Foto: Rune Johansen 

Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som? 

Ikke bare trans 

Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt. 

Trans vs Crossdressing

Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;

Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.

Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er. 

Ikke forberedt  

Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv: 

Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle. 

Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer. 

Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien. 

Frykten 

Foto: Rune Johansen

I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet. 

I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.

Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.   

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻ 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Muay Thai selfie. Foto: Privat

Hva er det vanskeligste med styrketrening? Er det å øke vekten på utstyret? Er det å få til en ekstra rep / PR? Er det å finne den posituren man får mest momentum og utbytte av, eller kanskje det er å finne det kostholdet som passer deg best? Alt dette gir mening, men jeg mener det finnes et helt annet svar. Teknikk er enkelt å lære over tid, å gå opp i større vekter er en prosess og diett kan man få skreddersydd av en PT, eller til og med gjennom en app på telefonen! Vi lever i en moderne tid. 

Siden jeg begynte å trene styrke / utholdenhet i april 2023 har jeg lært at det vanskeligste med styrketrening er å være konsistent. Det er vanskelig å gå til gym'en når det verker i kroppen fra gårsdagens økt. Det er vanskelig å følge en streng rutine og vike fra fristelsen av fastfood og annet snacks. Det er vanskelig å ikke leve opp til ens egne forventninger når du tror dette er dagen du vil slå en ny rekord, og det er vanskelig å komme seg ut når dager er grå og man sliter med å komme seg ut av sengen, men det er i disse tidene man trenger å komme seg opp og ut, mer enn noe annet! 

På mitt beste i 2023. Foto Privat

I dag vendte jeg tilbake til min lokale gym etter å ha vært borte siden 1. mai. Før da var mitt siste besøk på senteret 25. mars! Tiden har gått så utrolig fort og jeg innså det ikke før nå, men det er ikke alt - kondisjon er noe av det første som forfaller med tiden. I det siste har livet bydd på utfordringer og jeg har slitt med depresjon. Det var en tid jeg ikke en gang orket å lage mat selv så jeg tilfredstilte apetitten med chips, gele, fastfood, sushi og alkoholfritt. "Var det godt nok for Gud var det godt nok for meg", tenkte jeg.

På én dag merker du ingen forskjell, men over tid vil denne livsstilen få store konsekvenser - noe jeg merket da jeg kom tilbake til senteret.

For kontekst; da jeg var på mitt beste i 2023 kunne jeg gjøre squats med en vekt på maks 90 kg (inkludert vekt stang på 20 kg). I dag prøvde jeg 40 kg og med en gang kjente jeg beina gi etter straks jeg løftet stangen. Det var pinlig så jeg ga opp ganske fort. Mitt neste forsøk var intervall sprint på 4 minutter, 4 intervaller, med en hastighet på 13 (tall far 2023). Men det tok ikke mer enn 2 minutter før jeg fikk hold / sting og måtte bruke nød-stopp knappen. Det var et skikkelig nederlag, det føltes som jeg aldri har løpt i hele mitt liv. Jeg er imidlertid ikke en person som gir opp lett, så jeg reduserte hastigheten til 12 og løp for harde livet. Når jeg løper på den måten er det høy puls, blodet suser i ørene og det verker i lungene, men alt dette drukner i mine egne tanker. Alt som gjør meg vondt og fortvilet, ting jeg angrer på, ikke gjorde godt nok og mål som ser ut til å være en evighet unna. I den forstand bruker jeg mine egne demoner som "drivstoff" for å komme i mål. Det er ikke meningen at det skal være gøy, men følelsen av eufori man oppnår i det øyeblikket man fullfører siste rep, er noe helt spesielt.  

Foto: ELin H.

Det er mitt svar; det vanskeligste med styrketrening er å finne din indre styrke. Vedlikehold og evnen til å holde ut når den eneste løsningen man ser er å gi opp, er like krevende som styrketrening i seg selv.

