Om du har fulgt med på mitt tidligere arbeid som deltager her i Miss Norway, så har du nok fått med at min første hjertesak tilbake i 2021 var mental helse. Da jeg vokste opp strevde jeg med min egne mentale helse, og følte i mange år at jeg ikke hadde kontroll over min egne mentale helse eller fremtid. Det var en lang prosess for meg å bli bedre, men jeg husker ett motto som hjalp meg masse gjennom denne prosessen, som jeg ønsket å dele med dere idag.

"Ta styring over ditt eget liv, om ikke vil noen andre gjøre det"

I denne perioden følte jeg at min mentale helse problemer hadde full kontroll over livet mitt, og jeg ante ikke hvordan komme ut av denne onde sirkelen, og føle at jeg selv kunne styre livet mitt. Derfor hjalp dette mottoet meg utrolig mye, og motiverte meg til å gi alt for å ta kontroll over mitt eget liv, og ikke la problemene rundt meg bestemme mitt liv for meg. Jeg ønsket å leve ett liv med god psykisk helse, hvor jeg hadde energien til å nå mine egne mål. Derfor jobbet jeg hardt med å oppnå dette etter at jeg fant dette mottoet, slik at jeg kunne ta kontroll over eget liv.

Selv etter at jeg ble frisk, forsøkte jeg å minne meg selv på dette mottoet hver gang jeg følte at jeg mistet kontroll over retningen jeg ville ta livet mitt i. Om det så var å stryke i fag, ikke komme inn på studier jeg ville komme inn på eller å plassere i Miss Norway under mitt første år. Når enn ting ikke har gått min vei, forsøker jeg å minne meg selv på dette mottoet "Ta styring over ditt eget liv, om ikke vil noen (eller noe) annet gjøre det". Dette har motivert og mint meg på å fortsette å jobbe mot drømmene mine, og ikke la nederlag dra meg ned. Jeg har kanskje ikke kontroll på hva som skjer rundt meg, men jeg kan ta kontroll over hvordan jeg reagerer på disse tingene. Det er dette som virkelig kan endre utfallet av hendelser som skjer mot deg, og gir deg en større kontroll over disse tingene.

Dette mottoet er en påminner om hvor mye makt vi faktisk kan ha over eget liv, og minner oss på å ta ansvar over skjebnen vår. Å velge passivitet over egenmakt har sine konsekvenser. Når vi tillater eksterne krefter å styre livene våre, risikerer vi å ofre drømmene våre, ambisjonene og retningen vår. Vi risikerer å blir passasjerer i stedet for sjåfører i vårt eget liv, tilskuere i stedet for deltakere. Ved å gi fra oss kontrollen, mister vi muligheten til å forme våre egne historier og skape det livet vi ønsker oss.

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller på mine SOSIALE MEDIER:) 

 Instagram og Tiktok: @Lillysoee

Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side

Som dere kanskje vet så er catwalk en stor del av Missekonkurranser, og en viktig del av det å være Misse. For å kunne komme langt i en Internasjonal missekonkurranse er det kritisk å kunne ha en god fremføring i catwalk i, så som deltager må man dedikere mye tid til å bli god i å gå i heler.

Mitt første møte med catwalk var på Catwalk kurset i 2021, avholdt av Miss Norway sin offesielle catwalk caoch Klara. Der lærte jeg det grunnleggende innen Catwalk, og Klara ga meg ett godt grunnlag jeg fortsatte å bygge på for å kunne bli bedre i catwalk. Jeg var ikke så veldig interessert i catwalk den første året jeg holdt på med Misse konkurranser, og gikk dermed glipp av mye dyrkbar tid som jeg kunne brukt på å bli bedre i catwalk. Dette er noe jeg angrer på når jeg ser tilbake på 2021 deltagelse min, og var nok en av tingene som holdt meg tilbake fra å få en topp plassering i Miss Norway det året. Jeg husker under finalen i 2021, hvor jeg for første gang innså hvor gøy catwalk faktisk kunne være. Det var så utrolig spennende å gå catwalk på finale scenen, og det hele motiverte meg til å satse større på missekonkurranser og putte inn tid til å forbedre catwalken min.

I forkant av Miss Earth satte jeg av masse tid til å bli bedre i catwalk, slik at jeg kunne være forberedt til å gå på den internasjonale scenen senere det året. Jeg ble sakte men sikret bedre, men var langt ifra profesjonell. Da jeg var i Filippinene og deltok på Miss Earth ble jeg litt overrasket da jeg fikk vite at vi skulle delta på flere catwalk konkurranser under oppholdet vårt, noe jeg helt ærlig ikke var forberedt på. I begynnelsen syntes jeg det var veldig uvant å gå slik på en scene, og ukomfertabelt å føle på at jeg ikke var så god i catwalk som jeg ønsket å være. Dermed begynte jeg å øve på catwalk når jeg hadde fri under Miss Earth, og begynte å bruke timesvis på korografi øving før hver konkurranse. Jeg fikk også masse hjelpsom hjelp fra de andre deltagerene, som hjalp meg med å forbedre walken min enda mere. Til tross for dette vant jeg ingen konkurranser, men ferdighetene mine ble bedre og bedre for hver gang. Jeg begynte å glede meg til å stå på scenen, og koste meg med å øve på catwalk. All denne øvingen ente opp med å være verdt det, ettersom jeg plasserte i topp 20 under Miss Earth finalen, og skulle delta på den første catwalk runden i finalen.

Da jeg kom hjem etter Miss Earth følte jeg meg mere motivert enn noen gang. Jeg hadde fått så mange unike erfaringer fra å ha deltatt på catwalk konkurransene, lært mye nyttig fra de andre deltagerene og fått ett utrolig godt innblikk i hva det ville si å ha en god catwalk. Jeg visste ikke helt enda hva mitt neste mål ville være, men ønsket ikke å sløse ett eneste sekund som jeg kunne bruke til å bli bedre til å gå catwalk. Dermed øvde jeg MASSE på catwalk, og lærte utrolig mye på en kort tid. Det var på denne tiden at jeg innså hvor gøy det kunne være å øve catwalk, og fikk forståelsen av catwalk teknikk som jeg har idag.

Videre i 2023 deltok jeg på Miss Norway aktiviteter og i den internasjonale konkurransen The Miss Globe. Dette ga meg en mulighet til å vise frem alt det jeg hadde lært, og bruke catwalk ferdighetene jeg hadde opparbeidet meg. Jeg ble til og med spurt om å hjelpe fjorårets Miss Norway deltagere med catwalk før finalen dems, noe som var en stor ære å bli spurt om. Videre deltok jeg på The Miss Globe, og fikk brukt catwalk ferdighetene mine der også. Jeg var blant de beste deltagerene under Bikini catwalk konkurransen, noe som føltes ut som en stor seier i seg selv! Jeg var orginalt del av de topp 8 beste fra konkurransen og skulle delta på Miss Bikini finale runden, men i siste liten fikk ei annen deltager en høyere score enn meg og jeg ble degradert ut av topp 8. Det var kjipt å få beskjeden at jeg nå var den 9ende beste og ikke ville få topp plassering, men jeg tok det heller som et stort kompliment at jeg var så nærme.

Under The Miss Globe finale dagen gikk vi 4 forskjellige catwalker, noe som var utrolig gøy. Jeg har oppigjennom årene i missekonkurranser bygget meg opp en interesse for catwalk og å gå på scenen, så jeg koste meg masse under Miss Globe finalen. I slutten av finalen plasserte jeg i topp 15, og skulle igjen konkurrere i Evening gown catwalk konkurransen av finalen. 

Etter at jeg kom hjem fra Albania og deltagelsen min i The Miss Globe har jeg øvd enda mere på catwalk, og fått muligheten til å bruke ferdighetene jeg har opparbeidet meg gjennom årene til å hjelpe andre bli bedre i sin catwalk. Jeg har vært coach for Miss world Norway 2023 Andrea Farias og Miss Global Norway 2024 Helene Abildsnes. Nå er jeg kort til en punkt hvor catwalk har blitt en hobby for meg, så det er utrolig gøy å kunne dele denne hobbyen med de andre jentene og hjelpe dem imot konkurransene de forbereder seg imot. Jeg håper på å kunne coache flere jenter i fremtiden, og bruke ferdighetene mine til mere enn bare min egen deltagelse.

