Foto: Dreamteam Photos

For mange høres denne setningen krenkende ut, andre mener dette er den eneste sanne realiteten; at transkvinner ikke er ekte kvinner fordi vi har XY kromosomer (mannlige kromosomer), vi kan ikke oppleve mensen, vi kan ikke føde barn o.l. Som transkvinne er dette sterke uttrykk å bli møtt av. Om det så er i en kommentar på TikTok eller Instagram, ikke rettet mot meg direkte, vet jeg at vedkommende mener alle transkvinner. Jeg blir imidlertid mest av alt skuffet, og jeg har alltid lurt på hvorfor noen på død og liv skal erklære hva de mener jeg er, for hele verden, og hvorfor føler de det de føler. I dette blogginnlegget vil jeg diskutere forskjellige påstander om transkvinner, og gi bort kunnskap jeg håper flere vil ta med seg. Jeg er alltid åpen for en sivil diskusjon, og jeg blir glad når folk stiller spørsmål før de hopper til en konklusjon.

For litt siden snublet jeg over en kommentar på nett der vedkommende mente at jeg som transkvinne ikke burde være med i Miss Norway fordi "jeg ikke har en livmor". Det var alt som ble sagt og jeg ble sittende å tenke. Mener denne personen at jeg har en urettferdig fordel over andre deltakere i og med at jeg ikke har en livmor, eller motsatt? Eller ble vedkommende bare ubekvem av tanken på at jeg ikke kan føde barn? Uansett hva det skulle være,  Miss Norway er mye mer enn en "skjønnhetskonkurranse". Deltakernes personlighet og deres evne til å fremstå som en forbilledlig representant for Miss Norway og samtlige organisasjoner, er like viktig (om ikke mer) som fysiske egenskaper. I Miss Norway spiller alle deltakere på like premisser og vilkår. Vi får ingen fordeler utover de vi klarer å skaffe selv i løpet av konkurransen. Å være en Misse er enormt krevende til tider, jeg tror mange som ikke er kjent med hva Miss Norway / Universe er kan oppfatte dette som en konkurranse der alt handler om fysisk utseende. Jeg kan med en gang fortelle dere alle at hvor mange firmaer og instutisjoner man ringer, hvor mange sponsorer og presseoppslag man får, og hvor mye frivillig arbeid man gjør og hvor mange blogginnlegg man skriver, er ikke avhengig av kroppslige funksjoner som evnen til å bringe et barn til verden. Det er som å si at gifte folk skal bare gjøre aktiviteter for gifte folk, personer i rullestol skal bare sitte i rullestolen uten å delta på samtlige aktiviteter - jeg reagerte på hvor kortfattet og firkantet den kommentaren var. Det som er interessant er at ingen av de andre finalistene har uttrykket tilsvarende bekymringer. Jeg føler jeg har blitt tatt svært godt imot og jeg har opplevd å bli inkludert i Miss Norway relaterte aktiviteter hver eneste gang! Miss Norway 2024 finalistene er verdens beste gjeng ❤︎!

Temaet rundt kromosomer diskuterer jeg ikke.

Det er et faktum at jeg som transkvinne vil alltid ha XY kromosomer mot biologiske kvinners XX kromosomer. Det er en del av meg som ikke kan endres og jeg tviler sterkt på at kromosom - endrende teknologi for transpersoner vil bli realisert i nær fremtid. Når folk spør svarer jeg alltid at jeg ble født mann. Det er det eneste sanne svaret. Det samme gjelder evnen til å få barn. Jeg innser at dette er noe jeg mest sannsynlig aldri vil få oppleve. Per i dag er livmors transplantasjon for transkvinner ikke godkjent i Norge så den eneste måten transkvinner kan få barn er gjennom adopsjon eller å gå inn i et forhold der partneren har barn med fra tidligere forhold (lover rundt foreldrerett varierer fra land til land).

Forskjellen er at jeg har godtatt at de kromosomene jeg ble tildelt må jeg leve med livet ut. At jeg ikke kan føde egne barn betyr ikke det at jeg aldri kan ha barn i det hele tatt. Jeg prøver å være optimistisk når veien er vanskelig. Likevel innrømmer jeg at det er sart å bli minnet på at jeg ikke kan føde barn selv, av vilt fremmede. Hvorfor trenger jeg å høre noe jeg vet så inderlig vel? Dette er et sensitivt tema så jeg håper enkelte tenker seg om før de snakker. 

I 2010 regnes ikke kjønnsinkongruens som en psykisk lidelse, og i mai 2019 ble vedtaket internasjonalt.

Koordinator for ungdom og risikogrupper hos WHO (World Health Organization), Dr. Lale Say, har stått frem i media med følgende uttalelse; "Transseksualisme ble fjernet fra kategorier som omtaler mentale lidelser da WHO har en bedre forståelse for kjønnsinkongruens. Det å stemple transpersoner som syke skapte stigma - for å redusere dette, samtidig mens WHO jobber for å ivareta nødvendige inngrep, ble det avgjort at transseksualisme skulle plasseres i en annen diagnosegruppe". 

Du kan se hele intervjuet med Dr. Lale Say ved å trykke her.  

Dette betyr at det å være trans regnes ikke som en psykisk lidelse av fagfolk, men har blitt en egen diagnose. Å ha en diagnose trenger ikke være negativt i seg selv og jeg føler at mange opplever begrepet "psykisk helse" som noe negativt. Dilemmaet er hvem skal sette diagnosen? Hvem kan si at noen som ellers er psykisk stabil og vel bevart er kvinne eller ikke? Er kromosomer og det man har mellom beina alt som skiller kvinner fra menn, i dagens samfunn? Jeg sier ikke at jeg er kvinne bare fordi jeg føler jeg skal bli akseptert, og jeg bruker ikke trans som en unnskyldning for å komme tettere på biologiske kvinner. Dessverre finnes det enkelte som gjør akkurat dette. Ikke bare er dette skremmende atferd, men dette er også med på å bidra til at transpersoner blir møtt av så mye hat og fordommer. Hvis du som kvinne ser meg i damegarderoben er vi i samme rom av samme grunn. Hadde du vært komfortabel i en herregarderobe? Det hadde ikke jeg, og det handler ikke om å bli akseptert. Med medisinsk behandling går kroppen min og den fundamentale psyken min gjennom en forvandling som det er vanskelig å sette ord på. Gjennom hormontilskudd begynner kroppen min å operere som en kvinnes kropp, i respons. Dette fører til bla. vekst av bryster og hofter, redusert hårvekst og endret sexlyst. Transkvinner kan faktisk få mensen, men det er litt komplisert. Kroppen min vil aldri gi meg en livmor ut av ingenting. Den finnes ikke i DNA-et mitt. Når jeg sier mensen er det ikke snakk om eggløsning og blødninger da dette er ikke noe kroppen min er designet for å gjøre, men transkvinner kan oppleve fysiske og psykiske symptomer på mensen som hodepine, kvalme, akne og kramper/ubehag. Når kroppen min sier at jeg er kvinne kan den faktisk også bestemme seg for at jeg kan ha mensen, og da gjør kroppen det den er "instruert" til å gjøre, ved hjelp av hormoner. Dette er en bivirkning jeg ikke har kontroll på. 

