Jeg ble født i Oslo, ettersom jeg er førstefødt av foreldre som studerte i Oslo. Der bodde jeg frem til jeg var 3,5 år, noe som ga meg flere år med oppvekst i hovedstaden. På tross av at ingen andre i familien har østlandsdialekt, så ble dette dialekten jeg lærte meg. Da jeg var liten snakket jeg med kraftig østlands dialekt, med tykk L, trille R og hele pakken. Dette varte nok så lenge, frem til vi flyttet til Kristiansand for å komme nærmere familie, da begynte dialekten min å forsvinne litt etter litt. Men så stoppet det, og jeg ble sittende igjen med en "bokmåls dialekt" med Oslo kjennetrekk. 

Jeg endte da opp med å vokse opp som Kristiansander med Østlandsdialekt, på tross av at jeg ikke kjente noen andre med samme dialekt. Dette var ikke noe som brydde meg så veldig på den tiden, ettersom jeg likte å ha en unik dialekt iforhold til de rundt meg. Det var ikke før jeg ble eldre og møtte på nye folk, at dette skulle vise seg å ha en større betydning enn jeg hadde trodd. Noen barn dømte meg som en overfladisk stereotypisk Oslo jente, når sannheten var det splitt motsatte. Jeg fikk også stadig spørsmål om "hvor lenge er du på ferie her da? Hvordan trives du på sørlandet? Hvor bor du henn på denne ferien din?", folk tenkte jeg var turist i egen hjemby. Det var en spesiell følelse. Det gikk aldri veldig inn på meg, men det fikk meg alltid til å tenke. Hørte jeg virkelig til i Kristiansand? For til tider føltes det ikke sånn ut..

Jeg begynte å drømme om å en dag flytte tilbake til Oslo. Der kom jeg ikke til å skille meg ut på samme måten. Jeg følte alltid en liten tilhørighet til Oslo, ettersom det var der jeg var født og jeg snakket likt som alle andre som også var født der. Jeg savnet litt å kunne vite at jeg 100% hørte til en by.

Foto: Roger Myrland

Så kom tiden, muligheten kom for å flytte til Oslo. Jeg var så spent, for endelig skulle jeg bo ett sted hvor jeg uten tvil hørte hjemme. Da jeg var flyttet var det spennende en periode, men dette gikk raskt over. I Oslo fikk jeg helt motsatte spørsmål enn det jeg hadde fått i Kristiansand. "Hvilken bydel vokste du opp i? Hvilken skole var du russ på? Bor du enda hos foreldrene dine her i Oslo?" Igjen måtte jeg forklare dem hvor jeg kom fra, bare denne gangen var det enda mere forvirrende. "Ja jeg ble født og bor i Oslo, samt snakker jeg østlandsk, men jeg er Kristiansander altså!!". Jeg innså fort at ingen av disse tingene egentlig betydde noe, dialekten min definerte ikke hvor jeg kom fra. Dialekten min betydde like lite som den alltid hadde gjort, og jeg akseptere at den ikke definerte meg. 

Hele livet drømte jeg om å flytte tilbake til mitt andre hjemsted Oslo, bare for så å innse at jeg ikke hørte til på måten jeg alltid hadde trodd. Jeg innså at tilhørighet ikke er hvor hjem er eller burde være, men hvor man føler seg hjemme. Jeg er nok mindre bymenneske enn jeg trodde for noen år siden, og likte sørlands været bedre enn jeg trodde. I Kristiansand finner jeg familien min, venner og flott kjent natur. Det er akkurat sånn jeg liker det. Derfor har jeg omsider bestemt at jeg er stolt Kristiansander, som bor i Oslo. (På tross av hva jeg høres ut som)

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller på mine sosiale medier hvor jeg heter @LILLYSOEE  :)