Da jeg var liten strevde jeg med min mentale helse. I 8 år var det alltid noe som lingret og ødela livsgnisten min. Jeg hadde depresjoner, angst, tvangstanker, holdt på med selvskading, ptsd, spiseforstyrrelser og sikkert enda mere. Jeg hadde det vondt. Det er ikke noe jeg liker å prate om, men med Miss Norway ser jeg en måte å gjøre opp for mitt gamle strev. Nemlig å snu det om, slik st det kan bli en erfaring jeg kan bruke til å hjelpe andre. Dette er noe jeg vil fokusere på videre i konkuransen.
Da jeg var liten var armene mine fulle av arr fra selvskading. Jeg hatet dem. Jeg gikk med hettegensere om sommeren så ingen kunne se dem. Da jeg var på ferier til utlandet turte jeg å gå i t-shorte, for da kunne ingen jeg kjente se dem hvertfall. Derimot fikk jeg rare blikk fra folk som gikk forbi, og jeg husker barn som gikk forbi meg spurte foreldrene sine hvilken sykdom jeg hadde siden armene mine var fulle av sår. Jeg følte meg som ett monster. Jeg hatet å se armene mine.
Ettersom årene gikk lærte jeg mere og mere at arrene var en del av meg, selv etter at selvskadingen hadde sluttet. Jeg husker jeg regnet ut når jeg trodde arrene skulle forsvinne. 21 år kom jeg frem til. Jeg så for meg å leve med den samme skammen til jeg var 21 år gammel. Det var mange år. Jeg hadde levd i skam i mange år, og jeg ville ut av det. Jeg ville skifte måten jeg så på megselv å arrene på.
Da jeg ønsket å bli bedre så jeg veldig opp til de som stod opp å fortalte om sine gammle problemer, og kunne fortelle at det gikk fint til slutt. Det ga meg håp. Håp om at jeg også kunne få det bedre. Med å se hvilken effekt disse personene hadde på meg, innså jeg at når jeg ble frisk kunne jeg også bli en slik person selv. En person som hjalp andre med å bli friskere, og hjalp dem med å se lyset i enden av tunellen. Dette hjalp meg også med å bli frisk. Bli frisk slik at jeg kunne dele min historie og hjelpe andre. Jeg ville gjøre skammen min om til stolthet. Vise til mine mørkeste tider i mine lyseste tider. Jeg så for meg at jeg en dag skulle stå på en scene, med arrene mine på armene og ett smil på munnen. Slik at de som så på og selv strevde kunne se det samme jeg så i de jeg så opp til da jeg var liten; at her er det en person som er ett levende bevis på at ting blir bedre.
Nå er jeg 18 år, og arrene har nesten forsvunnet. Jeg trengte ikke ha dem til jeg var 21. Nå kan jeg ikke lenger vise dem, men jeg kan enda snakke om erfaringen min og budskapet mitt.
Følg meg gjerne på mine sosiale medier:
Instagram: TRYKK HER
Facebook: TRYKK HER
Vil du eller noen du kjenner samarbeide med meg? Send meg en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
