Støtte fra mormor og intervju med ny avis

Jeg tror ikke det var før i dag jeg innså at jeg faktisk kan gjøre en forskjell. Det hele har vært en drøm frem til nå. Jeg har satt meg mange mål for hva jeg ønsker å oppnå i løpet av året og i dag følte jeg meg sett og hørt. Har vært en tur til Oslo, for et intervju med en ny avis. Vil ikke fortelle så mye om om hvem og hva helt ennå, men er en avis med 100 000 brukere som er interessert i temaet, så det er trygt og si jeg har nådd ut til en hel del lesere om hjertesaken og Miss Norway reisen.

Så bare å glede seg til hva som kommer!

Men jeg har også følt meg litt overveldet i det siste.

Jeg brenner for mange ting og det er flere hjertesaker jeg kunne valgt. Faktisk, er det en hel del frivillig arbeid og ulike ting jeg brenner for som ikke direkte har noe med hjertesaken min som jeg kommer til å drive med fremover også. Men jeg valgte å følge drømmen min og det er å bli den rollemodellen jeg ikke hadde i tiden jeg trengte det.

Det er ikke bare bare å være en fanebærer, nettopp fordi det er så ekstremt nært hjertet mitt. Jeg ønsker å gjøre det genuint, riktig og på en verdig måte. Samtidig som jeg ikke mister meg selv, fordi jeg er en mangefasettert person, som er så mye mer enn bare en sak.

Jeg hadde litt støtte i dag. Når jeg er overveldet er det alltid en person jeg går til, og det er mormor. Eller "murmur" som jeg kaller henne. Hun er personen som alltid har tro på meg uansett hva. Jeg kan gå til henne med hva som helst og hun lytter alltid. Jeg er utrolig takknemlig for henne. ♥ 

De siste årene har jeg måtte lære at det ikke er galt å spørre om hjelp. Om så det er små ting som "Hvor finner jeg dette?" i butikken eller de store livsspørsmålene. Det er ingen svakhet å måtte trenge litt hjelp i blant. Alle gjør det. Og jeg er utrolig heldig som har en dame i livet jeg kan spørre om alt mulig, stort og smått. Visdommen hennes er uvurdelig for meg. 

Kjærlighet er kraften som styrer meg i livet og det er kjærligheten fra familien min og de jeg bryr meg om som gjør meg sterk. Sterk nok til å stå i alt livet måtte bringe, bra og dårlig.

Og når jeg har så mye kjærlighet i livet holder jeg meg motivert til å forsette å bære fanen for det jeg brenner for.

Jeg ønsker å gjøre en forskjell, men ordet "aktivisme" virker som et litt hardt og politisk ord, derfor føltes hjertesak mer korrekt for å illustrere det jeg ønsker å drive med, siden jeg er drevet av hjertet.

Så langt har Miss Norway og drive med hjertesaksarbeid bragt meg så mye verdi, drivkraft og glede.

Les mer om hjertesaken min her ♥

Klem Synne♥ 

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Heia alle sammen! 

Jeg håper alle har det bra.

Jeg ville bare titte innom her for å snakke om spiseforstyrrelser. Det er et ord som kan bety mye forskjellig fra person til person. Februar er måneden for bevissthet rundt spiseforstyrrelser.

Man kan ikke se på noen om de har en spiseforstyrrelse. Det rammer mennesker i alle størrelser, aldre, kjønn og bakgrunner. En spiseforstyrrelse handler ikke alltid om mat. Selv om symptomene involverer mat og trening, ligger det mer bak. Det er ofte en mestringsmekanisme, et behov for kontroll og et spørsmål om mental helse.@

Personlig betyr denne måneden mye for meg fordi jeg selv har gått gjennom dette. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg lot det gå så langt. For det første handlet det om utseende og følelsen av å bli akseptert. Hjernen min fortalte meg konstant at hvis jeg bare ble tynn nok, ville folk like meg eller vil ha meg, men slik var det ikke. For uansett hvor tynn jeg ble, kom jeg aldri til å bli tynn nok for min egen hjerne. Menneskene rundt meg aksepterte meg for den jeg var, og de som ikke gjorde det, gjorde det bare ikke – jeg kunne uansett ikke endre deres mening om meg.

