God kveld fine lesere.  

Jeg får ikke sove så jeg tenkte egentlig bare at jeg kunne dele med dere tankene mine jeg har ikveld. 

Jeg har tenkt mye igjennom når jeg skrev om hjertesaken min til dere tidligere.  

Om hvordan jeg skal fortsette. For i siste innlegg ble det en veldig brå slutt. Dette er både vanskelig og tøft for meg og snakke om. 

Som jeg nevnte for dere tidligere så er dette følelser du sitter med i kroppen for resten av livet. Å med det mener jeg at.. 

Jeg ser alltid en ekstra gang bak meg når jeg går alene, jeg kommer aldri til å like og gå inn i ett mørkt rom alene. Det er kanskje noe av det verste jeg kan gjøre. For jeg er redd for at noen skal stenge meg inne og gjøre meg noe vondt. 

Jeg har innsett at jeg for alltid kommer til og være redd han. Uansett hvor jeg bor.

Det er så rart å tenke på at jeg var den jenten som sa høyest i gjengen at slike forhold var det bare og komme seg ut av, og at det ikke var noe problem. Helt til man er fanget i det selv. 

Jeg husker når jeg hadde kommet meg ut av det, så var det ikke alt jeg hadde fortalt til mamma. Jeg vet faktisk ikke om hun skjønte det den gangen hva som hadde skjedd. Men som mor vil man vel kanskje ikke tenke på hva barnet sitt har vært igjennom. 

Jeg var hverfall helt nede, og så redd. Ingen kom jo til og elske meg mere enn han, alle ville bare ligge med meg… Det måtte jeg jo skjønne.