Hei dere!

Denne uken kjenner jeg ekstra på takknemlighet for alle mulighetene jeg har fått til å delta på fotoshoots, og ikke minst for alle de dyktige fotografene jeg har fått jobbe med.

Det er noe helt spesielt med det å stå foran kamera. I starten kan det føles både uvant og litt skummelt, spesielt når man er litt usikker på seg selv eller ikke helt vet hva man skal gjøre. Men med de rette menneskene rundt deg, forandrer den følelsen seg fort. Jeg har vært så heldig å møte fotografer som virkelig ser meg, som tar seg tid, gir gode tilbakemeldinger og som hele tiden løfter meg opp♥

De skaper en trygg atmosfære hvor det er lov å prøve og feile, og hvor man får rom til å være seg selv. Det gjør at man senker skuldrene, tør å slippe seg mer løs og faktisk begynner å nyte øyeblikket. Og det er nettopp da de beste bildene blir til♥

Jeg merker hvor mye jeg har utviklet med når det kommer til å stå foran et kamera. Jeg har blitt tryggere, mer komfortabel og mer bevisst på meg selv. Ikke bare foran kamera, men også som person. Det handler ikke bare om å ta fine bilder, det handler om mestring, selvtillit og det å tørre å vokse.

Jeg er utrolig takknemlig for alle fotografene som har heiet på meg, støttet meg og fått frem det beste i meg. Dere har hatt en større betydning enn dere kanskje selv vet.

Dette er noe jeg virkelig setter stor pris på, og som jeg tar med meg videre♥

Stor klem, Emilie♥

Vil du følge meg på reisen min gjennom Miss Norway 2026?

Ta kontakt for samarbeid:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

TikTok: emiliedolmer

Instagram: emiliedolmer

Hei dere!

På fredag fikk jeg være med og oppleve hvordan aktivitetstilbudet «Hverdagsglede» fungerer, og hva de fyller dagene med. «Hverdagsglede» er et tilbud for hjemmeboende personer med demens og deres pårørende. Det er også noen som bor i bofellesskap, men som fortsatt er friske nok til å være med. Tilbudet drives av Skipper Worse, i samarbeid med Stavanger demensforening og frivillige♥

Aktiviteten starter klokken 10:00, men jeg kom allerede 09:30 for å være til stede når de andre kom. Det var veldig koselig å hilse på alle og småprate litt, og ekstra fint å se igjen noen jeg hadde møtt tidligere.

Da de første kom, satte vi oss i en liten «stue» ved inngangen. Der drakk vi kaffe og snakket sammen i ro og mak. Etter hvert som det kom flere, gikk vi inn i hovedsalen og satte oss rundt et langbord, hvor praten fortsatte. Jeg satt ved siden av en utrolig hyggelig herremann som delte mange spennende historier med meg, det var virkelig en fin stund♥

Når alle hadde kommet, startet vi med noen morsomme vitser før vi gikk over til allsang. Jeg kjente igjen mange av sangene fra en korøvelse jeg tidligere har vært med på, noe som gjorde det ekstra hyggelig. Det er så fint å se hvor mye musikk betyr for mennesker og hvordan det skaper glede, minner og fellesskap.

Videre var det tid for trim med instruktør. En utrolig varm og dyktig dame som heter Monika fra Stavanger demensforening ledet aktiviteten. Hun var flink til å se hver enkelt, tilpasse øvelsene og gi masse ros underveis. Hun minnet også på at ingen skulle gjøre noe som gjorde vondt, og passet godt på alle. Det var så fint å se hvor mye glede dette ga – alle var med, sang underveis og fikk virkelig strukket på kroppen. Vi avsluttet med dans, og jeg ble spurt om å danse med en hyggelig mann, noe som var veldig gøy og rørende♥

Etter aktivitetene var det tid for lunsj. Det ble servert en helt nydelig og sunn rett. Vanligvis pleier de å få servert en saftig sjokoladekake som en av de frivillige baker, men siden hun var på ferie denne gangen, ble det kroneis i stedet, og det falt absolutt i smak.

Dagen ble avsluttet med live musikk av Kjell Arne Hestetun (Hesten), som er utrolig dyktig til å synge og spille gitar. Underveis ble det delt ut instrumenter til de som ønsket å være med, og flere deltok med både sang og rytmer. Stemningen var helt fantastisk.

For en dag dette var. Jeg hadde gledet meg i flere uker, og etter tre uker i praksis hadde jeg endelig mulighet til å være med. Det var både inspirerende og rørende♥

Som pårørende til noen med demens betyr det ekstra mye for meg å se at slike tilbud finnes. Dessverre er det mange som ikke vet om disse aktivitetene før det kanskje er for sent å delta. «Hverdagsglede» er virkelig akkurat det navnet sier, ekte hverdagsglede. Man ser hvordan mennesker kommer smilende inn, fulle av forventning til dagen som venter. Det er noe helt eget over det♥

Torsdagen før catwalk-kurset skulle jeg egentlig også være med på et foredrag om boken «Super-oldemor drar til himmelen». Boken er skrevet av Fredrik Fornes og Ingrid Fornes, som er far og datter (10 år). Den handler om en oldemor som har demens, og er en varm, morsom og rørende historie som gir barn en fin mulighet til å snakke om demens, død, kjærlighet, minner og de små øyeblikkene som varer evig. Dessverre strakk ikke tiden til, så jeg fikk ikke deltatt.

Under «Hverdagsglede» fikk jeg derimot en utrolig fin overraskelse. Jeg fikk en gave fra Monika i Stavanger demensforening, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Jeg ble både overrasket og veldig glad! Jeg var så heldig å få boken «Super-oldemor drar til stjernene» sammen med et nydelig kort fra Stavanger demensforening.

Jeg gleder meg utrolig mye til å lese boken, og ikke minst til å dele tanker om den med dere♥

Dette er en opplevelse jeg setter stor pris på å få være en del av.

Ta vare på deg selv og de rundt deg♥

Stor klem, Emilie

Vil du følge meg på min reise gjennom Miss Norway 2026?

Ta kontakt for samarbeid:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tiktok: emiliedolmer

Instagram: emiliedolmer

Fotograf: Roger Myrland

Catwalk søndager

Jeg elsker å ha noe spesifikt å trene på, så å trene på catwalk gir meg så mye glede. Fordi teknikk, detaljer og terping foran speilet er så gøy. 

Forrige uke strippet jeg bort alt av mine bevegelser, fjernet min latin kraft og jobbet med å holde kroppen stabil. Men det var fremdeles noe som ikke stemte for meg.

Kanskje det bare var unaturlig å se meg selv gå?

Uansett da er det bare mer øving. Foran speilet.

Nå jobber jeg mot å trene for å bli sterkere. Sterkere i hele kroppen, men med et fokus på kjernemusklaturen, fordi all bevegelse kommer fra senteret. For å få best mulig holdning.

Jeg har følt meg litt svak i det siste. Har ikke greid å være så konsistent som jeg har pleid å være denne vinteren. Så fokuset fremover blir å styrke kroppen igjen. Med nok næring og trening. 

På dagens catwalk trening introduserte jeg faktisk litt hofter i gangen min igjen. Og da føltes det med en gang mer riktig.

Men når det kommer til å trene og lære seg noe, er jeg en perfeksjonist og superkritisk til meg selv. 

Så tror cluet fremover blir å være konsistent. Følge planen, trene og holde meg positiv. Og være litt snillere mot meg selv. For jeg har ikke gjort dette før. Det er ingen poeng i å trene på catwalk, hvis jeg ikke føler meg selvsikker når jeg går.

Så sjekk ut min andre TikTok i "Bli god på catwalk" serien min ♥ !

Neste uke vil jeg trene litt på utstrålingen og mer avansert teknikk.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Anita S Berg 

Hei alle fine❤️

I dag skal jeg fortelle dere hvordan det egentlig føles å være introvert i et veldig ekstrovert samfunn 

Snakk om det å være introvert må mere frem, mener jeg 

I en verden som ofte hyller det høylytte, det sosiale og det utadvendte, kan det å være introvert føles som å gå litt mot strømmen mener jeg. For meg er det absolutt ikke en svakhet mer en styrke jeg har, men det er en annerledes måte å oppleve verden på. 

Som introvert får jeg energi fra ro og det å være alene å lade opp. Det betyr ikke at jeg ikke liker mennesker eller sosiale settinger, men at jeg trenger pauser for å lade opp igjen. Etter en lang dag fylt med masse inntrykk, samtaler og aktiviteter, er det ofte stillheten som gir meg litt balanse. Det er på måte der jeg finner tilbake til meg selv. 

Det kan være lett å bli misforstått, har jeg merket. Stillheten kan oppfattes som at jeg prøver å ta avstand fra folk rundt meg, spesielt i store gjenger der jeg føler jeg bare er helt stille og hører på hva som blir sagt, og at jeg aldri kommer helt til ordet eller ikke vet hva jeg skal si, og det vet jeg kan oppfattes som at jeg tar avstand og ikke liker å være rundt større gjenger. 

Men sannheten er bare at vi introverte ofte føler dypt, observerer nøye og reflekterer mer enn mange kanskje tror. Vi lytter før vi snakker. 

Å være introvert i en konkurranse som Miss Norway kan virke som en kontrast. Her forventes det ofte at man er synlig, trygg og sosial. Men jeg har lært at styrke ikke alltid handler om å være en den som roper høyest i rommet. Noen ganger handler det om å være komfortabel med den man er, også i stillheten. 

Mange rundt meg har syntes dette med at jeg har meldt meg på noe som er så ekstrovert som Miss Norway er litt rart, og det kan jeg skjønne veldig godt, men jeg vet jeg trenger den lille pushen utenfor min komfortsone og tørre. For det er da man virkelig vokser og bygger mye mer selvtillit. 

Til alle som kjenner seg igjen:

- Du trenger ikke forandre deg for å passe inn. Verden trenger og de stille stemmene. De som tenker før de snakker, de som føler litt mer, og de som finner styrken sin i det rolige 

Å være introvert er ikke en begrensning. Det er en styrke, bare på en litt stillere måte❤️

⇓Gjerne følg meg på sosiale medier⇓

Instagram: https://www.instagram.com/sophie_iverine_?igsh=MWgwanYybTZ3OXNzNA%3D%3D&utm_source=qr

TikTok: https://www.tiktok.com/@sophisoffen?_r=1&_t=ZN-93V92xPRg8c

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Snap: sophieiverine 

Ta vare på dere selv❤️

Så snakkes vi veldig snart igjen❤️

Hei dere!

Akkurat nå sitter jeg på Oslo lufthavn og venter på flyet mitt. Jeg er veldig spent, på å reise til en ny by, nemelig til Roma – en by jeg har hatt lyst til å besøke lenge. Før jeg kommer dit, skal jeg mellomlande i Stockholm, så reisen blir litt lengre, men det gjør egentlig ikke så mye.

Det er alltid en spesiell følelse å sitte på en flyplass og bare vente. Man har litt tid til å tenke, se på folk rundt seg, og kjenne på at man faktisk er på vei et nytt sted.

Og en ting jeg ble litt starstrucked av er at en tidligere Miss queen plutselig sitter ved siden av meg å spiser med familien! Det var Kathrine Sørland som representerte Norge i Miss Universe i 2004, hun har også vært med i Miss World.

Som deltaker i Miss Norway betyr det mye for meg å få oppleve nye steder og kulturer. Jeg tror man lærer mye av å reise, både om verden og om seg selv. Derfor gleder jeg meg ekstra mye til å utforske Roma, oppleve kulturen der og ta inn alle inntrykkene.

Nå er det ikke lenge til boarding, og jeg gleder meg! Jeg kommer til å dele mer fra turen med dere når jeg har kommet frem!

Jeg har med meg kameraet til å ta masse fine bilder og oppdatere dere underveis.

Jeg kommer til å fortsette å dele bilder og videoer videre om hva jeg gjør og hvordan dagene ser ut, så gjerne følg meg på de forskjellige plattformene.

Kontakt meg gjerne på mail hvis du ønsker å samarbeide eller støtte meg!

- Tiktok

- Instagram

- Frida Sørlie - Veien til Miss Norway 2026

- Mail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. 

Ha en fin dag videre!

Klem Frida<3 

Miss Norway-deltager 2026!

Fotograf: Eva Johnston

Skam, skam, skam, og mer skam

I morgen er den internasjonale merkedagen for bipolar lidelse, og jeg ønsker å starte markeringen ved å snakke om noe som er utrolig viktig for meg. Å ikke gi opp på seg selv.

Fordi i oktober 2022 forandret livet mitt seg fullstendig. Det var som en bryter ble skrudd på i hodet mitt. Tankene stoppet ikke. Jeg greide ikke å slappe av lenger. Jeg sluttet å høre meg selv. 

Den første tingen jeg selv merket, var at jeg greide å tenke to tanker i hoder samtidig. Nei, ikke tenke to tanker. Jeg hørte to stemmer i hodet samtidig.

Men det skremte meg ikke, fordi jeg følte meg mye mer levende. Jeg hadde ikke kjent sånn kreativitet, lidenskap, drivkraft, noensinne. Det føltes fantastisk.

Jeg kunne sitte i timevis å skrive og undersøke emner jeg nå fant utrolig interessante. Jeg har aldri noensinne lest så mange sakprosa bøker, til tross for at konsentrasjon var ikke eksisterende.

Jeg kunne ikke fokusere fem sekunder frem engang. Jo mindre det var noe som absolutt oppslukte meg. Tankene mine spiste meg levende.

Så gikk høyt, høyere. Jeg undersøkte ikke lenger bare ting jeg fant interessante eller skrev det som skulle bli mine best selgende romaner. Jeg ble ukritisk.

Det var da familien min begynte å merke noe var galt. Det kom fem pakker på døra, hver eneste dag. Hele november og desember. Men det var også da jeg begynte å isolere meg fra de. For jeg ble bare sur av alt de sa. Ikke bare sur, sinne som gikk langt utover noe jeg noensinne har følt. Og det var her det begynte å hope seg opp med ting, som skulle drukne meg i skam senere.

Og det stoppet ikke.

I 2023 og 2024 hadde jeg ikke en eneste dag der jeg ikke svingte mellom mani, hypomani og depresjon. Til og med blandede episoder.

Hjernen min skrek. Jeg var fullstendig utslitt. Selv om motoren min bare sa gå, gå, gå. Jeg greide ikke å stoppe.

Vendepunktet mitt var min siste maniske/hypomaniske episode. For i depresjonen som etterfulgte måtte jeg ta oppgjøret med skammen. Istendenfor å la hodet gå opp igjen, satt jeg med følelsene. Selv om de var smertefulle.

Jeg ble nødt til å skrive ferdig masteroppgaven min, som jeg egentlig skulle ha skrevet året før. Jeg startet oppgaven utrolig deprimert, men i juni når jeg leverte den fant jeg styrken min.

Hvordan?
Jeg sluttet å se bakover, jeg så fremover. På tingene jeg ønsket å få til, og livet jeg ønsket å bygge. Og siden har jeg ikke sett bakover.

Fordi jeg kunne aldri noe for at jeg ble manisk. Det endret meg fullstendig som person. Det gjorde meg viljesterk. Kreativ. Modig. Ingenting jeg ville endret på nå. Men det er også det mest smertefulle jeg har vært gjennom. Jeg kommer til å leve med permanente arr resten av livet. Jeg må kjempe hver eneste dag, for å holde meg frisk. Og den kognitive funksjonen min, er ikke det den en gang var. Som faktisk er det vanskeligste nå.

Men jeg nekter å gi opp. Jeg ønsker å bruke smerten min til å skape noe.

Så om du lever med skam for noe du har gjort i en manisk episode. Du er ikke alene. Men vi kommer aldri til å bli friske, hvis vi ikke aksepterer det.

Livet ditt vil endre seg, men det kan være bra og.

Jeg ønsker derfor mitt ettermæle med min åpenhet, skal gjøre at flere kan se at man kan bygge livet sitt opp igjen, selv om man føler man har absolutt null grunnlag for det.

Det var ingenting som tilsa at jenta som sendte kjærlighetsbrev, shoppet vilt rundt og danset på bordet, skulle bli den jeg er i dag. Jeg gikk fra å hele ungdommen ha dype depresjoner, små hypomanier, til STORE oppturer, til sinnsykt raske svigninger, til å bli en kvinne jeg i dag er stolt av.

Fordi du har ikke mistet deg selv så mye som du tror. Verdien din, kjærligheten din og moralen din, den er fortsatt der. Du har bare mistet deg selv i oversettelsen av intense følelser.

Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Det finnes mennesker som forstår. Det finnes en plass for deg.

Hvis du har spørsmål angående bipolar lidelse kan du ringe Bipolarlinjen på 21 99 65 00. De holder åpent 18–20 hver mandag, onsdag og torsdag. Ingen temaer er for store, eller for små.

Du kan lese mer om Bipolarforeningen og deres tilbud her ♥

Og det er bare å stille meg spørsmål, så kan jeg dele fra mine erfaringer. For det er bra å stille spørsmålene. Det slik vi øker kunnskapen, og minsker fordommene.

“I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.”

- Sylvia Plath, Glassklokken

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?