For det andre føltes det som en konkurranse. For eksempel, hvis noen sa at de ikke hadde spist på hele dagen, føltes det som om den personen konkurrerte med meg om hvem som kunne gå lengst uten mat. Og sist, men ikke minst: Jeg følte at jeg endelig hadde full kontroll over noe i livet mitt, fordi alt rundt meg ellers var så kontrollert av alle andre.

Da det sto på som verst, ville jeg virkelig ikke akseptere at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Men etter hvert forsto jeg hva jeg gjorde mot meg selv, både fysisk og psykisk. Jeg kunne se hva jeg hadde gjort mot meg selv. Jeg følte på mye skam, og jeg begravde det dypt inni meg.

Nå ønsker jeg å snakke høyt om det, fordi dette er et så viktig tema som må belyses. Det må slutte å bli romantisert slik sosiale medier ofte har gjort spiseforstyrrelser til.

Hvis du leser dette og kjenner deg igjen i det jeg kjempet mot i seks år, så vær så snill å vit at du ikke er alene. Du trenger ikke å være "syk nok" for å fortjene hjelp, og du trenger ikke å bære på denne hemmeligheten helt alene. Det finnes et helt fellesskap av mennesker som forstår, og det venter et liv på deg som er så mye større enn utseendet ditt! ♡

#NEDAwareness

#BodyPositivity

Hvis du har det vanskelig, vær så snill å be om hjelp ♡

Spiseforstyrrelsesforeningen - Informasjons- og krisetelefon Telefonnummer: 22 94 00 10

Love, Natalie. 

Hvis du vil hjelpe meg gjennom denne reisen til Miss Norway 2026, ta gjerne kontakt med meg!

Du finner meg her!

Email: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

• TikTok: @nataliehegdal
• Instagram: @nataliehegdal
• Facebook: Natalie Hegdal

Foto: Marie Johnsen Dahlen (@MJDfoto) 

Hei mine fine <3

I dag var siste frist for påmelding, og jeg ønsker å si litt om hva som har skjedd så langt og hva som kommer denne uka og fremover!

Nå for tiden skjer det mye spennende.

Først og fremst er det bilder til semifinaleuttaket, altså da blant annet bilder i cocktailkjole, treningsantrekk, portrettbilde og fritidsantrekk som viser litt av hvem jeg er og hvordan jeg utrykker meg selv i hverdagen, alt med et litt «missete» preg for Miss Norway ;)

I tillegg har Røde Kors Spjelkavik kontaktet meg etter at jeg meldte meg som frivillig, og jeg skal begynne med frivillig arbeid hos dem! jeg kan ikke vente med å få bli med å bidra, og jeg ser så veldig frem til å dele det hele med dere. 

Spjelkavik omsorgssenter samarbeider med Spjelkavik Røde Kors, og gjennom Røde Kors vil jeg kunne få arbeid knyttet til mennesker som lever med demens i nærområdet samt andre frivillige oppgaver. 

Som jeg har nevnt før er jeg også demensvenn og aktivitetsvenn gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen. Når man er det, betyr det at man frivillig gjennom e-post lærer noe nytt hver uke om sykdommen, og hvordan man selv kan være ett bedre menneske i møte med de som er rammet.

Som aktivitetsvenn får du gjøre det som er mest verdifullt for de syke, nemlig å tilbringe tid preget av hygge og forståelse, hele veien.

Oplegget både hos Røde kors og Nasjonalforeningen, faller midt i blinken for det jeg anser som ligger som et evig "instinkt" i hjertet mitt ( sette meg inn i andres følelser, vise hensyn og varme, samtidig  føle med dem som om at det var jeg som lå i samme situasjon).

Når jeg tenker på at noen, uansett tilfelle, ikke har det bra, blir jeg lei med og opprørt før de i det hele tatt har sagt ferdig hva som plager dem.

Tidligere har jeg ofte blitt kalt over-følsom, sannsynligvis fordi jeg begynte å gråte ved så og si hver eneste ting som traff meg hardt følelsesmessig. Jeg kan ikke noe for det å bry meg på denne måten, både i form av overtenking og en jevnlig uro om andres velvær.

Jeg ser på det som en fordel og styrke ovenfor alt annet, og jeg tror oppriktig at det aldri er en dårlig ting å føle. Så enn hva du går rundt å føler på, vit at det er helt okay, det er lov, og ikke minst er du aldri alene i det du står i. Uansett hva du føler er jeg rett ved siden av deg, og jeg går ingen steder.

Det å kunne være frivillig hjelp letter trykket på klumpen i magen, og ikke fordi frivillighet er noe som "må" til for å vise at man eier empati og ansvar for andre enn seg selv. Hadde det vært tilfellet hadde jeg nok gjort det i en kort periode når kameraet var på.

Jeg håper virkelig på å få fortsette å jobbe med dette når jeg kan både i dag og årene fremover, og det hadde betydd alt dersom min tid i frivillig arbeid hadde skapt en lettere hverdag for noen der ute. 

Ting jeg gjør i hverdagen avhenger sterkt av hvordan familie og venner kommer til å ha det av valgene mine, og jeg vil jo ikke at tiden min her i Miss Norway skal være et unntak for å rekke frem hånden min til noen som kan ha godt av å holde i den. 

Så alt i alt skjer masse fremover, og jeg gleder meg til å dele reisen videre med alle dere <3

Kan vi hjelpe hverandre gjennom Miss Norway? Du finner meg på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tiktok:https://www.tiktok.com/@lhenriks1

Insta: https://www.instagram.com/lisahenriks1/ 

Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=61555486377636 

Hey my ladies ❤️

Mitt navn er Bettina, men jeg liker å bli kalt Betty. Å melde meg på Miss Norway var aldri noe jeg har kommet på at jeg skulle gjøre – men noen ganger tar man valg i livet som viser seg å være helt riktige. I dag er jeg utrolig takknemlig for at jeg tok steget, og jeg er stolt over å være deltaker i Miss Norway 2026.

Bak et smil kan det ofte skjule seg mer enn man tror. Jeg har hatt en oppvekst og ungdomstid som har vært ekstremt utfordrende, mye traumatiske ting har skjedd, grusomme ting en ung jente ikke skal måtte gå igjennom. Pga mine diagnoser har jeg ikke kunnet fullført videregående og det har ødelagt mye av ungdomstiden og voksentiden min. Men disse erfaringene og traumene jeg ikke ønsker å snakke om akkurat nå, har formet meg til den sterke personen jeg er i dag. I stedet for å la fortiden definere meg, har jeg valgt å bruke den som drivkraft til å vokse, utvikle meg og tro mer på meg selv.

Jeg brenner for mote, skjønnhet og kreativ utfoldelse. Drømmen min er å jobbe som modell, gå catwalk og på sikt også designe klær og jobbe mer med sminke. Jeg har tidligere hatt erfaring som modell, og dette er et felt jeg virkelig føler meg hjemme i. Dans og musikk er også noe jeg elsker, og kreativitet er en stor del av hvem jeg er.

Mitt store forbilde er Monica Bellucci – hennes eleganse, styrke og utstråling inspirerer meg enormt. Jeg håper Miss Norway kan være en plattform hvor jeg får muligheten til å utvikle meg videre, bli sett og vise hvem jeg er – både som person og som deltaker.

Jeg har også jobbet målrettet med helse og livsstil, og er i dag i god balanse både fysisk og mentalt. Denne reisen har lært meg disiplin, egenomsorg og viktigheten av å ta vare på seg selv. Jeg er stolt av det jeg har oppnådd på egen hånd, og komfortabel i min egen kropp endelig.

I dag har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg fokuserer på meg selv, mine mål og fremtiden. Jeg velger å være trygg på hvem jeg er, og lar ikke andres meninger og min fortid stoppe meg. Vakre og ambisiøse kvinner vil alltid møte motstand – men jeg velger å gå videre med hodet hevet.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min. Jeg gleder meg til å dele denne reisen videre med dere ❤️

Gjerne følg meg på sosiale medier:

Instagram: betinabellucci
Facebook: http://facebook.com/bellezzimaa
Snapchat: https://Snapchat.com/t/gGSP8GZO

Tiktok: https://www.tiktok.com/@bettina.bellucci?_r=1&_t=ZN-93pHcGSvT6s

Hei alle fine! 

I dag har jeg hatt en skikkelig fin dag♥ Det håper jeg at dere også har hatt!

Men i dag har jeg nemlig jobbet som frivillig for frelsesarmeen her i Stavanger, og har vært med på å gjøre klart til småbarnscaféen som de arrangerer hver onsdag.

Småbarnscaféen er et gratis tilbud til alle som er hjemme med små barn, og bare det i seg selv er så utrolig verdifullt. Et lavterskel sted der både barn og voksne kan komme akkurat som de er.

Vi startet med å rydde lekerommet, la frem lekematter, satte frem esker fulle av leker og et ballbasseng.  Alt ble gjort klart for små barnehender og nysgjerrige blikk. Deretter vasket vi border, ryddet stoler og sørget for at lokalet virkelig føltes innbydende og trygt. 

Bak disken i kafeen ble det også stelt i stand og gjort klart til fine stunder dagen etterpå.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var hvordan jeg ble tatt i mot. Fra første øyeblikk ble jeg møtt med så mye varme og åpenhet. Det var utrolig hyggelig, og jeg kjente fort at dette er mennesker som virkelig bryr seg, både om hverandre og gjestene som kommer dit. Jeg føler også allerede at jeg har blitt godt kjent med de jeg jobbet sammen med, og det sier mye♥

Jeg synes dette er så fint og viktig konsept. At frelsesarmeen tilbyr en gratis småbarnscafé, der felleskap, trygghet og inkludering står i sentrum, betyr mer enn man kanskje tenker over i en travel småbarnshverdag.

Jeg gikk derfra med en skikkelig god følelse og mye takknemlighet♥ 

Jeg gleder meg allerde masse til neste gang♥

Stor klem, Emilie♥ 

Håper du har lyst å følge meg på denne reisen!

Instagram: @emiliedolmer

Tiktok: @emiliedolmer

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Heiaa♥

Dette er mer ment som en påminnelse om at helligdager og spesielle dager kan være ekstra tunge for noen. Spesielt for dem som ikke kan være sammen med moren sin, eller som ikke har en så god relasjon til henne. Slike dager kan kjennes ekstra vonde, litt på samme måte som mange opplever jul, nyttår eller 17. mai som en vanskelig tid, fordi de ikke vet hvem de skal være med. I dette tilfellet handler det om at den personen man «burde» vært sammen med, ikke er i nærheten. Det kan gjøre det ekstra tungt.

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg i øynene, og gi deg en stor klem. 

Som dere vet, var det morsdag på søndag. Jeg håper dere alle har hatt en fin dag. For meg har det nå vært to år på rad hvor jeg ikke har vært sammen med mamma på morsdagen, på grunn av avstand med studie. I år fikk vi likevel til noe koselig, fordi jeg var sammen med mine fine jenter. Vi sto i samme situasjon, langt unna, og uten mulighet til å være med mødrene våre på grunn av distanse.

Jeg er veldig glad i mamma. Samtidig føler jeg at dersom jeg skulle delt alle detaljer, ville det tatt bort litt av poenget med det jeg prøver å formidle. På spesielle dager som nyttår og 17. mai, hvor mange på min alder feirer med venner, kjenner jeg ofte at jeg gruer meg. Det kommer gjerne kommentarer som «Jeg visste ikke at du ville bli med» Jeg finner som regel en løsning ved å være med familien, men å bære på følelsen av å ikke bli sett, eller å ikke ha et sted å høre til slik man skulle ønske, er tungt.

Akkurat på morsdag, farsdag og andre familiedager, hvor både samfunnet og omgivelsene forventer at du skal være sammen med familien, kan det være ekstra vondt når det ikke er noen der for deg. Det kan føles både tungt og bittert. For når jeg snur meg og ser både til høyre og venstre, sitter folk sammen med mødrene sine. Det merket jeg spesielt da jeg var på restaurant med vennene mine. Jeg ble misunnelig og litt lei meg, men jeg prøver å ikke tenke for mye over det, og heller gjøre dagen til noe annet.

Jeg mener personlig at det skal være lov å være trist, uten å måtte skjule eller forklare følelsene sine. Jeg skulle ønske jeg var hos mamma den dagen, men med studiene har jeg dessverre ikke mulighet til å være sammen med henne. Men det finnes sikkert en annen anledning hvor jeg kan gjøre en helt vanlig dag spesiell for henne.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas