Hei alle sammen ❤︎! 

På lørdag var jeg på beauty camp sammen med samtlige Miss Norway finalister, på Teknologihuset - Rebel (Oslo). For meg var dette en svært hektisk dag som starter allered kl 03:50. Etter å sminket meg opp og fått i meg en enkel frokost, bar turen til Flesland, i Bergensregnet. Til tross for uværet opplevde jeg minimal turbulens, og det var til og med sol over skyene. Problemene startet først nede på bakken da jeg kjøpte en togbillett og oppdaget at jeg var helt alene på perrongen. Det viste seg at jernbanen var under vedlikehold og alle tog fra Gardemoen var kansellert frem til midnatt! Etter å ha tatt en runde på flyplassen fant jeg en buss som gikk direkte til Oslo S, og heldigvis aksepterte selskapet togbilletten min. På bussen grugledet jeg meg masse, ikke lite takketvære tidspresset. Jeg er heller ikke veldig kjent i Oslo så jeg stresser nesten alltid med offentlig transport. Da jeg kom frem til Oslo S innså jeg at jeg ville ikke komme frem i tide. For å komme til Rebel måtte jeg ta toget fra Oslo S til Nasjonaltheateret, og derfar spasere - og Beauty Camp startet hvert øyeblikk! Jeg er aldri sent ute ellers, så i panikk fikk jeg øye på en flokk med taxier og bestemte meg for å hoppe inn i den som så billigst ut. Taxien fikk meg til Rebel på under 10 minutter, takket være lite trafikk og mange grønne lys. Av en eller annen grunn ville ikke kortet mitt lystre da jeg skulle betale, men i Oslo tar de Vipps. Det endte med at jeg ankom Beauty camp i slutten av innledningen, jeg hadde ikke gått glipp av noe kritisk informasjon (takk og lov).

Undervisning med Klara Szalai. 

Trans pride flagget blir et sjal under catwalk.

Under Beauty camp ble det mye drilling av koreografi på scenen. Catwalk er som sagt en stor del av finalen og i år er ikke et unntak! Vår coach Klara Szalai er svært dyktig og hun holder et godt øye med alle finalistene. Etter en stund fikk jeg ganske såre føtter (stiletter var ikke designet med komfort i hovedfokus), men i gjengled fikk jeg råd, positiv kritikk og stemningen var like god som sist, om ikke bedre! 

Til stede var også Julie Marie Tollefsen (Miss Norway 2023) og Knut Yrvin (pressesjef og fungerende daglig lederfor Miss Norway Organisasjonen) som både observerte og bidro under Beauty camp. Julie demonstrerte diverse catwalk teknikker og mønstre, mens Knut Yrvin fotograferte oss finalister under aktivitetene. Vi ble også intervjuet individuelt av Kaja Kojan (Miss Universe Norway 2017) og Celine Herregården (Miss World Norway 2017), som var sykt spennende! Jeg ble stilt mage interessante spørsmål og jeg følte at jeg ble tatt svært godt imot ❤︎.

Overekkelse av finalist sash.

Jeg er side om side med Julie Marie Tollefsen.

Sist, men ikke minst ble alle finalistene tildelt en finale sash av Julie Marie Tollefsen selv, som både var et stort øyeblikk og en stor ære. Å se mitt eget navn sammen med Miss Norway logoen føles helt uvirkelig, på en god måte. Da jeg skrev mitt første blogginnlegg tilbake i januar trodde jeg aldri jeg ville komme så langt som jeg har gjort. I pausen gikk jeg meg litt vill i Rebel, men rett som det var støttet jeg Julie som også var på vei til resten av Missene. Vi slo følge og etter en liten innendørs safari satte vi oss ned i en innendørs hage, i øverste etasje, og slo av en prat. Jeg fortalte Julie hvor jeg kommer fra og hvordan jeg endte opp i Miss Norway konkurransen til å begynne med. Julie ga meg en historie om henne selv og hun stilte meg flere spørsmål mens vi satt der. Jeg føler at Julie både bryr seg og er en forståelsesfull kvinne som jeg beundrer og ser opp til, både som Miss Norway og som person. Det er heller ikke hver dag man får sjansen til å sitte ansikt til ansikt med Miss Norway - dette minner meg fjernt om en opplevelse jeg hadde i Mars 2023. Endelig kom Knut Yrvin med resten av finalistene i hælene og vi avsluttet dagen med en eksklusiv photoshoot av oss finalister, sammen med Julie og Klara.  

Dagen min var imidlertid ikke over enda. Da jeg var ferdig med å bli fotografert var klokken mer enn jeg hadde trodd! I regnet skyndet jeg meg til Nasjonaltheateret - jeg hadde ikke en gang tid til å skifte etter photoshooten. Toget tok meg ikke lengre enn til Oslo S, så igjen ble det buss for tog, som kom bare en time før fløyet mitt gikk til Bergen! Jeg kunne bare krysse fingrene for at bussen kom frem i tide da dette var absolutt siste fly som gikk til Bergen. Da boarding startet var bussen enda på motorveien, men jeg fikk melding om at flyet var 15 minutter forsinket, og det var det som reddet meg. Fremme på Gardemoen kastet jeg ikke bort et sekund på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen der det var lang kø, men det var bevegelse. Heldigvis slapp jeg tilfeldig kontroll, men da jeg var gjennom stod det på info skjermen at gaten min holdt på å stenge! For å gi et perspektiv er sikkerhetskontrollen like foran gate A2 og A4. Min gate var A24, som ligger helt i den vestlige enden av Gardemoen. Jeg har ikke løpt så fort siden sist jeg var på treningsenteret, og der og da kom de timene jeg har brukt på tredemøllen virkelig til nytte! Som tilskuer kan du se for deg en Misse i rosa, baby blått og hvitt, som kommer springende gjennom vestre terminal, med sash og et trans pride flagg som flagrer bak ryggsekken? Usannsynlig, men det var akkurat det samtlige reisende fikk vitne på Gardemoen i 20:30 tiden, lørdag kveld. Jeg var blant de siste som gikk ombord på flyet og det var først da jeg sank sammen i setet at jeg endelig kunne slappe av.

For et eventyr! Nå kan jeg nyte en lang sommerferie i Kristiansand og jeg kan ikke vente til neste tur til Oslo, som er den store finalen ❤︎!   

Verdens beste gjeng ❤︎!

[Alle bildene er tatt av Knut Yrvin].

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

       Foto: Knut Yrvin

Foto: Privat

2. oktober 2023 tok jeg dette selfiet, men hva er spesielt med det? Nei, det er ikke blikket mitt eller den hvite sommerkjolen (som Evelynn kjøpte til meg i Molde). Smykket som jeg har på meg kan ved første blikk se ut som hvilket som helst smykke fra gullsmeden eller en og annen billig butikk, men det er det ikke. Dette smykket består av sølv, og inneholder fragmenter fra et av Enlands viktigste krigsskip i sjøfartshistorien; HMS Victory;

Illustrasjon fra Naval Action. HMS Victory åpner ild under det kongelige flagg 1405 - 1603. Foto: Privat

Historie

HMS Victory ble designet av Sir Thomas Slade (1703 - 1771) for den Britiske marinen. Konstruksjon varte gjennom sjuårskrigen og hun sto ferdig bygd i 1765. HMS Victory er et krigsskip / linjeskip. Alle skip fra denne tidsepoken ble delt inn i klasser (7 - 1 / minst til størst), og en vanlig krigstaktikk var at flåten seilte i formasjon som en konvoi (hvorav begrepet linjeskip kommer fra). I 1765 var HMS Victory blant den største og mest sofistikerte klassen av kriggskip verden hadde sett. Hun er 69,34 meter lang, veier 3 556 tonn,  amert med 104 kanoner og har et mannskap på 821 menn. 21 oktober 1 805 deltok hun i slaget ved Trafalgar (Den tredje koalisjonen) der Britene kjempet mot den allierte Franske og Spanske armadaen. Horatio Nelson (1758 - 1805) ledet HMS Victory og den Britiske flåten inn et sjøslag som skulle endre Europas historie.

I motsetning til ordinær krigstaktikk valgte Horatio Nelson å dele flåten i 2 parallelle linjer som seilte rett mot fiendens kanoner. Cuthbert Collingwood ledet den andre halvdelen av den Britiske flåten, ombord Roayl Sovereign . Dette skipet hadde imidlertid blitt restituert i forkant av slaget ved Trafalgar og var raskere enn de fleste skip i hennes klasse. Dette førte til at Roayl Sovereign kuttet gjennom fiendens linje av skip, og endte opp mellom det Spanske skipet Santa Ana og Franske Fougueux. Royal Sovereign åpnet ild og begge skipene skjøt tilbake. Britiske HMS Belleisle kom frem først og dekket Royal Sovereign fra Fougueux, etterfulgt av resten av Collingwoods flåte. Dette gjorde at samtlige skip fra den Spanske og Franske flåten ikke kom til før flertallet av deres største krigsskip var enten senket eller kapret. 

Nordover nærmet Horatio Nelson seg fienden. Til tross for dødfall stod han fast ved denne taktikken, selv da vinden ga seg og mannskapet kunne ikke gjøre annet enn å ta imot kontinuerlige salvoer av kanonkuler. Da vinden igjen blåste opp beordret Horatio Nelson at flåten skulle snu, for å lokke fienden til å tro at et motangrep skulle komme, men i siste øyeblikk beordet han flåten hard babord og HMS Victory, som Royal Sovereign, endte opp mellom det franske flaggskipet Bucentaure og Redoutable, som hun åpnet ild på. De Franske skipene måtte snu og Horatio Nelson brukte dette for å sette Bucentaure ut av spill, men HMS Victory tok selv mye skade fra Redoutable. Ombord Redoutable var det også skarpskyttere og kl 13:15 ble Horatio Nelson skutt og livstruende skadet. Midt i kaoset prøve mannskapet ombord Redoutable å borde HMS Victory, men det britiske mannskapet stoppet angrepet. Like etter kom HMS Temeraire mellom HMS Victory og Redoutable. Etter en skuddveksling ble Redoutable kapret av mannskapet ombord HMS Temeraire.

Lengre nord gikk HMS Neptune til angrep på det Spanske flaggskipet Santísima Trinidad (oversatt: Den hellige Treenighet) som også ble satt ut av sjøslaget. Alt tydet på at den allierte Spanske og Franske armadaen kom til å tape slaget og den Franske generalen Villeneuve beordret et siste forsøk på å angripe Horatio Nelsons flåte, men denne kommandoen ble ikke fanget opp av alliansen. På dette tidspunktet overga Villeneuve seg til Britene da Bucentaure ikke var i stand til å fortsette sjøslaget. Collingwood tok over kommandoen og beordret den Britiske flåten til å avskjære de resterende Spanske og Franske skipene, som trakk seg tilbake og gjorde en retrett. Britene hadde vunnet slaget ved Trafalgar, kapret 18 skip og knust den Spanske og Franske armadaen. Horatio Nelson sovnet inn så snart han fikk høre om seieren. At britene vant slaget ved Trafalgar betydde at England nå dominerte havet samtlige handelsruter, og ingen nasjon utfordret den Britiske marinen de neste 100 årene! 

 Smykke fra det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, med autentisitetsbevis. Foto: Privat

HMS Victory ble tatt ut av tjenesten i 1922 og har siden ligget på tørrdokk i Portsmouth. Hun kostet 63 000 pund å konstruere, som i dag tilsvarer svimlende 740 000 000 pund! Hun ble en populær turistattraksjon og i 1928 ble hun et museum for offentligheten. HMS Victory holder til hos det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, siden de åpnet dørene har over 30 000 000 mennesker besøkt HMS Victory på hennes siste hvileplass. 

HMS Victory, som alle andre treskip, har gjennomgått flere restitusjoner. Treverk slites ned med tiden og på land har tyngdekraft noe å si selv for et skip som veier 3 556 tonn. Vedlikehold av HMS Victory drives gjennom frivillige og donasjoner fra sponsorer m.m. I 2005 gikk hun gjennom et rutinemessig restitusjon prosjekt. I stedet for å gå til spille ble overskuddsmateriell fra HMS Victory donert til en gullsmed som brukte materiell til å lage smykker, knappenåler, slipsnåler o.l. Som en liten nerd og historiker fikk jeg stjerner i øynene med en gang jeg kom over noe slikt, og på min 22 års dag fikk jeg dette fantastiske smykket av Evelynn, som gave. Smykket består av treverk fra HMS Victory, omkranset av Sterlingsølv, og er bare nydelig! Selv om det er stille i huset vil jeg alltid bli minnet om de harde levekårene ombord på linjeskip og grusomhetene fra krig, men samtidig har jeg nå en liten bit av et av de flotteste og mest betydningsfulle krigsskipene som noensinne har eksistert, og historien bak. 

I dag gjennomgår HMS Victory et nytt restitusjon prosjekt med et budsjett på 45 000 000 pund! Les mer her.

For de som lurer på om HMS Victory noen gang vil seile igjen er svaret nei. Hun er en beskyttet artifakt, til minne om en brutal tid, gammel teknologi og arkitektur og en av Englands største seiere i historien. Vil du vite mer om HMS Victory kan du lese mer på www.nmrn.org

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Regnbuedagene i Bergen (også kjent som Pride month) arrangeres hvert år fra 1. til 8. juni, og er landets nest største Pride festival etter Oslo Pride. Festivalen arrangeres av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere hundre frivillige deltar i å koordinere over 80 begivenheter for omlag 50.000 tilskuere!

De første dokumenterte Pride demonstrasjonene kan dateres tilbake til 28. juni 1970. (Sitert) flere tusen skeive mennesker samlet seg for å minnes Stonewall og demonstrere for like rettigheter. Dette fenomenet skal ha oppstått på samme tid i New York, Los Angeles og Chicago. Pride er til for å markere og feire seksualitet og mangfold. Vår alles rett til å være og elske - en frihet vi må stå sammen om og kjempe for. I dag er 64 land som kriminaliserer LGBT, hvorav 12 land har innført / fortsatt håndhever dødsstraff mot samtlige skeive mennesker. Det er skremmende at utenfor et så fredelig land som Norge risikerer man å bli forfulgt bare for å være annerledes eller om man elsker en av samme kjønn. Dette er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og i min oppfatning et helt galt syn på verdien av livet! Det er klart vi skeive mennesker lever i frykt! Det er en grunn for at vi ikke feirer "hetro / cis Pride" på samme måte som LGBT+ Pride. De har alltid levd i fred, det er ingen land som kriminaliserer det å være hetro! Tenk på det.

Gjennom min oppvekst har jeg lært og erfart at mennesker er redd for det de ikke forstår, og av frykt kan det oppstå hat. Det finnes også enkelte i vårt samfunn som ikke har det bra med seg selv, men i stedet oppsøker hjelp, velger de å tråkke på andre for å føle seg bedre selv. Slik er verden. Det er lov å ha forskjellige meninger, men det kan bli veldig stygt når vi ikke kan respektere hverandre som medmennesker av den grunn.

Vi alle har tanker, forstå dem før du handler på dem. Vi har ord, vårt skjold og sverd. Vi har øyne, se verden slik den kunne vært. Og vi har ører, lytt til din neste og din nabo, med et oppriktig ønske om å forstå ❤︎

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Foto: Rune Johansen (Bergensavisen) 

Muay Thai selfie. Foto: Privat

Hva er det vanskeligste med styrketrening? Er det å øke vekten på utstyret? Er det å få til en ekstra rep / PR? Er det å finne den posituren man får mest momentum og utbytte av, eller kanskje det er å finne det kostholdet som passer deg best? Alt dette gir mening, men jeg mener det finnes et helt annet svar. Teknikk er enkelt å lære over tid, å gå opp i større vekter er en prosess og diett kan man få skreddersydd av en PT, eller til og med gjennom en app på telefonen! Vi lever i en moderne tid. 

Siden jeg begynte å trene styrke / utholdenhet i april 2023 har jeg lært at det vanskeligste med styrketrening er å være konsistent. Det er vanskelig å gå til gym'en når det verker i kroppen fra gårsdagens økt. Det er vanskelig å følge en streng rutine og vike fra fristelsen av fastfood og annet snacks. Det er vanskelig å ikke leve opp til ens egne forventninger når du tror dette er dagen du vil slå en ny rekord, og det er vanskelig å komme seg ut når dager er grå og man sliter med å komme seg ut av sengen, men det er i disse tidene man trenger å komme seg opp og ut, mer enn noe annet! 

På mitt beste i 2023. Foto Privat

I dag vendte jeg tilbake til min lokale gym etter å ha vært borte siden 1. mai. Før da var mitt siste besøk på senteret 25. mars! Tiden har gått så utrolig fort og jeg innså det ikke før nå, men det er ikke alt - kondisjon er noe av det første som forfaller med tiden. I det siste har livet bydd på utfordringer og jeg har slitt med depresjon. Det var en tid jeg ikke en gang orket å lage mat selv så jeg tilfredstilte apetitten med chips, gele, fastfood, sushi og alkoholfritt. "Var det godt nok for Gud var det godt nok for meg", tenkte jeg.

På én dag merker du ingen forskjell, men over tid vil denne livsstilen få store konsekvenser - noe jeg merket da jeg kom tilbake til senteret.

For kontekst; da jeg var på mitt beste i 2023 kunne jeg gjøre squats med en vekt på maks 90 kg (inkludert vekt stang på 20 kg). I dag prøvde jeg 40 kg og med en gang kjente jeg beina gi etter straks jeg løftet stangen. Det var pinlig så jeg ga opp ganske fort. Mitt neste forsøk var intervall sprint på 4 minutter, 4 intervaller, med en hastighet på 13 (tall far 2023). Men det tok ikke mer enn 2 minutter før jeg fikk hold / sting og måtte bruke nød-stopp knappen. Det var et skikkelig nederlag, det føltes som jeg aldri har løpt i hele mitt liv. Jeg er imidlertid ikke en person som gir opp lett, så jeg reduserte hastigheten til 12 og løp for harde livet. Når jeg løper på den måten er det høy puls, blodet suser i ørene og det verker i lungene, men alt dette drukner i mine egne tanker. Alt som gjør meg vondt og fortvilet, ting jeg angrer på, ikke gjorde godt nok og mål som ser ut til å være en evighet unna. I den forstand bruker jeg mine egne demoner som "drivstoff" for å komme i mål. Det er ikke meningen at det skal være gøy, men følelsen av eufori man oppnår i det øyeblikket man fullfører siste rep, er noe helt spesielt.  

Foto: ELin H.

Det er mitt svar; det vanskeligste med styrketrening er å finne din indre styrke. Vedlikehold og evnen til å holde ut når den eneste løsningen man ser er å gi opp, er like krevende som styrketrening i seg selv.

Hva mener du er det vanskeligste med styrketrening / gym, og har du hatt en opplevelse innen trening som du ønsker å dele med resten av oss? ♥ 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen.

Finaleuttaket for Miss Norway er konkludert og nå er det offisielt: siden startskuddet gikk i januar har over 100 deltakere meldt seg seg på Miss Norway 2024. Nå har 12 jenter gått videre til finalen som går av stabelen 9.-11. august! Her er årets finalister

Tidlig i januar feiret jeg nyåret i Italia sammen med min kjæreste, Evelynn, og hennes familie. Da jeg våknet neste morgen var jeg med i førsteuttaket til Miss Norway. Det føles helt uvirkelig. Vi er snart halvveis inn i 2024 og når jeg ser tilbake har det skjedd veldig mye!

Gjennom Miss Norway har jeg blitt kjent med meg selv på en helt ny måte, og jeg har også fått et helt nytt inntrykk av hva denne skjønnhetskonkurransen handler om. Jeg har fått lære at egeninnsatsen er stor, jeg har blitt utfordret på ting jeg aldri har gjort før (noe av dette har vært utenfor min komfortsone), og jeg har fått nye verdifulle kunnskaper som jeg vil ta med meg videre i livet. Men det aller beste med å få delta i Miss Norway er alle dere fantastiske mennesker jeg har fått møte og blitt kjent med på veien. Som transkvinne var jeg naturlig nervøs og noe skeptisk til å delta, men siden jeg ble med har jeg bare blitt møtt av positive mennesker med et åpent sinn. Jeg har alltid følt meg inkludert av både deltakere og støttespillere. Som sagt, det at jeg får delta i Miss Norway er ikke bare stort for meg, men det er også betydelig for trans-samfunnet. Dette demonstrerer at selv om vi enda har en lang vei å gå, har verden også kommet et godt stykke frem! Det er så viktig at vi ivaretar den friheten vi har; friheten til å være og elske, ytringsfriheten og de grunnleggende menneskerettighetene. At vi kan lytte til hverandre med et oppriktig ønske om å forstå, og at vi skal kunne respektere hverandre selv om man ikke alltid deler samme syn.   

Jeg ønsker å takke Miss Norway Organisasjonen for å ha gitt meg denne muligheten - jeg har fått så mange verdifulle og innholdsrike opplevelser, jeg har fått kunnskap, utfordringer og en arena der jeg har fått møte så mange fantastiske mennesker som har bygget meg opp, og som jeg håper jeg kan ha betydd noe for selv ♥. 

 Hvis jeg skal gi deg som leser et råd jeg har lært gjennom Miss Norway er det at muligheter vil alltid komme til deg, men en mulighet vil aldri løpe etter deg. Hvis du vil gi endring en sjanse må du selv ta et tak. 

Og et personlig råd fra meg: aldri aksepter verden slik den ser ut til å være. Tør å se verden for hva den kunne ha vært. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Ved å abonnere på min side blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Følg meg i dag så du aldri går glipp av en oppdatering! Du kan også støtte min blogg ved å legge igjen din stemme. Alt du trenger å gjøre er å gi meg en en stjerne 1-5 på bunnen av hvert blogginnlegg, eller legg igjen en kommentar ❤︎.

Foto: Rune Johansen 

Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som? 

Ikke bare trans 

Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt. 

Trans vs Crossdressing

Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;

Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.

Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er. 

Ikke forberedt  

Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv: 

Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle. 

Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer. 

Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien. 

Frykten 

Foto: Rune Johansen

I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet. 

I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.

Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.   

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻ 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen