Da jeg meldte meg på Miss Norway 2016 hadde jeg virkelig ingen peiling hva jeg meldte meg på. Som liten fulgte jeg med på Miss Universe, der vakre kvinner snakket om verdensproblemer kledd i fantastiske kjoler på scenen. For mange små jenter er Miss Universe en slags prinsessedrøm – for meg var det i hvert fall slik. Jeg så opp til disse vakre kvinnene som smilte i glansen av lyset og glitret med smykker fra topp til tå. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått at enhver medalje har en mørk bakside. Noen land har dratt konkurransen spesielt langt. Jentene opereres fra topp til tå og syr teip på tungen så de ikke kan spise, kun for å konkurrere i missekonkurranser. Har det blitt slik at jenter må være radmagre, gjerne fettsugde, med falske pupper, falsk rumpe og falsk nese for å være vakker? Selvfølgelig handler skjønnhet i Miss Universe mye om utseende, men har man nå lagt grunnlaget for at ekte skjønnhet ikke er skjønnhet? Må jentene gjennomgå plastisk kirurgi for å nå opp til det som juryen anser som ”misseverdig”? Er det ikke det at vi alle er ulike, som gjør oss spesielle og vakre på vår egen måte?
Jeg vil anse meg selv som heldig som er deltaker i et land som Norge, her konkurransen handler om mye mer enn bare utseende. Det handler om å fremstå som sunne og gode forbilder for unge jenter. Jeg har aldri gjennomgått plastisk kirurgi og jeg er ikke lenger radmager. En del år tilbake var jeg radmager, og jeg vil faktisk ikke tilbake dit. For meg har en sunn kropp både litt fett og muskler. Jeg er selvfølgelig fortsatt slank – men jeg er ikke radmager. Jeg vil vise med min deltakelse at helt normale sunne jenter faktisk er vakre. Jeg er langt fra perfekt. Men for meg handler det ikke om å være perfekt, for meg handler det om å være ekte.

Ønsker dere alle en fin dag. ♥
Obs, obs: bilde er lånt her og her.