Bilde av Min SOL
Heiaa ♥
17.mai nærmer seg. For mange er det en dag fylt med venner, frokoster, bunader, flagg og god stemning. Men for noen er det en av årets vanskeligste dager.
Noen vet ikke hvor de skal. Noen har ingen å være med. Noen sitter og venter på en invitasjon som aldri kommer.
Jeg vet det, fordi jeg har vært den personen.
Jeg har opplevd å sitte alene på rommet mitt på 17. mai fordi jeg ikke visste hvor jeg hørte til. I fjor reiste jeg hjem med et lite håp om at jeg skulle ha noen å være med, men endte opp alene. Alle andre hadde allerede sine grupper og planer. Jeg husker spesielt hvordan jeg scrollet og så på snapkartet fullt av folk samlet i gjenger, mens jeg satt igjen med følelsen av å ikke være ønsket noe sted. Det gjorde vondt på en måte som er vanskelig å forklare. Jeg følte meg liten, utenfor, uønsket og uelsket. Mamma var sjokkert over at jeg ikke skulle være med den personen jeg faktisk hadde kjøpt flybillett hjem for å være med. For å ikke sette den i et dårlig lys, latet jeg som om det var helt normalt. Som om det ikke gjorde vondt. Men innerst inne visste jeg at mamma hadde rett, så rett at jeg fortsatt ikke helt tør å innrømme det for meg selv. Sannheten svir fortsatt. Ikke fordi han ikke ville se meg, men fordi mamma måtte se det. Hun måtte se den lille jenta hennes sitte alene og skuffet. Hun prøvde å gjøre dagen bedre. Tok meg med til Oslo fordi hun så på meg at jeg ikke hadde det bra. Jeg er så takknemlig for det. Likevel føltes det tomt inni meg. For det jeg egentlig ønsket meg var ikke champagnefrokost eller store planer. Jeg ville bare føle meg inkludert. Jeg ville bare føle at noen faktisk ønsket meg der.
Det er kanskje derfor 17. mai kan være så vanskelig. Fordi det er en dag hvor «alle» virker samlet, og når man står utenfor, blir ensomheten ekstra synlig.
Jeg skriver dette fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik. Jeg vet det, for jeg har fortsatt boksen full av mine egne russekort liggende under senga.
Så vær så snill: Tenk litt ekstra på de som kanskje ikke har blitt invitert. De som ikke tør å spørre om å få være med. De som later som de har planer, men egentlig gruer seg til dagen.
Og hvis du inviterer noen, si «Vi vil ha deg her» ikke «Du kan komme hvis du vil».
Det er en stor forskjell. Når man allerede er sårbar, så gjør det vondt å måtte be om å føle seg ønsket.
Jeg måtte spørre deg på nytt. Jeg måtte spørre om du egentlig ville ha meg der, om jeg kom til å være til bry, om du savnet meg. Jeg satt hjemme på rommet mitt med tårer som rant nedover ansiktet, usikker på om jeg skulle sminke meg eller bare bli liggende. Likevel dro jeg. For oss. Fordi jeg hadde valgt deg.
Med den lille selvrespekten jeg hadde igjen, dro jeg likevel. Og der satt jeg alene store deler av dagen, mens det virket som du hadde tidenes kveld uten meg. Det traff hardere enn jeg klarte å innrømme der og da. Det gnager fortsatt at du klarte å være der for vennen din, mens du forlot meg alene midt på gata i mørket. Det gjør vondt å se noen gi andre det du selv alltid ba om. Å innse at de hadde evnen til å elske riktig og være til stede, bare ikke med meg.
Likevel prøver jeg å se det beste i det. Hadde ikke den kvelden skjedd, hadde jeg kanskje aldri klart å gi slipp. Jeg var bare en jente som var så forelsket i ideen om oss, i eventyret jeg hadde skapt i hodet mitt. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg at jeg kanskje aldri egentlig var en del av fremtiden din slik jeg håpet. Men jeg bar likevel på håpet om at du en dag skulle velge meg på samme måte som jeg valgte deg.
For hvis jeg hadde møtt noen som elsket meg slik jeg elsket, ville jeg aldri latt dem gå. Ikke på den måten. Ikke så kaldt. Ikke så grusomt. Jeg ville aldri forlatt noen alene i en sårbar situasjon, og jeg ville aldri gnidd det inn eller gjort såret dypere. Likevel gjorde du det mot meg. Kanskje er det derfor jeg aldri helt kommer til å forstå det.
Samtidig er jeg takknemlig. Takknemlig for at jeg til slutt sluttet å lete etter et svar på hvorfor. For kanskje finnes det ikke noe svar som ville gjort det lettere uansett.
For noen er en melding nok til å føle seg ønsket. Nok til å føle at de hører til. Det er alltid plass til en til. Hvis man har hjerte, er det alltid plass.
Jeg ville aldri gjort det mot deg. Jeg klarer ikke engang å se for meg at jeg kunne behandlet noen slik. Og det er egentlig hele poenget. Men det har gått over. Det går ikke inn på meg slik det gjorde i starten lenger. Såret har grodd igjen.
Under utveksling i Spania snakket jeg med bachelorpartneren min, Sol, om alt som hadde skjedd. Hele historien, spesielt den 17. mai kvelden i fjor, er noe jeg vet jeg aldri kommer til å dele fullt ut. Men etter at du hadde hørt alt, så du bare på meg og sa at jeg ikke fortjente det. Selv om jeg var veldig usikker på om jeg burde dele det, visste jeg jo at hun selv bærer på en tung historie. Likevel gjorde hun aldri at hennes opplevelser føltes viktigere enn mine, og hun så aldri ned på det jeg fortalte. Derfor føltes det så trygt å åpne seg og fortelle om noe jeg opplevde som helt grusomt den kvelden
Du tok hånden min og sa at du ville ha meg hjemme hos deg. At planene er fortsatt ikke på plass, men at du ønsket meg der. Hjemme hos deg. Og du holdt fortsatt hånden min da du sa det.
Så i årreiser jeg ikke hjem til Askim. Jeg skal ikke se naboene mine eller familien min på 17. mai. Men de vet. Og de har alltid håpet at jeg en dag skulle føle at jeg hørte til et sted. Jeg tror de vet. De har alltid lurt på hvorfor jeg ikke henger med folk på min egen alder. Likevel tør de aldri å spørre, og de gnir det aldri inn i meg. I stedet møter de meg alltid med åpne armer og tar meg vel imot.
Så i år reiser ikke jeg hjem for 17. mai.
Masse kjærlighet ♥
og husk det er alltid plass til en til.
Jeg håper vi sees på mine sosiale medier
Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas
