Før jeg forteller historien om min dramatiske fødsel i bilen, vil jeg få frem at jeg er utrolig takknemlig. ?

Takknemlig for at kroppen min kan lage barn, for en sunn og frisk sønn og for at alt gikk bra. ??

Jeg hadde enda én måned igjen av svangerskapet. Helgen før var alt supert, vi bowlet med venner på lørdagen og spiste søndagsmiddag med svigermor. 

Jeg følte plutselig et voldsomt ubehag tidlig mandag morgen, en ukjent og skremmende følelse. Jeg ble redd. Ubehaget gikk over til smerte. Jeg ringte fødeavdelingen ved Bærum sykehus. Da fikk jeg høre at det var enda lenge til jeg skulle føde. Mannen min dro derfor på jobb og jeg la meg i sengen i håp om at alt skulle gå over. 

Smertene tok seg raskt opp, jeg forsøkte å dusje, sitte på yoga ballen min og spise. Ingenting hjalp og innen bare en kort stund var smertene så utholdelig at jeg ringte mamma. Hun kom ned og skjønte raskt at her er det fødsel på gang. Jeg ringte fødeavdelingen på nytt og fortalte at det ikke var mer enn få sekunder mellom hver ri, men fikk bare beskjed om å telle minutter og være tålmodig. 

Damen bak telefonen gjentok flere ganger til meg at "Førstegangsfødene bruker lang tid".

Etter jeg hadde vridd meg rund på gulvet og i sengen en stund, gikk vannet. Da kom vi ikke frem til fødeavdelingen via telefon, så vi ringte min svigerinne som er sykepleier. Hun sa "bare dra på sykehuset!"

Jeg vagget med morgenkåpe og tøfler opp trappen og ut i den kalde februar måneden. Vi satte oss i bilen, bare oss to, pappa hadde reist på jobb. Jeg grep så hardt jeg kunne i gripe håndtaket i bilen og prøvde å tenke på andre ting.

Etter ca 12 minutter ropte jeg at mamma måtte stoppe bilen, babyen var på vei. Mamma kjente etter med hånden sin og følte det lille hodet. Vi var midt i Elgskauås tunellen, mamma vrengte inn i en lomme og jeg la ned seteryggen. Vi ringte etter ambulanse, men det var ingen dekning der.

Etter få sekunder ser jeg mamma ta imot sønnen min og stryke han over ryggen. Jeg roper "gi meg ungen min!" og pakker den lille inn i morgenkåpen inntil brystet mitt. Vi varmer han så godt vi kan med boblejakker og det som er. Mamma ringer etter ambulanse igjen og denne gangen går det, vi kjører ut av tunellen og et stykke bortover veien. Der stanser vi og venter, mens damen i andre enden prater med oss. Hun spør om babyen gråter eller er kald. 

Veldig raskt står to ambulanser på hver side av bilen og vi blir møtt av en kjempe koselig dame. Hun og flere andre hjelper meg på en båre og stropper meg fast sammen med babyen. Mamma ringer mannen min og forteller alt, han dro med en gang for å møte meg på sykehuset. Mamma kjørte hjem og fikk hjelp av storebroren min og pappa til å vaske bilen og finne tingene vi trengte til sykehuset. 

Jeg lå i ambulansen med babyen min på brystet. En hyggelig jente satt samen med meg og sa at vi var veldig flinke til å takle situasjonen. På akutten ventet Jørgen. Jeg ble så glad for å se han og kroppen min gikk inn i en sjokktilstand. Bena mine ristet og jeg følte meg svimmel. Jeg mistet ganske mye blod og måtte sy.

Jeg fikk ingen oppfølging av verken fødeavdelingen eller barselavdelingen i ettertid.

Jeg ble en kjendis på sykehuset for den voldsomme historien, men fikk ingen tilbud om samtaleterapi.

Hendelsen har preget meg og det har tatt tid å finne meg selv. Jeg skulle ønske sykehuset tok meg seriøst da jeg ringte dem første gangen. Det endte bra, men det satte livet mitt og babyen sitt i fare. Jeg fødte en måned for tidlig, de burde lyttet til meg.

Jeg har alltid vært positiv til hjemmefødsel under avslappede og kontrollerte forhold. Fødsel er en naturlig og vakker opplevelse preget av en del smerte. For noen kvinner går det greit å føde uten smertelindring eller sykehus i nærheten, mens andre vil ha den tryggheten. I mitt tilfelle var fødselen preget av redsel, panikk og frykt over at babyen ikke skulle overleve. Jeg hadde ingen som kunne fortelle meg at alt var normalt, at babyen ble født riktig vei eller at jeg skulle være i ro etter vannet gikk. Jeg er skuffet over sykehuset og valgene de tok i forbindelse med fødselen min. 

Jeg er samtidig takknemlig og stolt over at jeg klarte dette, at min mamma tok imot sønnen min og at han var så nydelig og frisk. 

Ønsker du å lese sykehusets svar? Det kan du lese her.

Vil du vite mer om hvordan jeg jobbet for å bearbeide alt, så kommer det i aftenpostens adventskalender i løpet av desember. ?

Takk for at du tok deg tid til å lese om fødselen min. Skal du selv ha barn, husk at du er sterkere enn du tror og at det som regel alltid går bra. Kvinne kroppen er utrolig. ???

Vil du jobbe med meg? ?

Ta kontakt her. Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Fotograf: Charlotte Marie Høivold

I min første veldedighet som deltager i Miss Norway velger jeg å anvende min utdanning til å bidra i Mekkeriet for bruker- og pårørendeorganisasjonen: A-larm.  

A-larm er en landsdekkende bruker- og pårørendeorganisasjon som tilbyr ulike veldedighetsaktiviteter til mennesker som har behov for hjelp under rehablitering. Hvor hensikten blant annet er å skape et rolig, trygt og balansert nettverk for mennesker som blant annet kjenner på følelsen av å være alene. 
 
I Mekkeriet fikk jeg æren av å møte flere herlige og fantastiske mennesker som delte sine erfaringer og sammen bidro til et trygt og godt fellesskap!  
 
Her ser dere et bilde av alle de herlige menneskene på Mekkeriet, og meg (tro det eller ei) sittende i en blå gocart med hjelm:

Fotograf: Charlotte Marie Høivold

Ønsker du at jeg skal utføre en frivillig veldedighet for din organisasjon, gjerne ta kontakt: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Fotograf: Charlotte Marie Høivold

Er det noe jeg elsker så er det å jobbe!

Det å gå til en jobb å vite at en bidrar til noe i fellesskap sammen med andre mennesker er noe som for meg er veldig verdifullt! 

Idag er jeg ansatt som ingeniør i en bedrift hvor jeg jobber sammen med flere ansatte innenfor feltene økonomi, administrasjon, mekanisk, elektrisk mm. Og jeg er så takknemlig for at jeg hver dag kan få møte slike herlige, kompetente, snille, omsorgsfulle og ekstroverte mennesker med mye positiv energi.

Det å bidra til noe i fellesskap er for meg veldig viktig! Og når flere mennesker går sammen for å skape noe (i for eksempel et prosjekt) gir det meg så utrolig mye! Det å se at mennesker holder sammen i tykt og tynt, for å jobbe mot sine resultater!

I dette innlegget vil jeg spre takknemlighet til mine kollegaer på jobb og fortelle dem hvor utrolig takknemlig jeg er for å få jobbe med slike herlige mennesker! Jeg føler meg ekstremt priviligert og rørt!

- Charlotte

Mitt arbeidskontor:

Fotograf: Charlotte Marie Høivold

Ønsker du å arbeide sammen med meg med å være min sponsor eller behøver du en modell, gjerne ta kontakt: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Hei på deg! ♥

Hvordan går det med deg? 

I dag har vært en veldig hektisk dag, jeg har nemlig blitt intervjuet av rb.no / mittlorenskog.no 
Dette var kjempegøy! Og jeg får ikke skrytt nok av den fantastiske Samar hos rb.no. En utrolig dyktig dame, med så mye godt humør. 

Her har du et lite utkast av mitt intervju: 

Her har du link til innlegget: https://www.mittloerenskog.no/isabel-27-har-slitt-med-mageproblemer-hele-livet-jeg-trengte-a-hore-at-jeg-var-god-nok/s/5-129-47069

Husk at det er greit med sykdom, det er greit å ha en "flau" sykdom, husk på at nå har jeg faktisk vært å pratet om dette helt åpent og ærlig, presset grensen helt til toppen og enda litt mer. Vet du hva? Det var faktisk utrolig godt! Det er alltid fælt og nervepirrende å prate om noe som er vanskelig, men Samar gjorde meg så avslappet at det var helt naturlig å prate om dorutinene mine med henne. 
Mage og tarmproblemer har alltid vært en stor utfordring for meg da jeg alltid har tenkt litt i det stille sinn "jenter promper og bæsjer ikke", men gjett hva? Jenter de driter, og promper så huset rister. En litt morsom sidespøk her, kjæresten og jeg konkurrerer om flest touch down til tider, med fordelen jeg har så leder jeg enn så lenge, haha. 