Dette er ikke i hodet mitt. I praksis induserer jeg en andre pubertet. Kroppen min tror bokstavelig talt at jeg er født kvinne og reagerer med det jeg kan bare beskrive som en "forsinket pubertet". Kan du se for deg å gå gjennom puberteten som gutt, og deretter som kvinne? På toppen av dette var jeg rundt 12-13 år da jeg kom i puberteten som gutt. Å gå gjennom puberteten en gang til, som kvinne, med ansvaret man har i voksenlivet, høres ut som fiction. Det er det ikke! Jeg tenker og føler som en kvinne, kroppen min utvikler seg som en kvinne, jeg har mer østrogen enn testosteron m.m. Man kan ikke fake noe man aldri har opplevd. Dette er ikke en psykisk lidelse, dette er simpelthen moderne teknologi og allmenn biologi. Jeg er transkvinne. 

"Trans" er et begrep som blir brukt og misbrukt.

Det er ikke uvanlig at enkelte bestemmer seg for å oppholde seg rundt kvinner og gjøre akkurat hva de vil, fordi de mener det å være trans er en gyldig grunn. Feminine klær, sminke og atferd har lite til ingen betydning. Denne holdningen er jeg sterkt imot da dette manipulerer folks forståelse for hva transpersoner faktisk er, noe som har ført til økte fordommer mot transpersoner. Hvem som helst kan bruke trans som en unnskyldning for å komme tettere på kvinner, selv folk som ikke er trans i det hele tatt. Dette har skjedd før og dette er et alvorlig problem. De fleste oss transpersoner har genuine hensikter og vi bruker ikke det å være trans som en unnskyldning. Jeg vil imidlertid understreke at det er fundamentale biologiske forskjeller mellom transkvinner og biologiske kvinner. Vi er ikke helt det samme. Jeg blir ikke fornærmet dersom jeg blir kalt transkvinne, men jeg bruker heller ikke denne tittelen mot andre. Jeg tenker ikke på at jeg er trans, det bare er en del av meg.

Som trans har man et ansvar for hvordan man representerer seg selv og trans samfunnet, og konsekvensene dette medfører. Jeg er som sagt stolt av å være transkvinne, men jeg "reklamerer" ikke for dette. Jeg er en forsiktig og noe reservert person, av respekt for samfunnet, men også meg selv og min sikkerhet. Noen tarnspersoner bruker det å være trans for å tiltrekke seg et visst publikum, gjerne over sosiale medier. Jeg dømmer ikke folk for hva de gjør dersom det ikke går utover meg, men slike affærer kan medvirke til misforståelser og hat mot transpersoner. 

Mitt budskap er at de aller fleste av oss transpersoner har ingen hensikt til å gi andre noen grunn for å hate oss. Vi ønsker bare å leve i fred som alle andre. Jeg forventer ikke at man skal forstå alt i livet og det er lov å ta forskjellige sider. Hat gjør folk blinde og hat vil nok dessverre aldri forsvinne for godt, men det kan forebygges. Mitt mål er å forebygge hat ved å invitere til en debatt i trygge omgivelse, og jeg skal legge frem kilder og begrunnelser til mine påstander. Verden går ikke fremover om vi ikke er åpen for å ta imot kunnskap, og er villig til å lytte til hverandre med et oppriktig ønske om å forstå. Jeg håper at dette innlegget vil få folk til å senke skuldrene og se at transperson er ikke så farlige som visse rykter vil ha det til ❤︎. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎.

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎.

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎.

Foto: Dreamteam Photos 

Ansvarsfraskrivelse: Denne bloggen inneholder grafiske bilder av avlivet fisk, i forbindelse med fisking. Advarer om sterke inntrykk. 

Jeg gjør en Misse-pose på en anonym klippe ved Skagerrak. Foto: Thea Benedikte

Nå er sommeren godt i gang og det betyr at mange nordmenn reiser sørover for finværet og for å oppleve de store byene i utlandet. Det er imidlertid ikke alle som har luksusen til å kunne brenne tusenvis av kroner på opphold og reise til si Maldivene, men det er ikke så ille at det ikke blir sommer dersom man ikke tar fatt i passet og kofferten. 

Hver sommer reiser min familie til Sørlandet for å bade, fiske, grille, nyte solen, kjøre båt, ha familiefest og mye mer, i ca 8 uker. Her har mine foreldre fått bygget en idyllisk sommerhytte på et hemmelig sted - en perle av mange øyer, omgitt av tette skoger, store åkere, fjell, strender og bukter. Her finner du et stort spekter av dyreliv både i havet, på land og i luften,- med tanke på Bergen er jeg langt fra hjemme. Jeg er på landet nå, og dette er også hjemmebanen til selveste Miss Norway Finalist Lilly Sødal. Verden er neimen ikke så stor ❤︎!

Sesongens første fangst! 

Foto: Privat

For meg hører fisking med sommer. Det er noe terapeutisk med det å være så nær naturen og stillheten man bare ikke finner i byen. En skal smøre på seg mye tålmodighet og det er få ting som slår spenningen i det øyeblikket du vet du har fått napp. Jeg lengter alltid etter havet med tanken på bølger som slår mot land, lukten av saltvann og måkeskrik. I dag dro jeg opp en flott torsk rundt kl 10, til stor nøye da det er krevende å kaste med stang fra land, og mye kan gå galt. Det skjedde nesten for meg da etter at jeg fikk torsken ut av vannet rygget jeg uten å se meg for, og tråkket på en del av fjellet som stod i en vinkel. Her slo bølgene opp langs fjellet og underlaget var dekket av sjøgress. Jeg tenkte jeg var lur som hadde gummistøvler, for å ikke søle fiskeslo på skoene jeg bruker til daglig, men da jeg tok det ene steget bakover forsvant bakken under meg, og jeg gikk rett i fjellveggen! Sammenstøtet slo luften ut av meg og et øyeblikk fryktet jeg å ha forstuet høyre hoften, men denne gangen var jeg heldig og jeg kom meg hjem uten store skader. 

Bilde av stedet der jeg falt, tatt ovenfra. Jeg har en støvel i fokus. Foto: Privat

Lufta er ... for alle?

Etter morgenens eventyr slo jeg meg ned i solstolen på terrassen, i ikke en hvilken som helst bikini. Jeg tør å si at dette er første gang jeg bruker bikini da sist gang jeg hadde dette plagget på var under en fotoshoot, i forbindelse med innleveringen til finaleuttaket! I tidligere år har jeg sett min mor og søster sole seg på terrassen ute. Jeg tenkte ikke mye på det den gang, men i dag fikk jeg lyst til å prøve det selv og det viste seg å være en behagelig opplevelse, til tross for noen kalde vinder fra sørvest, og en bille som plutselig kom flyvende mot meg som en aggressiv veps, bare 100 ganger større. Jeg tror ikke biller i Norge er farlige, men likevel spratt jeg opp og hvinte om en liten jente på 8 år. Om lufta er for alle kommer an på hvem du spør; luftfartstilsynet eller meg! Jeg tenker jo at mennesker er simple skapninger. F. eks. drømmer jeg om å ligge på operasjonsbordet en vakker dag, og det er mennesker der ute som ønsker å avlive meg for det, og hvem jeg velger å dele livet mitt med. Jeg vandrer med døden, men får panikk når et insekt prøver å lande på huden min. 

- Til det trekker jeg bare på skuldrene og sier jeg er bare en jente. 

 Foto: Privat

Sommeren har så vidt startet, men her får jeg likevel adrenalin servert med renter! Jeg kan ikke vente til været blir litt varmere så jeg kan sole meg på stranden, og fyre opp grillen til middag. Kanskje det blir indrefilet? Stek? Koteletter? Fisk? Kanskje mais med smør? Hummer? Livet er herlig når man gjør det beste ut av det, og spør du meg er jeg akkurat der jeg ønsker å være. I år feirer jeg sommeren i rødt, hvitt og blått, og det oppfordrer jeg flere til å gjøre! 

God sommer ❤︎! 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎.

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎.

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎.

Foto: Thea Benedikte

Illustrert FOMO. Foto: Privat

I dag lever vi i en verden der man kan kan bestille take away på timen og følge med på nyheter fra hvor som helst i verden, kun med hjelp av mobiltelefonen. Mange tar for gitt friheten til å kunne ringe en venn når som helst, like venners innlegg på Instagram og streame filmer på nett, men hvor fri er man egentlig? Når jeg gikk på barneskolen hadde jeg en liten rød flipp - telefon med et spill hvor man er en slange. Målet var å spise epler mens man navigerte rundt på skjermen. Spiste man et eple ble slangen lengre og hvis slangen kolliderte med seg selv startet spillet på nytt. Utover dette hadde jeg bare muligheten til å sende SMS og ringe, telefonen brukte jeg lite. I dag er mange telefoner langt mer avanserte og sosiale medier kommer med helt andre betingelser og vilkår.

Privatliv 

er noe man gjerne holder for seg selv, om man ikke diskuterer dette med venner eller kjæresten, skjermet fra offentligheten. Det er lett å tenke at man også er trygg på mobiltelefonen når alt er kryptert og beskyttet bak ditt eget fingeravtrykk, men så feil kan man ta. Cookies / informasjonskapsler dukker opp hele tiden og mange bryr seg ikke om dette. Kanskje du iblant bare har akseptert dem uten å lese gjennom betingelsene som ofte er på mange sider. Mye av dette er bare støy og kan være kjedelig å se gjennom, men om du bare aksepterer betingelsene blindt kan du risikere å gi samtykke til noe du ellers aldri hadde gjort! Kunstig intelligens (AI) følger med på alt du gjør og publiserer. Alt du gjør på nett kan spores, og det er en sannhet i dette utsagnet. Jeg har selv opplevd å ha funnet gamle bilder og en kampanje jeg startet for mange år siden, på nett, bare ved å søke på mitt eget navn - og det er langt fra det verste som kan skje! Å legge ut et bilde ute av kontekst kan være gøy i det øyeblikket, men når det samme bildet dukker opp mange år senere, publisert av en helt fremmed, blir det en helt annen situasjon. Det kan være veldig ubehagelig å miste kontroll på personlig data, og det skal så lite til! Du trenger ikke å bli hacket, andre kan utnytte ting du har sagt og gjort i fortiden, og det kan være hvem som helst. Det å kunne være anonym på nett har fordeler og ulemper på samme tid (dette gjelder ikke bare privat data og sensitive opplysninger. Ta f.eks. nettmobbing). 

Illustrasjon fra Google i det jeg skriver dette blogginnlegget.

Ved å søke på meg selv finner jeg med en gang bilder fra mitt presseoppslag (EAvis), at jeg er med i en cosplay gruppe på FaceBook og et lys jeg la igjen i en online dødsannonse for noen jeg kjente m.m. Alt du legger ut på nett kan teknisk sett spores og ikke alt kan være like lett å fjerne når det først er ute! Tenk deg nøye om før du publiserer noe som helst.

FOMO

er frykten for å gå glipp av det som skjer rundt deg, at du misliker tanken på at andre har det gøy uten at du er til stede. FOMO rammer nesten alle sammen og mange legger ikke merke til det. Har du noen gang surfet på telefonen mens du bare venter på at noen skal like et av dine innlegg på sosiale medier, ringe deg eller følger du nøye med på hva / hvor / når dine venner legger ut storier? Dette er FOMO. Man blir opphengt i hva som skjer i den digitale verden og glemmer alt annet.

