin oppfatning av ka rikhet betyr eller ka det vil si å være fattig.
Hvis man mister seg sjøl e man da fattig og blir man rik når man da finner seg sjøl etterpå?

Men hvis den versjon man finner ikke eier noen ting? E man da rik eller fattig? For først mister du deg sjøl og har alt men så finner du tilbake til deg sjøl men har mista alt.. 

Det e kun ene og alene deg sjøl, ingen kan bære hele deg. For at man skal kunne være hel og ekte for andre må man kunne stå oppreist alene uten støtte.

akkurat nu sitter æ med 1000 spørsmål.. 

Kor ska man starte når alt bare e kaos?

Katti begynner man å finne riktig retning når man mista stien for lenge siden?

Akkurat nu står æ i et veiskille om man skal fortsette eller gi oss her..

Livet e fult av mysterier og uforutsigbarhet og egentlig liker æ mysterier for det kan man utforske og finne mer ut av men uforutsigbarheten for meg skaper en evig uro.
Man vet aldri neste trinn.. livet inneholder mange muligheter som dukker opp underveis men det handler om at man vet ka man sier ja til eller ka det koster å si nei.

Noen ganger havner man et sted midt i mellom og ofte betyr det egentlig at man setter seg selv på vent eller gir mer enn en får tilbake.

Avogtil fins det ikke noe svar på rett og galt og det hjelper ikke telle blader på en prestekrage, for å havne på riktig vei for rett spor.. Noen ganger må man hoppe av i svingen og håpe på det beste.

For ka som venter bak svingen e ikke sikkert en kan se. I det du setter deg utfor svingen har du ingen garanti om du blir truffet eller ikke. 

Når du besøker et fremmed sted e det ikke alltid man går av på riktig buss stopp og enten må man gå tilbake samme veien en kom eller så fortsetter man veien videre eller et tredje valg, man finner en ny vei.

«Fins det flere veier å gå når hver vei leder til det samme?»

Avogtil har man lagt et løfte men hvis løfte handler om å holde ut.. kor lenge skal man holde ut da? Og holder man da ut til man ikke holder ut lengre?

Bør man begynne på nytt en an gang?

I en ny tid?
Skal man begynne annerledes da? 
kordan starter man på nytt egentlig? 

Skal man holde på det gamle eller skal man gi det nye en sjanse?

Æ har 1000 spørsmål og bare en prestekrage. 

Avogtil må man gi slipp på det man elsker mest, nu skjønner æ ka det betyr.
Det e kjærlighet å pines for et evig liv..

Jesus døde for oss alle og ble pint til døden og hengt på korset.

Han betalte prisen for oss, vi som synder.

Å fy som vi synder!! Og vi fortsetter i gamle baner og lærer enda ikke av egne feil.. 

Ingen i verden e perfekt, vi alle gjør en feil i blant men ka om det som e så feil føles som det eneste som e riktig?

Etter min mening, hvis man ikke har opplevd noe tøft i livet har man ikke levd på ordentlig.

For at man skal kunne gi råd til andre trenger man hard livserfaring.

I løpet av mitt liv har æ skjønt at det fins ting æ e mer redd for enn alt ant, æ e livredd for å miste folk.

Ikke den forstand at æ går å tenker på at folk skal dø for det skal vi alle en dag men æ mener på et nivå at æ tør ikke stole på at du forblir i livet mitt.

Problemet e hvis en slutter å fortelle meg at du elsker meg, så slutter æ å tru på at du noen sinne elska meg fra start. 

Og selvom det ikke va sånn, fortsetter æ å fortelle meg sjøl at alt va forgjeves.

Uten å kunne ha noe helt og ekte e det vanskelig å kunne være hel og ekte.

Når æ snakker om mine følelser e æ som en åpen bok og stoler helt og ekte så lenge det e en hemmelighet du skal holde på.

Men så lenge du e i livet mitt teller æ ned dager for kor lenge du holdt ut med meg.

Man har ingen garanti for noe her i verden, hverken om ting vil gå bra, gå over eller bare bli værre..

Nu som det e påske passer det å dele om min opplevelse av mitt første veldedige arbeid. Påska e viktig for oss kristne og for meg e det her favoritt høytiden. 

Nu har æ vært å deltatt i mitt første veldedige formål. Måtte ta bussen inn til Vennesla og der møtte æ mamma som også skulle være med. Vi hadde samla oss på bedehuset, predikanter som går under navnet: Finnmarksvennan.

De holdt møte i Vennesla.

Min oppgave va å selge årer og dele ut gevinster på en basar. Det va et artig øyeblikk å gå rundt å selge, min bunke ble ofte tom med engang men med så flotte gevinster va det ikke så rart.

Det va alt ifra «Porsanger votter» til hjemme snekra krakk og tilogmed fersk fisk.

Ja her va det bare å kjøpe lodd og det va artig å se kor glad de som vant. Det va den samme gleden om det va servietter eller en kake. Vi hadde 3 runder vi gikk rundt å solgte årer også hadde vi 3 rekker med fantastiske premier.

Nån premier e veldig tilfeldig sånn, en gammel mann vant en gummi båt hahah.

Etter flere runder med årer og lodd og flere rader med gevinster og kaker og god stemning nærma det seg slutten og æ skulle avslutte basaren med en salme: Navnet Jesus.

Den her basarn fikk Vi inn 25.000 og det skal gå til å finansiere Finnmarks turen som kommer i juli. Da holdes det møter i Karasjok, Lakselv, Billefjord, Kokelv og børselv.

For meg va det en viktig ting å stille opp for, da deres støtte går til Finnmark og æ sjøl e kristen.

Basaren ble holdt av Jan Jørgen Holtskog og når han taler da får misjon gave som går til evangeliesenteret i Finnmark, Pinse bevegelsen.

Følte en enorm styrke og godheten vokste inni meg, føler alltid når æ e i kirka og tilbringer tid med Gud så kommer æ nærmere bestemor på et vis i himmelen.

Det her va faktisk en veldig personlig opptreden for meg, de som styrer det møte her pleide før å  turnere med en båt som het Betelskipet og når æ va liten pleide den reise mellom Kristiansand og Billefjord. Så når æ sku synge ble æ presentert som «lille Anna» som pleide være med bestemor på Betelskipet ❤️❤️og den gang sang æ med bestemor og nu synger æ alene.

 Basaren va en kristen virksomhet og innsamlingen går til misjonærer som reiser fra Kristiansand til Finnmark. De holder møter i store deler av Finnmark og æ har vokst opp med møte på Billefjord kapell.

Ingen av finnmarks vennene har egen lønn, og misjonen samler inn penger til felles reise og slik har det nu vært i 40 år.

Når de besøker Finnmark holder de møter i Lakselv, Karasjok, Billefjord, Kokelv og Børselv.

De reiser til Finnmark for å holde samtale og dele vitnesbyrd. Pengene de får inn i Finnmark går til forsamlingen som feks Billefjord kapell, kapellet æ vokste opp med.