Heiaa♥
Da tenker jeg det er på tide å reflektere over min praksisperiode i Stokmarknes. Min første praksis var innen psykiatri, og jeg kan ikke takke veilederen min og hele avdelingen nok, for det var en utrolig lærerik opplevelse.
Ved mitt aller første møte møtte jeg opp en time tidligere, og jeg var veldig nervøs. Det var min første praksis for skoleåret, og jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente. Innerst inne var jeg redd. Men avdelingen ønsket meg velkommen på en naturlig og varm måte, og stemningen var veldig koselig.
Senere møtte jeg veilederen min, Lillian. Hun er en kunnskapsrik og erfaren sykepleier med en utrolig rolig og trygg personlighet. Jeg ble svært takknemlig for at veilederen min var så omsorgsfull og forsiktig, spesielt siden jeg hadde hatt noen ubehagelige opplevelser i tidligere praksis. Lillian tok seg tid til å lære meg og forstå at jeg hadde vanskeligheter med å forstå hva psykisk lidelse/ helse egentlig innebærer og at det er mer enn det man ser.
I starten av praksisperioden var jeg så ukomfortable med å snakke med pasienten. Jeg forsto ikke helt hvordan jeg skulle møte dem og ivaretar deres behov. Det var vanskelig å forstå hvorfor de hadde det som de hadde det, eller hvordan jeg kunne kommuniserer på en trygg måte. Jeg må innrømme at selv om man lærer om psykiske lidelser i teori, er det noe helt annet å møte mennesker som faktisk sliter med det. Filmene og teoriene jeg tidligere hadde sett og lest, hjalp meg ikke til å føle meg tryggere. Men det jeg egentlig var redd for var, å gjøre noe feil, for man kan aldri være helt sikker.
I løpet av de første ukene hadde jeg mange fordommer, noe veilederen min hjalp meg med å forstå og reflektere over. Jeg fikk låne bøker fra avdelingen, og gjennom lesing og observasjon ble jeg gradvis tryggere i møte med pasientene. Etter hvert fikk jeg et helt nytt perspektiv, og det var ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet når jeg kom lengre inn i praksisperioden.
Jeg lærte at det ikke handler om å forstå hvorfor pasientene gjør de valgene de gjør, men heller om å se at det i situasjonen var det enste løsningen de ser. Jeg kan ikke ta bort det de føler, og jeg kan ikke fortelle dem at de ikke skal føle seg slik. Det tok tid å forstå dette og at man ikke bare skal se på sykdommen, men heller hele personen bak sykdomshistorien. Etter hvert, når jeg begynte å snakke med pasientene og ble mer komfortabel, føltes det som om jeg opplevde en helt ny verden.
Jeg lærte at ikke alle har behov for den samme behandlingen. Likevel hadde alle noe smått til felles: når de blir anerkjent, lyser øynene deres opp. Anerkjennelse kan ha stor betydning, både for den enkelte og for oss alle.
De alle er så hygglige og trivelige å snakke med, og jeg tror ærlig talt at jeg ikke har ledd så mye før i hele mitt liv.
En opplevelse som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg, var ved 'ukenslutt', det er når alle samlet seg på stuen. Da vil ofte "arrangøren" (en av mine favorittleger, som jeg ser opp til, og som er en trivelig person som sprer positivitet. og som jeg har lært utrolig mye av å høre på han snakke i løpet av praksisperioden min) Han stiller ofte spørsmål om hva pasientene hadde lært og hva de hadde gjort bra i løpet av uken. Han skriver ned navnene på alle som deltar og utsagnene de deler om egne mestringer. Det jeg synes er særlig verdifullt, er at det legges like stort fokus på det som det positive og ikke bare på det som er vanskelig eller mangler.
Det var en gang en pasienten som ikke klarte å komme på noe å si, men legen skrev alikevel navnet hans på tavlen og sa ‘det går helt fint at du ikke har noe å si, men jeg velger forstatt å skrive navnet ditt opp for at du skal føle deg velkommen og vite at du har plass her' dette rørte meg dypt, og etter dette har jeg et sterkt ønske om å anerkjenne andre. Det trenger ikke å være mye men et lite smil, eller en hei kan betyr enormt mye for noen.
Mange av pasientene jeg har møtt, ønsker jeg alt godt. Når man blir kjent med dem, snakker med dem og får et innblikk i hvem de er som personer, er det umulig å ønske dem noe vondt. Man ønsker dem bare det beste og håper virkelig at de får det bra videre.
Jeg tenker ofte på mange av pasientene jeg hadde i praksis her, spesielt etter at jeg har sagt farvel til dem. Livshistoriene de delte med meg, har gjort inntrykk og sitter fortsatt igjen i meg. Og når de ønsket meg alt godt i livet og med utdanningen min, og sa at jeg kom til bli en så god sykepleier, ble jeg virkelig rørt og utrolig glad.
(Jeg fikk dette lille kortet fra en av pasientene, og det har jeg holdt godt tett til hjertet)
Hele praksisperioden på åtte uker har vært utrolig lærerik og meningsfull, og det var trist å måtte dra derfra.
Til slutt må jeg bare takke min veileder, Lillian, so har vært så utrolig tålmodig med meg. Du er en av de beste veilederne jeg har møtt og hatt. Og du har vært en stor inspirasjon for meg. Jeg ønsker virkelig å bli en like dyktig sykepleie som deg.
Jeg vil også rette en stor takk til alle på avdelingen for at dere har vært så varme, inkluderende og hyggelig. Tusen takk for en lærerik og fin erfaring.
PS: men en ting jeg virkelig savner, er de øyeblikkene der vi alle spilte idiot sammen, spesielt de gangene jeg vant. Hehe
PPS: jeg har vært utrolig heldig og hatt fantastiske veiledere i begge praksisperiodene. Jeg gleder meg til neste blogginnlegg, hvor jeg kan fortelle mer om det den andre praksisperioden, som var like lærerik og kanskje enda mer spennende.
PPPS: jeg kommer tilbake til denne praksisen i mitt fremtidig blogginnlegg, hvor jeg blir å dele om min hjertesak ♥
Masse kjærlighet ♥
Jeg håper vi sees på mine sosiale medier
Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas
dette var gode minner jeg husket.