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller på mine SOSIALE MEDIER:) 

 Instagram og Tiktok: @Lillysoee

Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side 

Tilbake i Mars var jeg passasjer i en alvorlig bil kollisjon, hvor bilen jeg var med i endte opp total vraket. Alt skjedde så fort og det var så surrealistisk. Det verste var det at jeg bare lukket øynene og aksepterte i sekundet vi var i luften at jeg potensielt kom til å dø, dette var slutten. Jeg fikk aldri si farvel, gjøre flere ting i livet, ta noen andre valg.. Det stemmer virkelig at alle lydene av bilruter som knuser i ørene bare blir overdøvet, og du ender ikke opp med å høre så mye likevel. Jeg registrerte ikke en gang å kjenne på det å sitte hengende opp ned i bilsetet. Overraskende nok så hadde jeg ingen følelser i øyeblikket av ulykken, jeg var ikke en gang stresset da jeg så opp av mobilen og skjønte vi kom til å kollidere.

Synet av grå hvit røyk som fylte bilen var det som fikk meg til å kjenne på stresset, jeg var overbevist om at bilen kom til å sprenge opp i luften som de gjør i filmene. Vi måtte krype gjennom til bakluken for å komme oss ut siden alle dørene var tildekket av snø og umulige å få opp, sjokket i kroppen var så stor at jeg ikke en gang merket hvor mye av huden på armene som ble kuttet opp av glassbråtene som lå spredd utover taket på bilen som vi krøp på.

Politiet ankom scenen ganske så raskt, før ambulansen til og med. Ansiktene til sykepleierne lyste opp da de så at vi hadde kommet oss ut av ulykken uten en eneste skramme. De hadde nemlig forberedt seg på det verste. Han ene mente at om vi hadde kjørt en annen bil, så hadde vi mest sannsynlig vært døde nå. Så jeg er evig takknemlig for bilen som tok støtet.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke følte på adrenalinet, var sjokket virkelig så stort? En ting er sikkert, jeg blir aldri mer å sitte i en bil uten å bruke bilbelte korrekt. For jeg var så dum nok at jeg hadde bilbeltet under armen, noe som legen regnet med var årsaken til hvorfor jeg hadde blitt Rudolf på nesen –rød. Og sånn var jeg i godt over 2 uker for å si det sånn.

Det er jo bare utrolig klisje og si ting som «bil kollisjonen endret livet mitt» Men virkelig. Helt siden den hendelsen så har jeg tørret å by mer på meg selv, for du vet aldri når ting kan gå galt, og alt skjer så fort også. Lev livet som at i morgen skulle bli den siste.. Jeg har fått en del andre tanker, blitt mindre negativ og bare gjør mitt beste på å ha et positivt syn på verdenen. For sannheten er, jeg kan virkelig ikke beskrive godt nok hvor glad jeg er for å være i livet.

• Kunne du tenke deg å samarbeide med meg? Gjerne ta kontakt over mail:

  christina.bell.eriksen@gmail.com

  Du finner meg også på Instagram & TikTok & Facebook

Celly Jane som Akali - KD/A (League Of Legends). Foto: privat.

Hele livet har jeg vært interessert i cosplay. 

Som liten kledde jeg meg opp i kostymer og stormet inn i stuen, der foreldrene mine ventet på meg og annonserte "mine damer og herrer, nå kjem storteater". For å være et barn var det like staselig hver gang. Det siste året på barneskolen gikk jeg sammen med lillebroren til en klassekamerat, og vi vant det årlige talentshowet (et show der alle kunne delta, og som ble arrangert før den årlige slåball kampen mellom 7. klasse og lærerne). I ukene som ledet opp mot konkurransen øvde vi nesten hver dag, og vi lagde kostymer av billige klær og overflødige matkasser som vi malte og bygget på. På ungdomsskolen fikk jeg dilla på Michael Jackson - jeg kjøpte og lagde kostymer av amatørmessig kvalitet, hadde sang og danse opptrinn foran familie og skolen og jeg deltok på precast audition for Norske Talenter. 

Hva er egentlig cosplay?

Begrepet Cosplay (på japansk; Kosupure) er på norsk kostyme lek eller utkledning. Begrepet Cosplay har trolig opprinnelse fra Worldcon 1984, da Nobuyuki Takahashi, som deltok på arrangementet, kom opp med begrepet. Cosplay finnes i mange land og er særlig populært i Japansk kultur, som f.eks. Geisha (som også er en form for utdannelse i Japan). 

I dag er det mange som forbinder cosplay med det å kle seg ut som en figur fra en kjent film, bok, tegneserie osv. Selv om dette er riktig må du likevel huske at den konkrete definisjonen av cosplay varierer noe mellom ulike land og kulturer. F.eks. er det ikke sikkert at alle i Norge er klar over hva en Geisha er, og det er ikke sikkert at alle i Japan vet hvem Nemi er. Cosplay, slik jeg kjenner det, er en form for underholdning hvor man går litt ut av karater, og tar på seg en annen. For meg handler det bare om å ha det gøy - det er en lek som er stor for både tilskuere og cosplayere.

Hvem driver med cosplay?

Cosplay: Lucy Kushinada (Cyberpunk 2077 - Edgerunners), på McDonald's drive-through. Foto: Amy

Cosplay er noe som alle kan drive med, i hvert fall der jeg kommer fra. Det er ingen krav om å ha en utdannelse eller bakgrunnskunnskap for å drive med cosplay.

(Det finnes ingen Norsk utdannelse som cosplayer. Noen velger å gå på cosplay linjen på høyskolen, for å utvikle deres ferdigheter, mens andre lever av å lage og selge kostymer - men det å kle seg ut er ikke et registrert yrke. Som cosplayer kan du imidlertid utdanne deg som skuespiller, da dette også er en stor del av cosplay). 

Mange av de jeg har møtt har aldri drevet med cosplay før, men er nysgjerrige på å prøve seg. Til dere sier jeg bare hopp i det! I Norge finnes det et visst cosplay samfunn, og det er mye større internasjonalt. Cosplay er en fin måte å skaffe seg venner for livet, og ingen dømmer deg og ditt ferdighetsnivå. Det spiller ingen rolle om du er verdensklasse eller nybegynner.  

Jeg har noe erfaring med stoff tekstil, og søm, fra skolen. I 2023 deltok jeg i Kirkens Bymisjon - Re:Tro, der min oppgave var å redesigne klær av gamle plagg og tekstiler. Jeg fikk prøve meg på forskjellige symaskiner og jeg lærte nye teknikker som jeg har tatt med meg. Resten er kreativitet og triks jeg har lært fra Youtube videoer - det meste har jeg lært selv, og når jeg designer et kostyme er det mye eksperimentering og justeringer underveis.  

(Akali kostymet som du ser i dette blogginnlegget ble kjøpt, men jeg måtte sy inn deler av kostyme for at det skulle passe, beltet har siden blitt byttet ut og LED-lysene har jeg montert selv). 

Mitt første cosplay-con (Comic-Con)

På Spillexpo i Oslo, Lillestrøm 2021. Foto: privat

Første gang jeg deltok på et comic-con var da jeg ble med på Spillexpo i 2021. Spillexpo holdes i Lillestrøm, Oslo og er en spillmesse der du vil få muligheten til å møte spilldistributører, spill- og app-utviklere, spillbutikker, LAN-arrangører og mange flere. Et av høydepunktene under Spillexpo er muligheten til å møte andre cosplayere og se på cosplay konkurransen. (Denne konkurransen er for dem som ønsker å vise frem sitt cosplay, uavhengig av ferdighetsnivå, og for dem som har drevet med cosplay i noen år og som ønsker å konkurrere om beste utkledning og opptreden). 

Dette var første den gangen jeg gikk ut i offentligheten, iført et dame kostyme. Det var veldig mange folk på arrangementet og jeg ble litt overveldet først, men etter hvert ble jeg vant til det. Jeg mottok mange positive tilbakemeldinger (noe som styrket selvtilliten min), og jeg fikk se mange kreative og imponerende kostymer, også på catwalken. Jeg deltok ikke i noen konkurranse selv fordi jeg ikke var komfortabel med det, men opplevelsen har jeg tatt med meg som et godt minne.

Cosplay i det offentlige?