På det innledende bildet ser du et soleklart eksempel på FOMO. Jeg sitter på restaurant med Evelynn og et bekjent par, i Brussel. Mens Evelynn og mannen går for å hente maten sitter jeg og kjæresten igjen ved bordet. Jeg kan ikke huske hva jeg holdt på med på telefonen, men det ser ut til å ha oppslukt meg fullstendig. Når jeg ser dette bildet i dag tenker jeg det var flaut og jeg skulle selvfølgelig ha snakket med jenten til de andre kom tilbake. Selv om ingen skade har skjedd og alle parter er i dag på god fote, er dette ingen god presentasjon av meg som person, eller hvem som helst for den saks skyld! Det handler om å forebygge FOMO og vise respekt for de som er til stede i en sosial situasjon.

  Foto: Evelynn

FOMO er en avhengighet og sosiale medier er årsaken. Det hjelper også lite når store deler av verden er digital, inkludert bank konto og betalingsmetoder. I dag blir vi nesten hjelpeløse uten telefonen, men det er også svært viktig at man ikke glemmer verden utenfor. Jeg oppfordrer alle til å legge vekk telefonen litt oftere og leve i øyeblikket. Ikke ha telefonen ved bordet, og ha den i flymodus når du sover. Det er så lett for at den blir en distraksjon og den tiden du bruker på nett får du aldri tilbake i den virkelige verden!

Dette bildet er kun en illustrasjon og et underholdningsbidrag til dette blogginnlegget.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

 Foto: Evelynn

Hei alle sammen ❤︎! 

På lørdag var jeg på beauty camp sammen med samtlige Miss Norway finalister, på Teknologihuset - Rebel (Oslo). For meg var dette en svært hektisk dag som starter allered kl 03:50. Etter å sminket meg opp og fått i meg en enkel frokost, bar turen til Flesland, i Bergensregnet. Til tross for uværet opplevde jeg minimal turbulens, og det var til og med sol over skyene. Problemene startet først nede på bakken da jeg kjøpte en togbillett og oppdaget at jeg var helt alene på perrongen. Det viste seg at jernbanen var under vedlikehold og alle tog fra Gardemoen var kansellert frem til midnatt! Etter å ha tatt en runde på flyplassen fant jeg en buss som gikk direkte til Oslo S, og heldigvis aksepterte selskapet togbilletten min. På bussen grugledet jeg meg masse, ikke lite takketvære tidspresset. Jeg er heller ikke veldig kjent i Oslo så jeg stresser nesten alltid med offentlig transport. Da jeg kom frem til Oslo S innså jeg at jeg ville ikke komme frem i tide. For å komme til Rebel måtte jeg ta toget fra Oslo S til Nasjonaltheateret, og derfar spasere - og Beauty Camp startet hvert øyeblikk! Jeg er aldri sent ute ellers, så i panikk fikk jeg øye på en flokk med taxier og bestemte meg for å hoppe inn i den som så billigst ut. Taxien fikk meg til Rebel på under 10 minutter, takket være lite trafikk og mange grønne lys. Av en eller annen grunn ville ikke kortet mitt lystre da jeg skulle betale, men i Oslo tar de Vipps. Det endte med at jeg ankom Beauty camp i slutten av innledningen, jeg hadde ikke gått glipp av noe kritisk informasjon (takk og lov).

Undervisning med Klara Szalai. 

Trans pride flagget blir et sjal under catwalk.

Under Beauty camp ble det mye drilling av koreografi på scenen. Catwalk er som sagt en stor del av finalen og i år er ikke et unntak! Vår coach Klara Szalai er svært dyktig og hun holder et godt øye med alle finalistene. Etter en stund fikk jeg ganske såre føtter (stiletter var ikke designet med komfort i hovedfokus), men i gjengled fikk jeg råd, positiv kritikk og stemningen var like god som sist, om ikke bedre! 

Til stede var også Julie Marie Tollefsen (Miss Norway 2023) og Knut Yrvin (pressesjef og fungerende daglig lederfor Miss Norway Organisasjonen) som både observerte og bidro under Beauty camp. Julie demonstrerte diverse catwalk teknikker og mønstre, mens Knut Yrvin fotograferte oss finalister under aktivitetene. Vi ble også intervjuet individuelt av Kaja Kojan (Miss Universe Norway 2017) og Celine Herregården (Miss World Norway 2017), som var sykt spennende! Jeg ble stilt mage interessante spørsmål og jeg følte at jeg ble tatt svært godt imot ❤︎.

Overekkelse av finalist sash.

Jeg er side om side med Julie Marie Tollefsen.

Sist, men ikke minst ble alle finalistene tildelt en finale sash av Julie Marie Tollefsen selv, som både var et stort øyeblikk og en stor ære. Å se mitt eget navn sammen med Miss Norway logoen føles helt uvirkelig, på en god måte. Da jeg skrev mitt første blogginnlegg tilbake i januar trodde jeg aldri jeg ville komme så langt som jeg har gjort. I pausen gikk jeg meg litt vill i Rebel, men rett som det var støttet jeg Julie som også var på vei til resten av Missene. Vi slo følge og etter en liten innendørs safari satte vi oss ned i en innendørs hage, i øverste etasje, og slo av en prat. Jeg fortalte Julie hvor jeg kommer fra og hvordan jeg endte opp i Miss Norway konkurransen til å begynne med. Julie ga meg en historie om henne selv og hun stilte meg flere spørsmål mens vi satt der. Jeg føler at Julie både bryr seg og er en forståelsesfull kvinne som jeg beundrer og ser opp til, både som Miss Norway og som person. Det er heller ikke hver dag man får sjansen til å sitte ansikt til ansikt med Miss Norway - dette minner meg fjernt om en opplevelse jeg hadde i Mars 2023. Endelig kom Knut Yrvin med resten av finalistene i hælene og vi avsluttet dagen med en eksklusiv photoshoot av oss finalister, sammen med Julie og Klara.  