Jeg hadde grått av glede å se annonser med modeller av undertøy iført magepose. Nå har vi kommet fryktelig langt med forsking på Ulcerøs kolitt og Chrons, nå er det bare det å normalisere det. 


Tusen takk for en så fin artikkel, Samar! Du er flott, og ufattelig dyktig! Lykke til med studiene dine, og håper på å se deg snart igjen.♠

∼ Dodriteren Isabel

Jeg liker bedre å prate, enn å skrive. Faktisk så prater jeg som regel litt for mye. Skriving må jeg jo bli flinkere til, så da var dette et perfekt tidspunkt. 

Gjør jeg som jeg har gjort til nå, skriver om noe jeg er spesielt opptatt av, kan jeg skrive til armene faller av. I dag tenkte jeg å bare fortelle om dagen min. Da jeg var yngre var bursdager en unik dag, med fest og god mat. Det har endret seg litt siden den gang, men jeg må likevel si, at dagen i dag har vært og er fremdeles en perfekt dag å fylle 22 år. Jeg føler meg fremdeles som et barn, det er alltid gøy med oppmerksomheten og masse søtsaker. ?

Jeg startet dagen som vanlig. Stod tidlig opp med sønnen min på 8 mnd, underholdt han med tomflasker i sengen min, så jeg kunne slappe av litt lenger. Da vi endelig stod opp og fikk dratt den syv sovende chihuahuaen, Bambi ut av den varme dyna, gikk vi opp i andre etasje. Der spiste vi frokost sammen med Jamies mormor og alle hennes hunder. 

Etter at Jamie hadde rotet alle mormors plastbokser og lokk rundt på hele kjøkkenet, var det på tide å sove igjen. Ikke for meg da, dessverre ... Jeg la Jamie i vognen ute i det nydelige snøværet. For en gangs skyld sov han utrolig lenge, så jeg brukte tiden på å danse, tøye og ringe litt rundt til ulike veldedighets organisasjoner. 

Jeg måtte vekke Jamie etter to og en halv time, vi skulle gå tur med hundene i snøen. Dette var første gang Jamie satt i akebrett, det er ikke mye snø å skryte av da, men gøy likevel. Bambi ville IKKE bli med på tur, hun syntes det var alt for vått og kaldt.

Etter turen, gikk vi ned i kjellerleiligheten vår og spiste lunsj. Vi så litt på Karsten og Petra før Jamie skulle sove litt igjen. Da unnet jeg meg resten av sjokoladen min fra i går. Litt bursdags kos må en ha.

Senere kom mannen min hjem og vi spiste en deilig luksuriøs middag, spaghetti på boks. Mmm..

Heldigvis var det god dessert, kjøpe boller med krem og syltetøy. Godt det ikke er hver dag jeg har bursdag. Med en litt trang økonomi og småbarn er det ikke alltid lett å unne seg det beste, noe jeg tror flere burde lære seg. Noen mennesker har ikke råd til mat i det hele tatt. Derfor var jeg utrolig takknemlig for de kjøpe bollene.

Gavene mine ble en pakke som har ligget en god stund på posten, en jeg har bestilt selv - et lerret med bilde fra bryllupet. Og en time i min mors frisørsalong i kveld. Yey, egentid! Pappaen min tilbød seg å kjøpe ny pute til meg, men jeg ville heller ha sengetøy. Gleder meg til å se hva han har funnet. Kanskje han tar med kake også..

Senere i kveld skal jeg bare slappe av, se på en koselig morder serie med mannen min Jørgen, og legge meg. For å så våkne i natt med en hund som skal ut og en baby som er sulten. Lurer på hva dagen i morgen bringer. 

Skrive om dagen min er helt nytt for meg, men nå vet dere litt mer hva dagene mine innebærer. Slit, kos og masse kjærlighet.

Ha en hyggelig kveld videre! Og husk at en fin bursdag, kan man ha uansett tilbehøret. Gjør det beste ut av dagene, de tunge og de kjedelige. Det er mye vi kan lære av hver dag. 

Vil du jobbe med meg? Ta kontakt da vel! ?‍❄️❄️

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.