Siden Spillexpo har jeg drevet med cosplay ved anledning (f.eks tema fester på nattklubber og halloween). Det har også hendt at jeg har gått ut offentlig, iført cosplay, bare for moro skyld. Jeg synes det er utrolig vittig når folk stanser fullstendig med det de driver på med, og ser på meg 2 ganger. Dette er hverken ulovlig eller skadelig, og kan være veldig gøy (spesielt om du cosplayer sammen med venner). - Men det er noen ting du skal være bevisst på dersom du har i tankene å ta cosplay utendørs;

Som cosplayer får man mye oppmerksomhet på åpen gate. Noen folk kjenner igjen karakteren din, mens andre har aldri sett en cosplayer før. Folk smiler og peker, tar bilder og ser på deg som en attraksjon. Dessverre vil man også få negativ oppmerksomhet for å være annerledes, noe jeg har kjent på så mange ganger. Noen folk glemmer/klarer ikke å forholde seg til at vi cosplayere er som alle andre - vi er mennesker medmennesker som har et liv utenfor garderoben, og som fortjener å bli møtt med allmenn respekt. Hvis du planlegger å gå ut i cosplay må du være forberedt på å få mye oppmerksomhet, på godt og vondt, og du må være smart med tanke på hvor du oppholder deg. (F.eks. anbefaler jeg ikke å gå lettkledd på byen, midt på natten, hvis du ikke er på vei til et sted). 

Til deg som er litt sjenert; ikke vær bekymret. Cosplay tar du i ditt eget tempo, og det er ingen som sier at du skal gå ut offentlig. Jeg har selv slitt mye som en sjenert person (noe du vil se i den siste lenken under dette avsnittet). I 2019-2020 tok jeg cosplay til TikTok, noe som gjorde at jeg kunne dele mine ferdigheter og kreativitet med verden, fra komforten og sikkerheten fra min egen stue. Hvis du er usikker på hvor du skal starte, anbefaler jeg at du begynner der, eller blir med i en lokal/internasjonal gruppe for cosplayere (f.eks. Facebook, Threads, Discord, Reddit m.m.). Jeg kan nesten garantere at du vil bli tatt godt imot.  

Her er en video hvor jeg tuller med folk på Omegle (2020)

Her er en sketch fra mitt TikTok arkiv (2021)

Kort oppsummert 

Cosplay er en hobby som vil gi deg mye hvis du gjør en innsats. Start i det små. Du trenger ikke ha kunnskap om cosplay fra før, men det skal litt mer til enn å ta på seg en oransje t-skjorte og si at du cosplayer Naruto. Tenk på hva DU vil gjøre med cosplay. Hva er målet ditt? Hvilken karakterer inspirerer deg (kanskje du har en egen karakter du har funnet opp)? Klarer du å leve deg inn i rollen som den figuren? 

Det er så klart ikke alle anledninger som egner seg for cosplay, men har du tid til overs er cosplay utmerket for å utfordre seg selv (kanskje utenfor komfortsonen) og dine kreative evner. Cosplay er sosialt og du vil bli kjent med andre som har samme interesse som deg. 

Har du spørsmål om cosplay? Ta kontakt! ❤︎

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

ANGST kan ikke hindre meg i å komme meg ut av komfortsonen min!

Hei alle fine folk.

Først og fremst vil jeg bare introdusere meg først.
Jeg heter Jasmin, jeg er en 22 år gammel jente som kommer fra Bergen.

Jeg meldte meg på Miss Norway for en god grunn. Dette var for å komme meg ut av min såkalte komfortsone. Jeg er ganske sikker på at mange av dere har kjent på at det nye er skummelt.
Dette hender mange av oss, og stopper oss i å fullføre og følge våre drømmer og ambisjoner.

Dagen jeg fikk melding om at jeg var videre som deltager for Miss Norway 2024, ble jeg kjempe glad. Etter å ha fordøyet dette, begynte jeg å stresse.
Jeg begynte å tvile på om jeg skulle  skulle bli med på denne reisen, som deltager for Misse konkurransen 2024. Alt på grunn av angsten.

Siden jeg kan huske har jeg alltid slitt med angst og depresjon. Angsten startet allerede som 9 åring, hvor jeg ofte slet på skolen med læring og følte meg ikke som dem "andre" jentene.
Jeg var ekstremt redd for å snakke foran folk, fikk helt jernteppe. Jeg hatet å måtte snakke og lese foran alle i klassen. 

Når det var min tur å lese en side av boken, pleide jeg å rømme på toalettet slik at jeg kunne unngå det.

Å rømme fra det som er skummelt er helt naturlig, vi er mennesker. Vi er ikke roboter. Vi har følelser og emosjoner. Men vist det å "rømme" ødelegger og stopper deg i å fullføre dine drømmer, blir det vanskelig når du blir eldre.

Jeg nevnte at jeg ikke følte meg som de andre "jentene". Jeg var født her, oppvokst her og alt. Ingen norske gener, jeg er halt Albansk og halt Iransk.

Jeg lignet ikke på noen av de andre jentene. Mørkt tykt hår og blåe øyne. Jeg skapte et dårlig selvbildet for meg selv. Jeg begynte å sammenligne meg med andre, og følte rett og slett at jeg ikke var "fin" nok. Jeg var ikke glad i meg selv, og på grunn av denne sammenligningen med andre, ble det veldig vanskelig for meg.
Alt endret seg når jeg begynte å akseptere meg selv for den jeg er og mitt utsendte. For uansett hvordan man ser ut, er man vakker på sin måte. Man skal aldri sammenligne seg selv med noen. Du er vakker akkurat sånn du er. Og det håper jeg du vet.

Det å bli med som deltager Miss Norway er veldig spennende.
Jeg 100 prosent sikker på at du også bør søke. Og jeg oppfordrer deg til å gjøre det!

Uansett hva du sliter med må man ikke gi opp på sine drømmer. Man skal alltid prøve, og du er god nok som du er. Ikke la deg selv stoppe.
You can do the impossible!
♥__________________________________________________________________________________♥

Håper du vil bli med videre på min reise<3
Stor klem fra Jasmin<3

Facebook: Jasmin Ma

Ta kontakt med meg på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Instagram: Hm_julin01

I venteværelset på Det Kongelige Slott, i Oslo. Foto: privat.

Jeg ønsker å dele med dere en historie som er som er helt spesiell, men som veldig få personer har hørt om. Hvis dette ikke var dokumentert hadde nok ingen trodd meg, og jeg tror det nesten ikke selv når jeg sier det heller, men dette har skjedd. Dette er en historie om en minoritetsgruppe og deres kamp for rettferd. Dette er historien om dagen jeg måtte ta en av mine livs største avgjørelser. Dette er historien om den gangen jeg møtte Hans Majestet Kongen.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det var en kveld i slutten av 2022 jeg lå i sengen og stirret i taket. Utenfor var det mørt og stille, men i hodet mitt raste takene. For 2 år siden hadde jeg gått gjennom NBTK på Rikshospitalet i Oslo (den eneste offentlige  instansen i landet som behandler transpersoner). Der hadde jeg opplevd å bli møtt av mannlige leger som ikke verken skjønte eller brydde seg om hvordan man går i møte med trans kvinner, for å ikke nevne kvinner generelt. Jeg ble stilt irrelevante og personlige spørsmål og fikk ubehagelige kommentarer som "hva kler du deg i når du mastureberer" og "laser behandling? Du har da ikke mye ansiktshår du", til tross for at jeg barberte meg dagen før. Jeg ble til og med bedt om å stå opp og ta en spinn, til hvilket jeg fikk høre "du kommer til å få flotte former etter behandlingen". Alt dette var bare halvparten av det da jeg hele tiden var under inntrykket at jeg oppfylte kravene for å få medisinsk, og senere kirurgisk, behandling, men det samme året fikk jeg avslaget i form av et fysisk brev. Jeg fikk ingen telefon eller noen indikasjoner under møtene på Rikshospitalet som tydet på at jeg kom til å falle utenfor. Etter dette sverget jeg å aldri gå gjennom NBTK en gang til.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd ubehagelige situasjoner hos NBTK, og de fleste som går til Rikshospitalet får det samme svaret som meg. Det som nå bekymret meg mest var at Benestad hadde nylig mistet lisensen og nå stod utallige pasienter i fare for å miste livreddende behandling, inkludert meg selv. (Som de fleste andre av dem som får avslag, hadde jeg nå oppsøkt privat behandling, og min behandler var Benestad). Jeg hadde et lager av medisiner for nesten ett års bruk, men jeg visste at når dette gikk tomt var gode råd dyre, og med det mener jeg veldig dyre. Det var da jeg bestemte meg for at dette finner jeg meg ikke I. Noe måtte gjøres - jeg kunne ikke sitte og se på hvordan folk blir behandlet av Rikshospitalet et sekund lengre. Med det bestemte meg for å skrive et brev, og det brevet skulle jeg skrive til ingen andre enn Hans Majestet Kongen.

Brevet jeg skrev endte opp med å bare være på én side, men jeg tenkte det var mer enn nok. Jeg kunne skrevet en hel bok om mine opplevelser og min frustrasjon med Rikshospitalet, og behovet for forandring, men jeg tror Hans Majestet er sikkert en veldig travel mann. Jeg tenkte at i beste fall blir brevet mitt lest. Jeg hadde ingen forventninger i brevet, men etter å ha sett utallige nyttårstaler, 17. mai taler m.m. hadde jeg på følelsen at dersom Kongen leste brevet mitt, ville han nok ha forstått hva jeg tenkte og følte. Da jeg var ferdig gikk jeg over brevet en gang til før jeg puttet det i en konvolutt, og neste dag gikk jeg rett til posthuset og sendte brevet. De følgende dagene fulgte jeg spent med. Hver gang jeg ble ringt av et ukjent nummer spratt jeg opp, og på leverings dager sjekket jeg alltid postkassen, men det skjedde ingenting. Jeg begynte å bli bekymret for om brevet aldri kom frem. Dette var imidlertid bare uker før Hans Majestet ble hastet til sykehuset pga en infeksjon - det var på alle nyhetskanalene. Det tok ikke lang tid før jeg hadde glemt brevet fullstendig og snart var jeg tilbake i min vanlige hverdag. Det var helt frem til midten av februar 2023, en dag jeg kom hjem fra byen. Jeg husker ikke hvor jeg hadde vært, men jeg husker at jeg kom inn inngangspartiet partiet ved postkassene. Jeg åpnet postkassen og ble møtt av en sandfarget konvolutt. Jeg synes det var rart da jeg ikke kunne huske å ha bestilt noe i det siste, og dimensjonene på konvolutten var annerledes enn det meste jeg får i posten. Fortsatt trodde jeg det var en form for reklame, men da jeg snudde konvolutten så jeg at på bunnen var det skrevet med røde fete bokstaver: Det Kongelige Hoff. 

Jeg trodde kjeven min skulle falle i gulvet der jeg stod. Jeg tenkte dette måtte være en spøk. Jeg tok likevel brevet med meg inn og ringte kjæresten min. Da jeg forklarte situasjonen sa hun at jeg måtte åpne brevet med en gang. Det gjorde jeg, og etter å ha lest brevet 3 ganger, forstod jeg endelig hva jeg hadde stelt i stand. I brevet stod det at Hans Majestet takket for brevet og ville ha meg på audiens. I det øyeblikket var det ikke lett å vite hvordan jeg skulle reagere, men etter å ha summet meg fulgte jeg opp brevet og delte nyheten i mine nære relasjoner.

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det Kongelige Slott i oslo. Foto: privat

Jeg går inn porten til Det Kongelige Slott. Foto: privat.

20. mars, litt før kl 13, stod jeg foran Det Kongelige Slott, i festdrakt og bunadssko. Kongens flagg blafret i vinden og en tropp med gardister kom akkurat marsjerende over plassen. Det var et flott syn. Med informasjon jeg hadde fra min siste kommunikasjon med H.M Kongens Oberstløytnant, gikk jeg opp til en av gardistene - og etter å ha gått gjennom en sikkerhetssjekk, kom en kongelig Knekt ut av slottet ba meg følge etter ham inn gjennom slottets port. I slottet måtte jeg skrive ned navnet mitt i en besøks bok. Deretter ble jeg sittende i venterommet til en representant fra Det Kongelige Hoff hentet meg og ledet meg opp en trapp, forbi den store balkongen og inn til et nytt venterom kalt "fugleværelset", der Kongens Oberstløytnant ventet på meg i full uniform. Vi gikk gjennom det formelle av hva som kom til å skje videre og kl 13 presis ble min audiens annonsert av et stort veggur i den andre enden av rommet. Tiden var inne. Oberstløytnanten åpnet døren til kongens værelse og da jeg kom inn stod hand der; Hans Majestet Kongen, i egen person. Jeg ble presentert ved navn og da måtte jeg neie ned på den mest elegante måten jeg kunne få til, selv om jeg aldri før i mitt liv hadde neiet med festdrakt bunadsko. Da jeg reiste meg oppdaget jeg at Oberstløytnanten var borte. 

Hva går gjennom hodet på en når man står ansikt til ansikt med Hans Majestet Kong Harald V? Landets monark - jeg har sett ham så mange ganger på tv og i avisene. Nå var jeg alene med ham på et lukket rom i Det Kongelige Slott. Alt gikk liksom i kryss for meg,- jeg hadde så mye å si, men hadde ikke peiling på hvor jeg skulle starte. Det øyeblikket føltes ut som en evighet. Hans Majestet gikk meg i møte og hilste meg med hånden. Deretter satte vi oss ned ved skrivebordet, og samtalen var i gang. Jeg kan ikke gjengi samtalen jeg hadde med Hans Majestet, ord for ord, men snakke gjorde jeg. Jeg fortalte Kongen alt. Hele historien fra dagen jeg fant ut at jeg var en kvinne, til min avgjørelse på å skrive et brev til Det Kongelige Slott. Jeg snakket om Rikshospitalet og la frem mine tanker om systemet, og min bekymring for fremtiden til landets trans personer. Ikke alt jeg sa kom ut slik jeg hadde planlagt på papir, men det var genuint - noe som jeg selv tror kom ut bedre enn hvis jeg hadde gjengitt et a4 ark, setning for setning. Jeg var positivt overrasket over Kongens respons. Jeg oppfattet at Hans Majestet hadde stor forståelse for mitt budskap. Han stilte spørsmål underveis og vi var på samme side under hele samtalen. Med dette er jeg overbevist om at Hans Majestet hadde satt seg inn i temaet i forveien, og jeg er sikker på at Kongen har møtt mange interessante mennesker gjennom årene, og har langt mer erfaring i livet enn meg. Likevel bestemte han seg for å lytte til mine bekymringer og mitt budskap til verden, og dette er jeg evig takknemlig for. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Lunsj på Lorry Restaurant i Oslo, etter audiensen. Foto: privat.

Mitt møte med Hans Majestet Kongen er nok blant de mest betydningsfulle 15 minuttene i mitt liv, men dette er også stort for trans personer i det hele. Det jeg sitter igjen med er at jeg har det på god autoritet at Hans Majestet Kongen ser oss trans personer, vi - det skeive samfunnet, og at han bryr seg om oss. Det at Hans Majestet har større innlevelse i våres liv enn et system som har i hovedoppgave å støtte oss, bør få varselklokker til å slå. Jeg håper virkelig at vi vil se endringer i systemet og forbedring, i fremtiden. Til dere som er bekymret vil jeg fortelle at det er fortsatt håp. Selv om vi fortsatt har en lang vei å gå, må du tenke at verden også kommet et godt stykke fremover. Bare frem til 2016 var det krav om at de som ønsket å skifte kjønn på papir fra mann til kvinne måtte bli tvangskastrert. Dette vedtaket har siden blitt avviklet og godt er det! Jeg håper du som leser dette kan se tilbake på alt du har oppnådd, og se frem til alt du kan oppnå. Utvikling tar tid, men du har kommet lengre nå enn der du var for noen år siden, og på sikt vil du komme mye lengre. Gi deg selv tid, Roma ble ikke bygget på en dag.

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med å si at alt er mulig. Det største hinderet vi har er tross alt oss selv. Det høres kanskje litt trivielt ut, men en av mine favorittsanger er "When you wish upon a star", og det er ikke tilfeldig. Jeg tror at hvis du virkelig tror på noe, og kjemper for det med hele ditt hjertet, er ingenting umulig. Jeg er ikke en "spesiell person" som fikk møte Hans Majestet Kongen, og som nå deltar i Miss Norway 2024. Jeg er bare en tilfeldig kvinne på 22 år, uten en spesiell jobb eller utdannelse, men jeg håper at verden vil bli bedre for oss trans personer, og jeg gjør hva jeg kan for å kjempe for våres rettigheter. Det er alt som skal til. 

"Aldri aksepter verden slik den ser ut til å være.

Tør å se verden for hva den kunne vært". 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