Dagen min var imidlertid ikke over enda. Da jeg var ferdig med å bli fotografert var klokken mer enn jeg hadde trodd! I regnet skyndet jeg meg til Nasjonaltheateret - jeg hadde ikke en gang tid til å skifte etter photoshooten. Toget tok meg ikke lengre enn til Oslo S, så igjen ble det buss for tog, som kom bare en time før fløyet mitt gikk til Bergen! Jeg kunne bare krysse fingrene for at bussen kom frem i tide da dette var absolutt siste fly som gikk til Bergen. Da boarding startet var bussen enda på motorveien, men jeg fikk melding om at flyet var 15 minutter forsinket, og det var det som reddet meg. Fremme på Gardemoen kastet jeg ikke bort et sekund på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen der det var lang kø, men det var bevegelse. Heldigvis slapp jeg tilfeldig kontroll, men da jeg var gjennom stod det på info skjermen at gaten min holdt på å stenge! For å gi et perspektiv er sikkerhetskontrollen like foran gate A2 og A4. Min gate var A24, som ligger helt i den vestlige enden av Gardemoen. Jeg har ikke løpt så fort siden sist jeg var på treningsenteret, og der og da kom de timene jeg har brukt på tredemøllen virkelig til nytte! Som tilskuer kan du se for deg en Misse i rosa, baby blått og hvitt, som kommer springende gjennom vestre terminal, med sash og et trans pride flagg som flagrer bak ryggsekken? Usannsynlig, men det var akkurat det samtlige reisende fikk vitne på Gardemoen i 20:30 tiden, lørdag kveld. Jeg var blant de siste som gikk ombord på flyet og det var først da jeg sank sammen i setet at jeg endelig kunne slappe av.

For et eventyr! Nå kan jeg nyte en lang sommerferie i Kristiansand og jeg kan ikke vente til neste tur til Oslo, som er den store finalen ❤︎!   

Verdens beste gjeng ❤︎!

[Alle bildene er tatt av Knut Yrvin].

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

       Foto: Knut Yrvin

Illustrert kjønnsdyfori. Foto: Privat

Mitt tidligste minne fra den gang jeg merket at noe var annerledes med meg skjedde på barneskolen, i 5. klasse (2010). Til å begynne med var jeg ikke helt hva det kunne være, men jeg visste det var noe annet enn at jeg var introvert og trakk meg tilbake fra resten av klassen (noe som gjorde at jeg ble utsatt for mobbing gjennom nesten hele barneskolen). På et tidspunkt begynte jeg å bli mer nysgjerrig på hva jentene i klassen holdt på med. Jeg turte ikke spørre om jeg fikk bli med i vennekretsen, men jeg overhørte ofte samtaler fra en avstand. Mange av samtalene handlet om leker, klær og sminke, og planlegging av jentekvelder. For meg hørtes dette hyggelig ut og mer appellerende enn det guttene snakket om; som regel hvem som var strekest og tøffest av dem, etterhvert handlet det om hvem som hadde størt utsyr, i garderoben, og lignende temaer. Jeg, på den andre siden, var alltid rask inn og ut av herregarderoben. I friminuttene jobbet jeg som regel med tegninger eller hjemmelekser, om jeg ikke gikk for meg selv i mine egne tanker. Jeg synes alltid det var vanskelig å være med guttene da det var ofte hard lek, slagsmål og jeg følte meg ofte ignorert hvis jeg ikke hadde noe å si eller falt ut av samtalen. Samtidig la jeg mer merke til jentenes atferd og spesielt hvordan de gikk kledd med fine kjoler, skjørt og andre fargerike klær, i motsetning til mine dongeribukser og poloskjorter, som min mor var så glad i. Personlig kunne jeg ikke fordra dem. Jeg fikk heller ikke lov til å gro ut håret, det var alddri lengre enn akkurat under ørene.  Jeg var ikke direkte sjalu på jentene, men fryktelig nysgjerrig, og som de sier: "det var nysgjerrigheten som tok livet av katten". Jeg husker godt den sjebnesvangre dagen jeg var hjemme alene, foran speilet på badet. Jeg tenkte ikke før jeg med ett stod der i min mor sitt undertøy og akkurat i det øyeblikket var det som om noe falt på plass. Det føltes naturlig ut - det føltes riktig. 

Selfie fra 2016 i VG1. Foto: Privat 

At jeg endelig hadde svaret gjorde meg lettet,

men samtidig visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med. Mine foreldre er kristne, noe konservative og mest av alt var jeg flau for å innrømme sannheten til noen. Dette var ikke lett, og i tillegg satt jeg igjen med dårlige minner fra barneskolen, noe som endte med at jeg ble deprimert. Jeg følte jeg brant inne med en stor hemmelighet. Foreldrene mine visste ikke hva som var i veien, men de ble bekymret for meg da jeg i en desperat fase tok det hele utover de rundt meg på ungdomsskolen. Jeg skal ikke gå i for mye detaljer, men jeg husker ungdomsskolen som en kollasj av utallige timer hos psykolog, ugyldig fravær, "emo" klær og konflikter hjemme. Alle var bekymret for meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg. Jeg husker bare følelsen av å være helt alene i verden. 

Alt dette tok imidlertid en brå vending da jeg begynte på VGS og endelig bestemte meg for å komme ut av skapet. En dag i 2016, på VG1, troppet jeg opp på skolen med sminke jeg hadde kjøpt på Ebay, fordi jeg ikke turte å gå inn i en sminkebutikk (ikke engang et apotek). Jeg hadde brukt hele sommeren på å øve meg, men sminken var tykk og bold, og brunkremen var minst 5 toner lysere enn min egen hudfarge (nesten porselen), og leppestiften var sort som natten. Med dette hadde jeg på meg en rød anime parykk med en hårklipp. Jeg hadde en sort skinnjakke, sort skinn korsett med beltespenner og under hadde jeg brystformer av 600 gram silikon hver, i tillegg til et sort miniskjørt, nettingstrømpebukse og støvler opp til knærne. I forveien hadde jeg kledd meg opp, stått foran speilet hjemme og nærmest utført en akt for meg selv. I mitt hode stod jeg på en scene og presenterte hvem jeg var for verden. Andre dager prøvde jeg å skape og utvikle den karakteren jeg tok på meg når jeg sminket meg. Jeg så ut som en porselensdukke i ansiktet, det var nesten som om jeg ble en ny person under kritthvit sminke og fargerik leppestift. Enda visste jeg ikke hvem denne jenten var, men hun var en del av meg nå og det var ingen vei tilbake. Om et øyeblikk skulle jeg stå foran minst 3 parallelle klasser og en lærer, i samme rom, og holde min lpresentasjon mens allle øyner så på meg. Det må ha vært litt av et syn fordi da jeg kom inn i klasserommet ble det helt stille. Alt jeg kunne høre var klokken på veggen og suset fra ventilasjonsanlegget. Jeg tror ikke noen i rommet visste hvordan de skulle reagere - og jeg frøs. Det knøt seg i magen, jeg kan fortsatt kjenne pulsen slå raskere når jeg tenker på det. Det var sommerfugler og monstre i harmoni, jeg visste ikke hvor jeg skulle starte selv om jeg hadde hatt denne presentasjonen tusen ganger foran speilet, hjemme. Det var først læreren som brøt stillheten ved å kommentere noe som "hei, du var veldig fint pyntet i dag".

Pynten var i bunn og grunn en mosaikk av små ting jeg har plukket opp gjennom livet - ulike klesstiler jeg visste jeg likte, men ingenting hørte sammen. Jeg var gotisk, jeg var punk, det var 80 talls stil med et hint av japansk anime på samme tid. Det var som å se ananas på pizza - noe veldig vulgært kombinert med noe søtt og uskyldig. Jeg var ikke helt sikker på hvilken resultater jeg kom til å oppnå med dette stuntet, men jeg tror hele skolen visste hvem jeg var etter den dagen, selv om jeg ikke sa så mye som jeg hadde planlagt.  

Transkvinner kommer fra ulik bakgrunn og ikke alle kommer ut på samme måte. Noen starter helt forsiktig og deler nyheten kun i nære relasjoner, om de kommer ut av skapet i det hele tatt. Andre kommer ut med litt mer krutt, og det var nok sånn jeg kom ut. Min vennekrets har aldri inkludert jenter, på den tiden hadde jeg vel ingen vennekrets heller. Jeg hadde ikke en mamma figur som var med meg gjennom denne prosessen, eller som i det hele tatt visste sannheten om meg. Jeg har også en søster, men hun hadde fra en ganske tidlig alder en egen vennekrets som jeg valgte å ikke involvere meg med, og da jeg begynte på ungdomsskolen skar ting seg mellom oss. Med andre ord; jeg vokste aldri opp rundt jenter, det var ingen som hadde lært meg hva det vil si å være en jente (og hvordan man oppfører seg som en jente). Jeg måtte prøve, feile og lære på egenhånd, og det var grunnen til at jeg kom ut av skapet med et så spektakulært nummer. 

Foto: Dreamteam Photos

Celly Jane

er et navn som ble inspirert av Celeste og Janette. På ungdomsskolen hadde jeg et gammelt spill på mobilen som het Era of Celestials, og samtidig var jeg en stor fan av Michael Jackson. Jeg sydde mine egne kostymer og fremførte bl.a. Billie Jean for skolen, familie og venner, Idol og Norske Talenter (precast audition). Det er ikke utenkelig at navnet mitt ble inpirert av denne sangen. Jeg husker også at jegi en periode utforsket navn som var veldig usannsynlige. Eksempler på slike navn er Ella (senere Ella Roxella, en fiksjonell figur som jeg tok til TikTok i 2019-2020) og Sophie Janet, blant flere. Det tok en stund før jeg var sikker i min sak, men jeg endte til slutt opp med å velge et fengende, men også et realistisk navn, som også ikke var for langt unna mitt gamle navn. Før Celly Jane var det Christian, men før der igjen da jeg ble adoptert og døpt var mitt Thailandske navn (etternavn) Sae - Lee. Mitt fødenavn uttales nesten på samme måte som Celly (noe jeg ikke tenkte på før etter jeg endret navn til Celly Jane i 2019, og juridisk kjønn i 2021. 

Jeg har hatt mange ulike klesstiler opp gjennom årene. I begynnelsen lente jeg meg mer mot utkledning, og jeg husker godt 2018 da gikk jeg på internatskole i Stavanger. Siden skolen var Kristen og jeg var på bortebane, hold jeg kortene tett om brystet, men etter skolen satt jeg bak låst dør i studenthybelen, med sminke, latex og blond parykk. Når jeg tenker tilbake på det ser jeg for meg et englebarn på dagtid, men på kvelden var jeg en (nesten) Britney Spears versjon av meg selv. Jeg ble aldri tatt på sengen siden lærerne kunne låse seg inn i hybelen når som helst, men jeg lærte likevel raskt at mote for damer er langt fra hva man ser i Japanske tegneserier. Som transkvinne er mitt mål å være unik, men likevel passe inn i samfunnet. Det var ikke alltid så lett som det høres ut som. Jeg vil si det vanskeligste med klær er at som transkvinne må jeg bygge hele garderoben min på nytt, og det måtte jeg uten hjelp. Jeg startet med undertøy og siden kjøpte jeg et plagg her og et plagg der. Nå har jeg litt av alt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

På den andre siden vokste jeg av meg det å bruke parykker. Jeg har full forståelse for de som føler seg mer komfortabel med parykk (jeg har selv vært der). Med tiden fant jeg selv ut at gode parykker er vanskelig å finne, de koster mye, de sitter stramt på hodet, og at håret klistrer seg til leppestiften er noe av det verste jeg vet. Innen 2020 hadde jeg allerede begynt å bruke parykker mindre, og 2022 var det siste året jeg brukte en parykk for å føle meg mer hjemme i egen kropp. Siden har jeg aldri brukt parykk (utenom tidligere photoshoots i 2024) og jeg angrer ikke.     

Hat

har jeg vært svært heldig med. Det er ikke ukjent at det skeive samfunnet har vært truet så lenge det har eksistert, enkelte land må du ikke tenke på å sette fot i om du er skeiv eller i det hele tatt støtter LGBT. Det hender at trans debatten dukker opp når jeg blar gjennom videoer på Instagram, og jeg bryr meg ikke engang om å åpne kommentarfeltet da det er så mange hatfulle ytringer på nett som gjør meg direkte kvalm. Hvis du kan gjemme deg bak et tastatur og være anonym, eier enkelte mennesker ikke skam. Det er et hat jeg kjenner igjen fra 2. verdenskrig - det er motbydelig og det er ikke rart skeive mennesker lever i frykt. Nettmobbing, hatfulle ytringer, at transpersoner er syke og at vi burde bli torturert til døde - alt dette er ting jeg har blitt så vandt til å høre, men I alle mine år utenfor skapet kan jeg heldivis aldri huske å ha opplevd noe alvorlig hat rettet mot meg for å være trans, når jeg er ute blant folk. I verste tilfelle får jeg et dømmende blikk eller at noen catcaller meg på avstand. Jeg har også hatt opplevelser der enkelte har utnyttet meg fordi jeg er trans, men det er en litt annen sak. 

Jeg ble henvist til Rikshospitalet

i 2020, med håp om å få motta medisinsk og senere kirurgisk hjelp. Rikshospitalet har lange ventetider, det kan ta måneder fra man blir henvist til man får den første timen, og år før man får begynne på behandling. På dette tidspunktet hadde jeg hørt noen skrekkhistorier fra Rikshospitalet, men jeg prøvde å holde motet oppe. Likevel var jeg dypt deprimert og hjemme i Bergen gjorde jeg ikke stort annet enn å telle dagene mellom hver tur til Oslo. Samtalene i Oslo hjalp heller ikke på humøret, spesielt da jeg beskjed av behandleren min om å ta en piruett, til hvilket jeg fikk en kommentar "du har fine former" og "du kommer til å se bra ut etter operasjonen". Uprofesjonelt som dette var hadde jeg ikke råd til å gjøre annet enn å smile og nikke.

Det samme året kom avslaget i form av et brev på 2 sider. Grunnlaget var at Rikshospitalet mente jeg ikke levde som en kvinne og at de var redd for å gi meg feil diagnose. (Transseksualisme er en egen diagnose, men siden 2010 regnes det ikke som en psykisk lidelse. I mai 2019 ble dette vedtatt internasjonalt). Det som stod i brevet er stikk motsatt av hva som ble sagt under samtalene i Oslo, jeg oppfattet at behandleren hadde et godt inntrykk av meg. Jeg fikk heller ingen indikasjoner på at avslaget ville komme, jeg fikk ikke en gang en telefon. Men det som virkelig gjør meg sint er at Rikshospitalet ikke behandler pasienter etter deres individuelle behov. Rikshospitalet har en egen visjon av hva det vil si å være trans og hvis du ikke oppfyller deres krav (som du aldri blir informert om) og klarer å komme deg gjennom nåløyet, får du avslag. "Real life test" innebærer å kle seg som kvinne og leve som kvinne i det offentlige 24/7, men dette er på Rikshospitalet sine vilkår og er heller en test som utsetter pasienten for så mye ubehag som mulig. Noen tåler mer enn andre, målet er å filtrere ut individer som ikke er "trans nok". Det er direkte ironisk at en instans som er til for å hjelpe og som "ønsker det beste for pasienten", sorterer oss som matvarer i en daglkigvarebutikk. På Rikshospitalet er ikke behandlingen tilpasset pasientens behov - pasienten må tilpasse seg behandlingen. I etterkant av avslaget har jeg manøvrert meg gjennom en labyrint i helsesystemet. Jeg har mistet tall på hvor mange leger og vikarer jeg praktisk talt har bedt på mine knær om hjelp, men som bare har feid meg vekk. Jeg har følt meg som en hjemløs katt. De som ikke orket å lese seg opp på transseksualisme (noe en hver lege kan) var redd for å bli forfulgt av Rikshospitalet. det var et "nei, dessverre" fra alle sammen. 

Diverse østrogenpreparater. Foto: Privat 

I 2023 møtte jeg Evelynn.

Jeg kaller dette det beste året i mitt liv. Jeg har møtt et fantastisk menneske som er i samme livssituasjon som meg selv, og som jeg deler livet mitt med, men det året fant jeg også min reddende engel. En ting har ledet til en annen og midt i alt sammen fant jeg hjelp i helsesystemet. Nå har jeg gått på østrogen i over et år og det er en av de beste gavene livet har gitt meg! En gang visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men nå er jeg akkurat der jeg hører hjemme. Jeg hadde likt å se Rikshospitaletoppleve at jeg nå har trosset alle odds og lever mitt beste liv. De hadde aldri forstått at jeg er i bedre hender enn de noen gang kunne tilby. Den hjelpen jeg har fått er livreddende og det er store mangler i helsesystemet. Det er et kritisk behov for endring og forbedring, som jeg håper verden vil se i fremtiden!

Det er som de sier; "det er lett å overvurdere hva du kan gjøre på en dag, og lett å undervurdere hva du kan få til på et år".

Jeg har gått fra å være et deprimert spøkelse til å være en utsrålende kvinne med ny livsglede. "Jeg er glad i livet" er ord som jeg ikke har sagt til meg selv på altfor lenge. 2023 er det året satt med Hans Majestet Kongen og delte mine bekymringer for hva transpersoner i Norge går gjennom, og i dag deltar jeg i Miss Norway 2024. Hvor utrolig er ikke det? Jeg tror nesten ikke på det selv, og hvis det ikke fantes bevis hadde ingen trodd meg heller! Det er jeg sikker på. Jeg har kommet så langt, men likevel er det som om jeg var født i går. Når jeg har fått denne muligheten som bare får en gang i livet, velger jeg å dele min historie med dere, og spre mitt budskap til verden:

Transpersoner er mennesker først og fremst. Vi ønsker bare å være lykkelige og leve i fred. Vi jager ikke andre mennesker for å fortelle dem at vi ikke liker hvordan de velger å leve deres liv, i motsetning til transfober osv. Aldri døm et annet menneske for hvem de ser ut til å være, du vet aldri hva noen går gjennom. Jeg håper også å se endringer i helsesystemet og at transpersoner får et bedre behandlingstilbud enn det som finnes i dag. Verden har kommet langt siden den gang transpersoner ble tvangskastrert og stemplet som psykisk syke, men det er alltid rom for forbedring. Det er lett å vurdere et annet menneske basert på førsteinntrykk, men den som lever med tilstanden kjenner seg selv best, hver eneste gang. Jeg håper Rikshospitalet tar dette til seg og at gatekeeping snart blir en del av fortiden.

Og til de av dere som sitter med vonde tanker: vi er her, vi går ingen steder og vi er sammen om en bedre verden. Aldri gi opp kampen for det du mener er riktig, og aldri gi opp på deg selv. Transpersoner gir aldri opp på hverandre, det er alltid noen som ser deg.

