Det er veldig merkelig å tenke på at det nå er 2 år siden det helt utenkelige skjedde. Jeg vett ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget fordi det er vanskelig å beskive følelser med ord.

Vi var en venne gjeng som var på hyttetur langt oppe i fjellet en plass jeg ikke helt huske, men jeg tror kanskje det var på Jørpeland. Vi satt ute på terrasen mye fordi det var ikke internett eller radio der ute, men det var en liten TV som vi aldri brukte. Det var veldig merkelig fordi vi satt ute på terrasen akuratt som en helt vanlig sommerdag og snakket om masse forskjellige ting, om hva vi skulle til hørsten osv osv. Da Anette satt på TVen i stuen og plutselig kom ut og fortalte oss om at det var en bombe i Oslo. Jeg tror alle tenkte at dette bare var en trussel eller noe som kanskje ikke var så alvorlig. Norge et så fredelig land, hvorfor skulle det skje noe?

Kort tid etterpå var vi alle samlet foran den lille TVen i stuen og satt der helt stille. Noe av det værste som kunne skje holdt på å skje. Og vi var der langt ute i ingen mans land. Det var en veldig merkelig følelse. Plutselig føltes det ikke ut som om vi var i Norge en gang og det som skjedde i Oslo føltes ut som var veldig langt i fra oss. Jeg tror det tok litt tid for meg før alt sank inn og det kom til å bli en veldig anderledes sommer enn før.

Jeg har ei venninna av meg som er politisk engasjert og som skulle reise ut. Det var det første jeg tenkte på. Det værste var egentlig å ikke vite noe fordi det ikke var dekning der ute. Så jeg kunne ikke ringe til hun og jeg viste ikke om hun var i live eller død. Den følelsen går ikke an å beskrive uansett hvor mange ord jeg skriver, men jeg var veldig redd. Heldigvis så hadde hun ikke reist ut fordi hun hadde truffet noen i Oslo og blitt igjen hos han. Jeg ble så lettet og glad over at det ikke var noen jeg kjente som hadde blitt utsatt for dette! Noe av det mest grusome er å miste noen du er glad i permanent. Og det slapp jeg denne gang.

Allikevel så går tankene mine i kveld til alle de som ikke var så heldige som meg og venninnen min. Til de som mistet sine. Det er utrolig hardt og trist, men sammen står vi alle sterkere! Og livet går videre enten vi vil eller ikke, så husk å forsikre deg om at de du er glad i vett om det.

Jeg er glad i dere lesere :) Min familie, venner, men også ukjente personer fordi vi alle har en verdi som er ubeskrivelig.

- Christine Frestad

22. Juli er ein dag alle huskar. Norge blei fråstjelt 77 liv av ein grusom mann. Ein av dei var min barndomsvenn Guro Vartdal Håvoll frå Vartdal.

Vartdal er ei lita bygd som er veldig knytta til kvarandre. Eg og Guro gjekk på barnehagen ilag og blei fort gode vennar, men etter eg flytta frå Vartdal då eg var 6 år så mista eg ein del kontakt med vartdalsgjengen. Eit par år seinare begynte eg å ta meir kontakt med dei igjen, vi alle hadde forandra oss og utvikla forskjellige interesser. Guro var veldig glad og engasjert i politikken, og var kanskje den som hadde utvikla seg raskast mentalt. Vi andre forstod ikkje heilt denne interessen og var ikkje heilt på samme bølgjelengde, og kansje ikkje så støttande i det ho gjorde. Men vi var medlem i vartdalsgjengen og var glade i kvarandre. 

Eg hugsar alt frå den dagen, følelsane mine, panikken og kaoset. Mamma hadde ringt meg tidlig på dagen for å sei til meg at systra mi og pappa ikkje burde fare til Oslo pga bombingane. Eg fekk litt sjokk av denne nyheita så eg bestemte meg for å følgje med på radioen kva som hadde skjedd. Så høyrte eg om skytedramaet på Utøya, Arbeidarpartiet's sommarleir, der Guro skulle vere. Eg må innrømme at eg i begynnelsen ikkje skjønte nokon ting, dette skjer ikkje i Noreg, det skal ikkje vere mulig. Eg gjekk inn for å få meir informasjon på facebook og nyheitene. Men ingen viste noko meir enn det vi alle viste, minst 9 personar drept og fleire skadde. Eg tenkte for meg sjølv at dette talet kan ikkje stemme om vitna sei at ein person skyter villt på ein sommarleir, talet må vere høgare og vi har enda ikkje høyrt noko frå Guro. Panikken stiger og alle jentene ringer til kvarandre etter informasjon og støtte. Vi held kontakta gjennom facebook longt på natta og får sjokkbeskjeden kl 4 om natta, OVER 80 DREPTE! Eg brast i gråt og ringte mamma, ho prøvar å trøste men det hjelp lite. Denne magefølelsen har eg hatt ein gong før, og eg kjenner den igjen frå 12 April 2007 då Bourbon Dolphin forliste utanfor Shetland. Følelsen av å henge seg fast ved ein syltynn tråd av falskt håp, kvalme og sinne. 

Tidlig neste dagen samlast jentegjengen for å støtte kvarandre, det einaste som betydde noko var å vere samla. Vi gråt, mimra om gode tider, fylte med på nyheitene og klamra oss fast til telefonen. Det kom lite nytt, vi var våkne heile natta og utslitte. Eg trur vi alle egentlig hadde skjønt kva situasjonen var, men ville ikkje sjå realiteten heilt enda.

Eit par dagar seinare kom beskjeden om at ho hadde blitt drept, eg viste det egentlig. Men å få det bekrefta var uansett forferdelig. 

Ved begravelsen til Guro møtte eg og vartdalsgjengen kjæresten hennar for første gong. Han skreiv ei bok om deira kjærligheit ved namn 21. Juli - en kjærlighetshistorie. Det er ei nydelig bok om deira korte tid saman og om tankane til Kristoffer. Det tok ei stund før eg leste boka, eg turte rett og slett ikkje. Men eg er glad eg gjorde det, det vekte så mange fine minner frå barndommen, latteren, gleden og smilet hennar. Og eg er glad for at ho fekk oppleve kjærleiken i sitt korte men betydningsfulle liv. 

I seinare tid har eg tenkt og reflektert MYKJE over dette. Livet går vidare, og eg lærte mykje om meg sjølv av Guro. Eg beundrar engasjementet ho hadde for politikken og heimekommuna. Ho jobba hardt og gjorde ein forskjell, og hadde ho levd lenger så er eg sikker på at ho hadde fortsett med dette og blitt til noko stort ein dag. Eg er ikkje heilt der enda, men eg skal jobbe med å verte ein beundringsverdig person som kan gjere ein forskjell ein dag, men på min egen måte. 

Hei :)

Nå er det mye som har skjedd siden sist jeg skrev på bloggen så nå kjente jeg det var på tide med en oppdatering om hva som skjer i Noras liv for tiden ;)

Rosa og glitter

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg har noen veeeldig jentete sider. Som for eksempel at jeg eeeelsker sjokolade, yndlingsfilmen min er "The Holiday" og "P.S. I Love You" og alt som er rosa og glitrer får meg til å måpe av fryd!! :)

Så, når jeg skulle ta akrylnegler hos Ellys neglestudio på Majorstuen satt jeg rett og slett og måpte helt til resultatet var klart for her var det utrolig mye rosa og glitter!!

En stødigere hånd enn Ellys med mer fokus på detaljer skal du lete lenge etter!!

Jeg ønsket å få litt lenger negler og her skal dere få se hvordan det gikk:

For et grusomt utgangspunkt!! Dette var virkelig på tide å få gjort noe med, hehe

Der var de nye neglene satt på!

Dette er det nydelige rosa glitteret Elly brukte for å lage neglene mine

Vi begynner å se et resultat her

Og DER var resultatet!! <3 <3

Så nå går jeg rundt med de mest rosa og glitrende neglene i hele Oslo og jeg kunne ikke vært mer glad for det ;)

Filming med Dagbladet og photoshoot

Neglene ordnet jeg kl.10:00 Torsdag forrige uke. Klokken 12:00 gikk turen videre hjem til Marika Mørkestøl. Marika er profesjonell fotograf og jeg kontaktet henne når jeg meldte meg på Miss Universe med ønske om å få gjort en photoshoot av henne. Dette ville hun gjerne bli med på og vi tok noen fantastiske bilder i Aprilmåned.

Her er to bilder fra forrige photoshoot (flere ligger i portofolioen min her på profilen min):

Når jeg møtte Marika på Torsdag var det ikke i hovdsak for å ta bilder, men for å bli med henne å lage en film i regi av Dagbladet. Dagbladet er nemlig igang med en fotokonkurranse og i den forbindelse har de videoklipp av profesjonelle fotografer som gir tips og råd om hvordan man skal kunne ta et bra bilde. Marika ble derfor spurt om hun ønsket å gi sine tips om hvordan man skal ta et godt portrettbilde og i den forbindelse spurte hun om jeg var interessert i å bli med og stå modell for henne. Dette takket jeg selvsagt gledelig ja til, enhver anledning til å kunne få være med Marika burde man si ja til rett og slett fordi hun er en så fantastisk herlig person og det mener jeg av hele mitt hjerte! Filmingen gikk kjempebra og resultatet kommer sannsynligvis på Lørdag så da er det bare å glede seg ;)

Etter filmingen reiste han som hadde filmet oss avgårde, men jeg og Marika var enda ikke ferdige for dagen og neste punkt på dagens gjøremål var photoshoot av Nora :) Marika bor på en nydelig plass så det var mange flotte steder å ta bilder og her er et lite utvalg fra photoshooten (flere bilder kommer etterhvert):

Jeg elsker de naturlige fargene og lyset hun bruker <3 Hva mener dere? :)

Bordbestilling til Miss Universe Norway finalen

Det er fortsatt ledige bord til finalen og du er invitert som privatperson eller sammen med din bedrift. Finalen er den 28 September på Scandic Fornebu!

Om du er interessert i å bestille, ta kontakt med meg på:

Mobil: 97955564

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Billetten inkulderer:

Foto: Natalia Pipkina

For bedrifter:

Stem på meg:

Vil du at jeg skal representere Norge i den internasjonale Miss Universe finalen? Hjelp meg til å nå drømmen ved å sende MISSU 8 til 1986 <3

Jeg ønsker dere alle en kjempefin Mandag og en goood uke <3

Klemmer fra Nora :-*

Hei alle sammen... long time, no see? eller... hehe. Jeg kan vel si at jeg har hat meg en "liten" sommerferie her :)

Jarle som var med å gi første hjelpskurs sendte meg et bilde fra oppslaget i avisen for ikke så lenge siden. Jeg viste ingenting om at det var kommet i avisen før nå, men skal prøve å få tak i en selv :) 

Tittelen var kjempebra :) Senere snakket jeg med Ina hun jeg kjenner fra barnehagen og alle var fornøyde så det er bra! Altså en vinn-vinn situation for oss alle og det liker vi. 

Hvis du vil lese om innlegget fra vi var der så finner du den HER

Tusen takk Jarle for at du sa i fra! :)

- Christine Frestad 

Filippinerne har lenge vært sterke i misskonkurranser. Dette kan man se år etter år i forhold til topp ti lista rundt om. Men det er kanskje ikke så rart? De er jo flotte damer, men kanskje forberedelsene de foretar seg er ekstra harde? Kanskje mye mer krevende enn hva vi gjør? 

Jeg vet i hvertfall at missekonkurranser settes utrolig stor vekt på i Filippinene, hvor Miss Universe selvsagt er den største. Det jeg kan se er at Ariella Arida (tittelholderen for Miss Universe Phillipines 2013) har en fan page med med hele 41 765 likes. Dette er riktignok en likepage for filippinerne generelt med tittel på siden: Miss Philippines´Road to the Miss Universe Crown. Men hun har også en annen likepage med sitt eget navn hvor hele 40 938 har likt siden. Dette sier litt om hvor stort det er der nede. 

Ariella har studert kjemi ved University of the Philippines Los Baños fra Alaminos, Laguna. Hun mener selv det er rart å å gå fra et laboratorium i sine gummisko til å være bæreren av "kronen". Hun tilføyer at hun aldri har jobbet hardere i sitt liv for å nå så langt. Hva innebærer dette da? Dette kan dere lese om her! Men hun hadde litt erfaring fra misseunderverset fra før. I 2012 konkurrerte hun om tittelen Miss Filippinene Earth, og har også vært en Binibining Laguna konkurrent. 

Her kan man se at erfaring har litt å si. Man blir da tryggere på seg selv og mer selvstendig i sine avgjørelser. Trygghet på scnenen er viktig for å skinke. Da er det et pluss å ha stått på scenen før:) 

Syns denne var litt fin!

Jeg fikk nemlig besøk fra storesøsteren min Sarah i går, som kom med både bursdagskake (litt sent) og tyggegummi med logo "Meal in a box". Så da hadde jeg valget da, ikke spise noe eller spise kake. Jeg valgte begge deler jeg:) 

Finfin krydderkake:D 

Se så søte vi var da!:D 

Det var veldig koselig å se henne igjen med tanke på at det var over et halvt år siden vi så hverandre sist. Og vi bor til og med i samme by, snakk om å være initiativfattig. Men men, det gjorde gjenforeningen enda koseligere. Jeg og Sarah har opplevd mye sammen, og vår beste sommer sammen tror jeg må være da vi var i Italia hos familien. Kommer aldri til å glemme den sommeren hvor vi virkelig knyttet ordentlige bånd. jeg er utrolig glad i denne solstråla! 

<3