Hey alle sammen!
Denne måneden her er sexual assault awareness month, og jeg har derfor lyst til å skrive et par ord. Dette kan være triggende for noen, så om du er usikker, ikke les - det er fullt lov ?
Det her er nemlig en del de færreste vet om meg, og som det tok evig lang tid for meg bare å fortelle de aller aller nærmeste, rett og slett fordi jeg fremdeles var scared to death, og for å være helt ærlig, så er jeg fortsatt litt redd.
Jeg tror ikke jeg vil slutte å være redd, om det så bare er bittelitt, før jeg har tatt totalt eierskap over hva som skjedde med meg. Før jeg sier «hit, men ikke lenger». Før jeg får til å bearbeide det fullt ut. At jeg for en gang skyld kan få sette grensene, og at de respekteres.
Jeg var 10 år gammel da jeg ble utsatt for seksuelle overgrep (klarer fortsatt ikke bruke ordet «voldtatt»). Det var sånn jeg mistet jomfrudommen - til en eldre type, mens jeg enda var et barn, og det skjærer meg i hjertet. Fortsatt.
Jeg måtte dukke opp til dette stedet hver eneste dag, vel vitende om hva som ville møte meg der, men til alle andres uvitenhet.
Ingen kunne jo vite - for det lille hodet mitt ble plapret fullt av trusler om hva som ville skje dersom jeg fortalte noen om hva som foregikk. Han ville skade mamma og pappa, og alle jeg var glad i. Han ville ta livet av meg, og kanskje aller verst; han ville fortsette med det han gjorde, bare enda verre.
Det var nok det verste - jeg ville nemlig heller dø enn å måtte oppleve det flere ganger, for det var virkelig verre enn noe annet jeg noensinne har opplevd.
Jeg trodde faktisk på han da han sa at dersom jeg bare var stille og lot han gjøre sitt, så skulle det være siste gangen. Men det var aldri en siste gang. Det bare holdt på og holdt på og holdt på.
Igjen. Igjen. Og igjen.
Noen så enkle ord som «vær stille» gjør at det fortsatt knyter seg i magen.
Lyden av hysjing gjør meg kvalm og klarer på et eller annet vis å fortsatt trigge noe. Enda.
Jeg var livredd, og begynte å gjøre ting jeg trodde ville gjøre at han lot meg være i fred; gå med store klær for eksempel, skjule meg mest mulig.
Samtidig husker jeg at noen av de andre barna erta meg fordi jeg alltid gikk i joggeklær. Jeg sa det var fordi klærne var gode å gå i, men sannheten var at det var mitt desperate forsøk på å få det til å slutte.
Når det ikke funket, begynte jeg å få fysisk vondt - og jeg gikk mange år med så sinnsykt vondt i magen at jeg var inn og ut av undersøkelser, men ingen fant ut av hva det var. Bare jeg visste, og jeg kunne jo ikke si noe, trodde jeg.
Det var først når han forsvant, at magesmertene ga seg. At jeg turte å gå med noe annet enn joggeklær.
For å være helt ærlig, så kniper det seg fortsatt i magen når jeg snakker om det. Hele kroppen min knyter seg fortsatt hver gang jeg ser den plassen, lukter noe, smaker noe, eller hva som helst - alt som kan minne meg om han.
Per dags dato, så har jeg verdens beste lillesøster, som snart blir 12. Altså; hun er omtrent like gammel som jeg var da.
Jeg innså aldri hvor liten jeg egentlig var - hvor barn jeg egentlig var, før jeg fikk en lillesøster. For jeg var 10. Jeg var bare et barn.
Det er først nå, de siste 2-3 årene, at jeg faktisk har forstått at jeg ikke hadde noe skyld, slik jeg har trodd i så mange år. Jeg kan umulig ha hatt noe skyld.
Jeg var et barn, og ingenting jeg gjorde var skyld i det som skjedde. Jeg gjorde ingenting feil. Han gjorde feil. Ikke jeg. Han. Ikke jeg. Han. Han. Han gjorde feil, ikke jeg. Ikke jeg, ikke jeg, ikke jeg.
Siden den gang har jeg slitt med traumer, og tro meg når jeg sier det er smerte på et annet nivå. Først skal noen forgripe seg på kroppen din, og så nekter hodet ditt å la deg glemme det?
Den nærmeste forklaringen jeg kommer er at det kan minne om dobbel straff, der det egentlig ikke skal straffes i det hele tatt.
Der det skal hjelpes, tas vare på, bygges opp.
I stedet er det mareritt, frykt, ubehag og helvete på jord.
Det skal sies, det er blitt mye bedre, takket være såpass mye traumebehandling.
Allikevel er det ikke helt borte. Jeg kan fortsatt gråte noen hysjer på meg - og jeg må rett og slett lære kroppen min at jeg ikke lenger er i fare, og det er en lang og vond prosess, tro meg.
Traumer diskriminerer nemlig ikke - det kan skje hvem som helst, når som helst, dessverre.
Overgripere finnes, selv om vi gjerne ikke vil innse det. De kan være hvem som helst og ingen på samme tid.
Derfor er det viktig at det jobbes med - at vi får i gang diskusjonen. At vi kan ha samtaler rundt det, og én gang for alle få plassert skylden der den hører hjemme - hos han, og ikke hos meg.
Jeg vet det er ukomfortabel å snakke om.
Vondt er det også.
Men du kan tro meg på én ting, og det er at uansett hvor vondt du syntes det er å snakke om, så er det mye vondere å måtte gjennomgå det. Å måtte oppleve det.
Derfor vil jeg snakke om det. Bringe det fram. Forhåpentligvis være med på å gjøre en forskjell.
Hensikten med dette er ikke at du skal syntes synd på meg, det vil ikke gjøre noe forskjell. Bruk det heller som en øyeåpner på at det kan skje. At det skjer. Dessverre.
Bruk det til å heve stemmen din, skrike litt høyere og ta litt mer plass. For det er min tur nå. Vår tur.
Vi skal få ta eierskap over oss selv, hvem vi er og hva vi er. Vi skal ikke lenger la noen andre definere oss. Jeg skal definere meg, du skal definere deg.
Så la oss skrike; gjerne fra taktoppene om du vil - skrik det til du går tom for stemme. Skrik det til det gjør mindre vondt.
Aldri slutt å snakk.
Aldri slutt å fortelle din historie.
For det blir bedre, jeg lover ?
Tro meg.
HJELP:
Dinutvei.no
Alarmtelefonen.no
DIXI.no
Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<3
På kurset ble også et litt vanskelig tema belyst for oss deltakere, nemlig såkalte haters, som ikke ønsker andre vell. Synes det var flott at dette ble tatt opp, for å vite at vi er fler om det. Det ble kort fortalt litt psykologien bak handlingene til disse individene, noe som var tankevekkende for meg. Det har jo heldigvis ikke noe med oss deltakerne å gjøre! Og det er betryggende å vite.
