Skam, skam, skam, og mer skam
I morgen er den internasjonale merkedagen for bipolar lidelse, og jeg ønsker å starte markeringen ved å snakke om noe som er utrolig viktig for meg. Å ikke gi opp på seg selv.
Fordi i oktober 2022 forandret livet mitt seg fullstendig. Det var som en bryter ble skrudd på i hodet mitt. Tankene stoppet ikke. Jeg greide ikke å slappe av lenger. Jeg sluttet å høre meg selv.
Den første tingen jeg selv merket, var at jeg greide å tenke to tanker i hoder samtidig. Nei, ikke tenke to tanker. Jeg hørte to stemmer i hodet samtidig.
Men det skremte meg ikke, fordi jeg følte meg mye mer levende. Jeg hadde ikke kjent sånn kreativitet, lidenskap, drivkraft, noensinne. Det føltes fantastisk.
Jeg kunne sitte i timevis å skrive og undersøke emner jeg nå fant utrolig interessante. Jeg har aldri noensinne lest så mange sakprosa bøker, til tross for at konsentrasjon var ikke eksisterende.
Jeg kunne ikke fokusere fem sekunder frem engang. Jo mindre det var noe som absolutt oppslukte meg. Tankene mine spiste meg levende.
Så gikk høyt, høyere. Jeg undersøkte ikke lenger bare ting jeg fant interessante eller skrev det som skulle bli mine best selgende romaner. Jeg ble ukritisk.
Det var da familien min begynte å merke noe var galt. Det kom fem pakker på døra, hver eneste dag. Hele november og desember. Men det var også da jeg begynte å isolere meg fra de. For jeg ble bare sur av alt de sa. Ikke bare sur, sinne som gikk langt utover noe jeg noensinne har følt. Og det var her det begynte å hope seg opp med ting, som skulle drukne meg i skam senere.
Og det stoppet ikke.
I 2023 og 2024 hadde jeg ikke en eneste dag der jeg ikke svingte mellom mani, hypomani og depresjon. Til og med blandede episoder.
Hjernen min skrek. Jeg var fullstendig utslitt. Selv om motoren min bare sa gå, gå, gå. Jeg greide ikke å stoppe.
Vendepunktet mitt var min siste maniske/hypomaniske episode. For i depresjonen som etterfulgte måtte jeg ta oppgjøret med skammen. Istendenfor å la hodet gå opp igjen, satt jeg med følelsene. Selv om de var smertefulle.
Jeg ble nødt til å skrive ferdig masteroppgaven min, som jeg egentlig skulle ha skrevet året før. Jeg startet oppgaven utrolig deprimert, men i juni når jeg leverte den fant jeg styrken min.
Hvordan?
Jeg sluttet å se bakover, jeg så fremover. På tingene jeg ønsket å få til, og livet jeg ønsket å bygge. Og siden har jeg ikke sett bakover.
Fordi jeg kunne aldri noe for at jeg ble manisk. Det endret meg fullstendig som person. Det gjorde meg viljesterk. Kreativ. Modig. Ingenting jeg ville endret på nå. Men det er også det mest smertefulle jeg har vært gjennom. Jeg kommer til å leve med permanente arr resten av livet. Jeg må kjempe hver eneste dag, for å holde meg frisk. Og den kognitive funksjonen min, er ikke det den en gang var. Som faktisk er det vanskeligste nå.
Men jeg nekter å gi opp. Jeg ønsker å bruke smerten min til å skape noe.
Så om du lever med skam for noe du har gjort i en manisk episode. Du er ikke alene. Men vi kommer aldri til å bli friske, hvis vi ikke aksepterer det.
Livet ditt vil endre seg, men det kan være bra og.
Jeg ønsker derfor mitt ettermæle med min åpenhet, skal gjøre at flere kan se at man kan bygge livet sitt opp igjen, selv om man føler man har absolutt null grunnlag for det.
Det var ingenting som tilsa at jenta som sendte kjærlighetsbrev, shoppet vilt rundt og danset på bordet, skulle bli den jeg er i dag. Jeg gikk fra å hele ungdommen ha dype depresjoner, små hypomanier, til STORE oppturer, til sinnsykt raske svigninger, til å bli en kvinne jeg i dag er stolt av.
Fordi du har ikke mistet deg selv så mye som du tror. Verdien din, kjærligheten din og moralen din, den er fortsatt der. Du har bare mistet deg selv i oversettelsen av intense følelser.
Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Det finnes mennesker som forstår. Det finnes en plass for deg.
Hvis du har spørsmål angående bipolar lidelse kan du ringe Bipolarlinjen på 21 99 65 00. De holder åpent 18–20 hver mandag, onsdag og torsdag. Ingen temaer er for store, eller for små.
Du kan lese mer om Bipolarforeningen og deres tilbud her ♥
Og det er bare å stille meg spørsmål, så kan jeg dele fra mine erfaringer. For det er bra å stille spørsmålene. Det slik vi øker kunnskapen, og minsker fordommene.
“I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.”
- Sylvia Plath, Glassklokken
Klem Synne♥
Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Du finner meg også på sosiale medier
Instagram: @synneskjelbred
TikTok: @synneskjelbred
Facebook: Synne Skjelbred - Veien til Miss Norway 2026