Jeg gir aldri opp på dere! ❤︎  --

Jeg er nesten ikke til å kjenne igjen. Tidsllinje 2020 / 2023. Foto: Privat og Evelynn

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos

Foto: Privat

2. oktober 2023 tok jeg dette selfiet, men hva er spesielt med det? Nei, det er ikke blikket mitt eller den hvite sommerkjolen (som Evelynn kjøpte til meg i Molde). Smykket som jeg har på meg kan ved første blikk se ut som hvilket som helst smykke fra gullsmeden eller en og annen billig butikk, men det er det ikke. Dette smykket består av sølv, og inneholder fragmenter fra et av Enlands viktigste krigsskip i sjøfartshistorien; HMS Victory;

Illustrasjon fra Naval Action. HMS Victory åpner ild under det kongelige flagg 1405 - 1603. Foto: Privat

Historie

HMS Victory ble designet av Sir Thomas Slade (1703 - 1771) for den Britiske marinen. Konstruksjon varte gjennom sjuårskrigen og hun sto ferdig bygd i 1765. HMS Victory er et krigsskip / linjeskip. Alle skip fra denne tidsepoken ble delt inn i klasser (7 - 1 / minst til størst), og en vanlig krigstaktikk var at flåten seilte i formasjon som en konvoi (hvorav begrepet linjeskip kommer fra). I 1765 var HMS Victory blant den største og mest sofistikerte klassen av kriggskip verden hadde sett. Hun er 69,34 meter lang, veier 3 556 tonn,  amert med 104 kanoner og har et mannskap på 821 menn. 21 oktober 1 805 deltok hun i slaget ved Trafalgar (Den tredje koalisjonen) der Britene kjempet mot den allierte Franske og Spanske armadaen. Horatio Nelson (1758 - 1805) ledet HMS Victory og den Britiske flåten inn et sjøslag som skulle endre Europas historie.

I motsetning til ordinær krigstaktikk valgte Horatio Nelson å dele flåten i 2 parallelle linjer som seilte rett mot fiendens kanoner. Cuthbert Collingwood ledet den andre halvdelen av den Britiske flåten, ombord Roayl Sovereign . Dette skipet hadde imidlertid blitt restituert i forkant av slaget ved Trafalgar og var raskere enn de fleste skip i hennes klasse. Dette førte til at Roayl Sovereign kuttet gjennom fiendens linje av skip, og endte opp mellom det Spanske skipet Santa Ana og Franske Fougueux. Royal Sovereign åpnet ild og begge skipene skjøt tilbake. Britiske HMS Belleisle kom frem først og dekket Royal Sovereign fra Fougueux, etterfulgt av resten av Collingwoods flåte. Dette gjorde at samtlige skip fra den Spanske og Franske flåten ikke kom til før flertallet av deres største krigsskip var enten senket eller kapret. 

Nordover nærmet Horatio Nelson seg fienden. Til tross for dødfall stod han fast ved denne taktikken, selv da vinden ga seg og mannskapet kunne ikke gjøre annet enn å ta imot kontinuerlige salvoer av kanonkuler. Da vinden igjen blåste opp beordret Horatio Nelson at flåten skulle snu, for å lokke fienden til å tro at et motangrep skulle komme, men i siste øyeblikk beordet han flåten hard babord og HMS Victory, som Royal Sovereign, endte opp mellom det franske flaggskipet Bucentaure og Redoutable, som hun åpnet ild på. De Franske skipene måtte snu og Horatio Nelson brukte dette for å sette Bucentaure ut av spill, men HMS Victory tok selv mye skade fra Redoutable. Ombord Redoutable var det også skarpskyttere og kl 13:15 ble Horatio Nelson skutt og livstruende skadet. Midt i kaoset prøve mannskapet ombord Redoutable å borde HMS Victory, men det britiske mannskapet stoppet angrepet. Like etter kom HMS Temeraire mellom HMS Victory og Redoutable. Etter en skuddveksling ble Redoutable kapret av mannskapet ombord HMS Temeraire.

Lengre nord gikk HMS Neptune til angrep på det Spanske flaggskipet Santísima Trinidad (oversatt: Den hellige Treenighet) som også ble satt ut av sjøslaget. Alt tydet på at den allierte Spanske og Franske armadaen kom til å tape slaget og den Franske generalen Villeneuve beordret et siste forsøk på å angripe Horatio Nelsons flåte, men denne kommandoen ble ikke fanget opp av alliansen. På dette tidspunktet overga Villeneuve seg til Britene da Bucentaure ikke var i stand til å fortsette sjøslaget. Collingwood tok over kommandoen og beordret den Britiske flåten til å avskjære de resterende Spanske og Franske skipene, som trakk seg tilbake og gjorde en retrett. Britene hadde vunnet slaget ved Trafalgar, kapret 18 skip og knust den Spanske og Franske armadaen. Horatio Nelson sovnet inn så snart han fikk høre om seieren. At britene vant slaget ved Trafalgar betydde at England nå dominerte havet samtlige handelsruter, og ingen nasjon utfordret den Britiske marinen de neste 100 årene! 

 Smykke fra det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, med autentisitetsbevis. Foto: Privat

HMS Victory ble tatt ut av tjenesten i 1922 og har siden ligget på tørrdokk i Portsmouth. Hun kostet 63 000 pund å konstruere, som i dag tilsvarer svimlende 740 000 000 pund! Hun ble en populær turistattraksjon og i 1928 ble hun et museum for offentligheten. HMS Victory holder til hos det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, siden de åpnet dørene har over 30 000 000 mennesker besøkt HMS Victory på hennes siste hvileplass. 

HMS Victory, som alle andre treskip, har gjennomgått flere restitusjoner. Treverk slites ned med tiden og på land har tyngdekraft noe å si selv for et skip som veier 3 556 tonn. Vedlikehold av HMS Victory drives gjennom frivillige og donasjoner fra sponsorer m.m. I 2005 gikk hun gjennom et rutinemessig restitusjon prosjekt. I stedet for å gå til spille ble overskuddsmateriell fra HMS Victory donert til en gullsmed som brukte materiell til å lage smykker, knappenåler, slipsnåler o.l. Som en liten nerd og historiker fikk jeg stjerner i øynene med en gang jeg kom over noe slikt, og på min 22 års dag fikk jeg dette fantastiske smykket av Evelynn, som gave. Smykket består av treverk fra HMS Victory, omkranset av Sterlingsølv, og er bare nydelig! Selv om det er stille i huset vil jeg alltid bli minnet om de harde levekårene ombord på linjeskip og grusomhetene fra krig, men samtidig har jeg nå en liten bit av et av de flotteste og mest betydningsfulle krigsskipene som noensinne har eksistert, og historien bak. 

I dag gjennomgår HMS Victory et nytt restitusjon prosjekt med et budsjett på 45 000 000 pund! Les mer her.

For de som lurer på om HMS Victory noen gang vil seile igjen er svaret nei. Hun er en beskyttet artifakt, til minne om en brutal tid, gammel teknologi og arkitektur og en av Englands største seiere i historien. Vil du vite mer om HMS Victory kan du lese mer på www.nmrn.org

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen.