Heiaa♥
Jeg håper noen av dere er litt nysgjerrige på hvorfor jeg valgte å melde meg på Miss Norway.
Helt siden jeg var liten har jeg sett for meg at jeg en dag skulle gjøre dette. Jeg har alltid følt at jeg er ment for å sette meg selv der ute, ikke for oppmerksomhetens skyld, men for å kunne hjelpe og inspirerer andre. Men hvorfor akkurat i år?
Jeg er nå inne i mitt siste år på sykepleierutdanningen, og jeg har et strekt ønske om å gjøre så mye som mulig før jeg går videre inn i turnus arbeidslivet. Jeg ønsker å utfordre meg selv, komme meg ut av komfortsonen og utvikle meg personlig. I år har jeg bestemt meg for å sette meg selv først. Det handler ikke om å være egoistisk, men om å prioritere det jeg virkelig vil og det jeg brenner for.
De siste to årene har jeg lagt bort hvem jeg egentlig er, og hvem jeg ønsker å være, for at andre rundt meg skulle ha det bra. Jeg gjorde meg selv mindre og mer ukomfortable, slik at andre kunne føle seg komfortable. Det ønsker jeg ikke lenger.
Under praksisperioden min hadde jeg en samtale med en pasient som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun fortalte meg hvor god hun syntes jeg var mot henne, og spurte om jeg noen gang hadde tenkt på å konkurrere i slike konkurranser. Jeg svarte ja, kanskje om to år. Da sa hun at hun skulle følge med, og at hun ville bli utrolig glad dersom jeg faktisk gjorde det. Det ble en av de indre gnistene som virkelig tente motivasjonen min. Det har vært flere som har spurt meg om det samme, men akkurat hun, i praksisperioden… satt det dyp spor.
Ved nyttår feiret vi sammen med naboen min, noe som har vært en tradisjon i mange år. Den kvelden skrev jeg ned tolv ting jeg ønsket å oppnå. Før klokken slo midnatt skulle elleve av dem brennes, og den ene beholdes. Og det skal åpnes akkurat når klokken viste 00.00, eller når fyrverkeriet smalt høyest ♣
Og jeg tror dere kan gjette hva som sto på lappen jeg beholdte.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk åpne den lappen omgitt av mennesker jeg vet er glade i meg, og som har sett meg vokse gjennom årene. Bare dette øyeblikket kunne vært en historie for seg selv, kanskje i et egen blogginnlegg…
Like før jeg reiste tilbake til Bodø mitt sistesemester, fikk jeg ELLE-magasinet jeg hadde lyst på. Pappa kjøpte det til meg på Narvesen i Askim. Mange av dere leser sikkert magasiner for moteinspirasjon, for det gjør jeg og. I magasinet var det års horoskop for 2026, og der sto det noe som virkelig traff meg. «Hvis du har lurt på når din tid kommer (…) hvor du virkelig kan være alt du har ønsket å være, så er det nå». Dette ble også en liten gnist for meg, et stille, men tydelig håp om at nå er tiden inne, og at dette er øyeblikket hvor jeg faktisk fullfører ♥
Men sannheten er at jeg har tenkt på dette i nesten ti år. Etter at vi flytter tilbake til Norge, har vi reist til Thailand flere ganger i feriene. Da jeg besøkte mormoren min i landsbyen, var jeg innom et temple. Et munk sa da til mamma og meg at jeg burde bli med i konkurransen og konkurrere. Det har sittet i meg siden den dagen, og nå nesten ti år senere, føles det riktig å gjøre det.
Dette er mitt valg. Min tid. Og mitt steg ut av konfortsonen. Jeg vet at vekst skjer når det er ubehagelig, og på grunn av det finner jeg styrken til å gå videre. Jeg har allerede vunnet med meg selv, og gleden ved å våkne opp med rom og frihet til å uttrykke det jeg tenker og føler, er noe av det fineste jeg vet. Det er en gave ingen kan ta fra meg.
For meg betyr det at jeg har allerede vunnet.
Masse kjærlighet ♥
Jeg håper vi sees på mine sosiale medier
Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas
