Det innlegget her kan trigge frem tunge følelser. Treng du nån å snakke med?
Kirkens sos: 22 40 00 40 - https://sidetmedord.mentalhelse.no -
Hjelpetelefon: 116123 -
https://www.snakkompsyken.no
Vi husker da det smalt, da vi sang «til ungdommen» og hele Norge sto sammen i solidaritet i et hav av roser.
«Jernrosene» ble et symbol og minnesmerke og de finner du utenfor Oslo domkirke. Det e et nasjonalt minnesmerke etter terrorangrepe 22.juli 2011. Der e over 1000 roser smidd i jern og de e laga av overlevende, pårørende og smeder fra hele verden og de skal få stå der som en hyllest til da hele Norge sto sammen i et rosehav, dagen etter terror angrepet.

Vi husker dagen en av våres menn valgte ødelegge liv og ta fra andre muligheten til å leve. Desverre gikk 77 menneske liv 22.juli 2011.
Den dagen en høy ekstrem terrorist drepte 8 mennesker i regjeringskvartalet og forkledd som en politimann drepte han 69 mennesker etter han ankom Utøya der AUF va på sommerleir.
22.juli 2011, en dato så viktig å sette lys på alle åran som kommer etter.
Æ husker tilbake til den dagen. Den gang va æ 12 år gammel. Det gjor stort inntrykk for meg å se alle bildan og videoan på nyhetsbilde av Norge. Husker når man i seinere tid sku reise fra lille Finnmark til Oslo, va man alltid litt redd og hadde 22.juli dagen i bakhode.
22.juli 2011 skulle æ og tante egentlig være i Oslo på ferie men like før vi skulle reise ombestemte æ meg og ble i Finnmark på et underlig vis. Da va det ikke meningen at æ skulle være der har æ tenkt i ettertid.
Tante reiste til Oslo uten meg og når ho kommer til Alta e flye hennes kjempe forsinka så det endte med at ho ikke va i Oslo før på kvelden 22.juli. Hadde flye gått etter normal tid hadde ho også vært der bomba gikk av.
Som 12 åring reagerte æ sånn på at det va en mann som hadde kledd seg ut som en politimann og følte at han utga seg for å være en man kunne stole på. Æ følte han forrådte tilliten som nordmann.
Vi husker sangen «til ungdommen» som ble sunge av Maria Mena og vi lot tåran trille. Det gjor veldig inntrykk på en 12 åring å se hele Norge stå sammen i en og samme sorg.
Det va helt ekte det som hadde skjedd uansett kor mye man prøvde tenke at sånt skjer ikke i lille Norge.
Æ husker når mamma leste lista over de omkomne og der va Finnmarkinger også og det føltes plutselig som om man hadde mista en fjern slektning selvom man tidligere hadde sett de en sjelden gang på jobben dems.
Æ husker vi kjørte bil og på radioen kom det en viktig melding om at hele Norge sku holde et minutt stillhet. Det ble stille for alle 77 som aldri fikk muligheten å fortelle sin egen historie.
Mine tanker går til alle de pårørende som nu mangler en stol rundt middagsbordet når familien samles til store sammenkomster som konfirmasjoner, julemiddag, bursdager og alle de andre dagan man skulle ønske at de fortsatt va blant oss.
Kommentarer