Hva mener du er det vanskeligste med styrketrening / gym, og har du hatt en opplevelse innen trening som du ønsker å dele med resten av oss? ♥ 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Illustrert FOMO. Foto: Privat

I dag lever vi i en verden der man kan kan bestille take away på timen og følge med på nyheter fra hvor som helst i verden, kun med hjelp av mobiltelefonen. Mange tar for gitt friheten til å kunne ringe en venn når som helst, like venners innlegg på Instagram og streame filmer på nett, men hvor fri er man egentlig? Når jeg gikk på barneskolen hadde jeg en liten rød flipp - telefon med et spill hvor man er en slange. Målet var å spise epler mens man navigerte rundt på skjermen. Spiste man et eple ble slangen lengre og hvis slangen kolliderte med seg selv startet spillet på nytt. Utover dette hadde jeg bare muligheten til å sende SMS og ringe, telefonen brukte jeg lite. I dag er mange telefoner langt mer avanserte og sosiale medier kommer med helt andre betingelser og vilkår.

Privatliv 

er noe man gjerne holder for seg selv, om man ikke diskuterer dette med venner eller kjæresten, skjermet fra offentligheten. Det er lett å tenke at man også er trygg på mobiltelefonen når alt er kryptert og beskyttet bak ditt eget fingeravtrykk, men så feil kan man ta. Cookies / informasjonskapsler dukker opp hele tiden og mange bryr seg ikke om dette. Kanskje du iblant bare har akseptert dem uten å lese gjennom betingelsene som ofte er på mange sider. Mye av dette er bare støy og kan være kjedelig å se gjennom, men om du bare aksepterer betingelsene blindt kan du risikere å gi samtykke til noe du ellers aldri hadde gjort! Kunstig intelligens (AI) følger med på alt du gjør og publiserer. Alt du gjør på nett kan spores, og det er en sannhet i dette utsagnet. Jeg har selv opplevd å ha funnet gamle bilder og en kampanje jeg startet for mange år siden, på nett, bare ved å søke på mitt eget navn - og det er langt fra det verste som kan skje! Å legge ut et bilde ute av kontekst kan være gøy i det øyeblikket, men når det samme bildet dukker opp mange år senere, publisert av en helt fremmed, blir det en helt annen situasjon. Det kan være veldig ubehagelig å miste kontroll på personlig data, og det skal så lite til! Du trenger ikke å bli hacket, andre kan utnytte ting du har sagt og gjort i fortiden, og det kan være hvem som helst. Det å kunne være anonym på nett har fordeler og ulemper på samme tid (dette gjelder ikke bare privat data og sensitive opplysninger. Ta f.eks. nettmobbing). 

Illustrasjon fra Google i det jeg skriver dette blogginnlegget.

Ved å søke på meg selv finner jeg med en gang bilder fra mitt presseoppslag (EAvis), at jeg er med i en cosplay gruppe på FaceBook og et lys jeg la igjen i en online dødsannonse for noen jeg kjente m.m. Alt du legger ut på nett kan teknisk sett spores og ikke alt kan være like lett å fjerne når det først er ute! Tenk deg nøye om før du publiserer noe som helst.

FOMO

er frykten for å gå glipp av det som skjer rundt deg, at du misliker tanken på at andre har det gøy uten at du er til stede. FOMO rammer nesten alle sammen og mange legger ikke merke til det. Har du noen gang surfet på telefonen mens du bare venter på at noen skal like et av dine innlegg på sosiale medier, ringe deg eller følger du nøye med på hva / hvor / når dine venner legger ut storier? Dette er FOMO. Man blir opphengt i hva som skjer i den digitale verden og glemmer alt annet.

På det innledende bildet ser du et soleklart eksempel på FOMO. Jeg sitter på restaurant med Evelynn og et bekjent par, i Brussel. Mens Evelynn og mannen går for å hente maten sitter jeg og kjæresten igjen ved bordet. Jeg kan ikke huske hva jeg holdt på med på telefonen, men det ser ut til å ha oppslukt meg fullstendig. Når jeg ser dette bildet i dag tenker jeg det var flaut og jeg skulle selvfølgelig ha snakket med jenten til de andre kom tilbake. Selv om ingen skade har skjedd og alle parter er i dag på god fote, er dette ingen god presentasjon av meg som person, eller hvem som helst for den saks skyld! Det handler om å forebygge FOMO og vise respekt for de som er til stede i en sosial situasjon.

  Foto: Evelynn

FOMO er en avhengighet og sosiale medier er årsaken. Det hjelper også lite når store deler av verden er digital, inkludert bank konto og betalingsmetoder. I dag blir vi nesten hjelpeløse uten telefonen, men det er også svært viktig at man ikke glemmer verden utenfor. Jeg oppfordrer alle til å legge vekk telefonen litt oftere og leve i øyeblikket. Ikke ha telefonen ved bordet, og ha den i flymodus når du sover. Det er så lett for at den blir en distraksjon og den tiden du bruker på nett får du aldri tilbake i den virkelige verden!

Dette bildet er kun en illustrasjon og et underholdningsbidrag til dette blogginnlegget.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

 Foto: Evelynn

Photo: Anthony Simmons

Del 2

Her kommer del 2 fra Min reise fra mobbeoffer til Miss Norway deltager. Jeg anbefaler deg å lese den første delen HER før du leser denne. 

Når ting endret seg

Det ble besluttet at jeg skulle bytte ungdomsskole så jeg ikke havet på den samme skolen som mine tidligere mobbere skulle starte på.

Jeg husker så godt når sommerferien var snart over og jeg skulle starte på en ny ungdomsskole. Guud så jeg gruet meg, jeg var så redd for at det samme skulle skje igjen på den nye skolen. I tillegg slet jeg fortsatt med mye angst og depresjon.

Heldigvis hadde skolen og psykologen min startet en dialog for å til rette legge mest mulig for meg. Et av tiltakene var at jeg skulle få en kortere skoledag for å bli tilpasset alt det sosiale igjen. Dette er jeg så takknemlig for! Jeg hadde aldri greid å starte som en normal elev, da hadde jeg bare blitt sykere med angsten og depresjonen.

I løp av ungdomskolen vokste jeg veldig mye som person og ble mye sterkere psykisk. Jeg slet fortsatt med depresjon og angst, men jeg var heldigvis fri for all mobbingen fra barneskolen.

Fremtiden

Mobbe messing er alt fint nå, jeg blir ikke mobbet lenger og har ikke blitt det på mange år. Men det henger fortsatt igjen i kroppen, dette er nok så vanlig. Hvis du har blitt mobbet eller blir mobbet bygger du opp en forsvarsmekanisme som de fleste som ikke har opplevd dette ikke har noen anelse om. Du blir sterkere både psykisk og fysisk, du lærer også å ikke bli avhengig av andre. Ofte lærer du mer om livet enn de på din egen alder ikke får oppleve på minst 20 år. Du lærer også å se positivt på de fleste ting, for du vet at hvis du ikke tenker positivt vill ingen ting endre seg. Jeg har også en oppfatning av de som har vært gjennom mobbing blir ofte mye mer selvsikre og de blir ikke så fort sjalu. (Men det er min oppfatning ikke forskingsbasert)

Når det gjelder psykisk helse er dette noe jeg er utrolig opptatt av i dag! Jeg sliten enda litt med depresjon og angst, men dette har blitt så mye bedre etter jeg sluttet på skolen og fikk fokusere på meg selv og hva jeg ønsker for å få et godt og verdig liv! Så til alle som ikke føler seg tilfreds med jobb eller skole situasjonen det er ingen skam å snu! Du har bare 1 liv og da mener jeg at du skal gjøre det som gjør deg LYKKELIG! <3

Jeg håper dette var til inspirasjon for dere! Hvis du kjenner noen som er utsatt for mobbing, vær tilstede for dem!! Hvis du ikke kan hjelpe, snakk med kommunen din for råd. Ved mistanke om personene er til skade for seg selv eller andre ring umiddelbart 113!

Hvis DU ønsker å bli samarbeidspartner med meg, send meg en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 -Karianne 

Følg meg gjerne på:

INSTAGRAM & FACEBOOK

Hei!

Jeg hadde planlagt å skrive et innlegg i går, men fikk ikke tid ettersom det dukket opp en haug andre ting. Men heldigvis er det bedre sent enn aldri. I dette innlegget ønsker jeg å snakke om noe som opptar meg veldig. Dette er et tema jeg ønsker å fronte og trekke oppmerksomhet mot i min deltakelse i Miss Norway.  

Det er ikke bestandig like enkelt å være ungdom i dagens samfunn. Man skal ha gode karakterer, fin kropp og være tilgjengelig og aktiv på sosiale medier. Samtidig som dette, skal man være talentfull og populær. Det er ikke rart at ungdommer blir slitne og kompenserer med å skulke skolen. Og hva skjer så? Jo, vi innfører en fraværsgrense på videregående skole. Denne fraværsgrensen er jeg sterkt uenig i. Jo, selvfølgelig plukker den ut "skulkerne", men den plukker også ut de svake. Den plukker ut de som ikke vil gå på skolen fordi det er for mentalt vanskelig. Dermed, etter min mening, frarøver den også muligheten hos mange ungdommer til å fullføre skolen.

Men jeg ønsker ikke å gå dypere inn på temaet om fraværsgrense i dette innlegget. For fokuset mitt her skal være på å gi en generell forklaring på hvorfor jeg mener at psykisk helse blant ungdom er et aktuelt og viktig tema. Så jeg vil gjerne fortsette med å si at aldri før har kroppspress blant unge vært så sterkt. Vi blir bombardert med alt fra slankekurer til shape-wear hvor enn de snur seg. Dette er igjen et moment som sliter på unges mentale helse. Vi lever i et samfunn hvor man aldri er nok, hvor man aldri strekker til. Denne holdningen ønsker jeg å motarbeide. Jeg ønsker å vise andre unge at det spiller ingen rolle hvordan du ser ut, hva slags klær du har eller om du er den mest populære i klassen. Jeg var definitivt ikke populær, og er fortsatt ikke spesielt populær. Jeg har blitt plukket på av andre på grunn av utseendet, hva jeg har på meg og til og med hvordan jeg snakker! Du, kjære deg, kan være det fineste og mest velsmakende eplet i hele verden, men det kommer fortsatt til å være folk som ikke liker epler.

Ta kontroll over ditt eget liv, ikke la andres forventninger styre det for deg. Du har allerede det eneste verktøyet du trenger: Deg selv. Ikke la andre dømme deg og ikke la deg selv sammenlignes med andre. For du kan bare sammenlignes med deg selv - for du er unik.

Dette er da budskapet jeg ønsker å fremme gjennom å ta opp temaet psykisk helse. Og tidlig i februar skal jeg gjenta dette budskapet på Brack ungdomssklubb her i Stavanger. Der skal jeg holde et foredrag om psykisk helse hos unge, i håp om å nå ut til og støtte opp under norsk ungdom.

Foto: Privat

- Jennifer Maria Forfang

Foto: Eirik Malmo, tatt på Fylkesmannsgården ved Egge Museum

Hei!

I dag ønsker jeg å dele noe med dere som jeg har tenkt på lenge. Jeg har jo tidligere nevnt at psykisk helse er en sak som er veldig viktig for meg, og at det er noe jeg som deltaker i Miss Norway ønsker å fremme og trekke mer oppmerksomhet til. Menneskets psykiske helse er en viktig og komplisert del av livet vårt. Viktig fordi vår psykiske helse påvirker livet vårt i en mye større grad en hva de fleste tror. Komplisert fordi det ligger så utrolig mye bak vår psykiske helse. Men ikke alt ved psykisk helse behøver å være komplisert.

Jeg nevnte tidligere da jeg ble intervjuet av byas.no at hvem som helst kan slite psykisk, og at det kan skje når som helst. Derfor er det viktig at samfunnet fungerer som en støttespiller for de som sliter. Du lurer kanskje på hva jeg mente med å være en støttespiller. Hvordan blir man egentlig en støttespiller for de som sliter i samfunnet? Vel, det er enklere enn man tror. Det handler egentlig i bunn og grunn om å være et godt medmenneske. Det handler om å vise omsorg og ta hensyn til de rundt oss. Slik kan vi bli støttespillere.

Hva vil det si å vise omsorg og ta hensyn til de rundt oss? Vel, det er også enklere enn man tror. Å vise omsorg og å ta hensyn til andre kan være noe så enkelt som å smile og si takk til kassearbeideren på Kiwi neste gang du handler, hjelpe en kvinne eller mann med å løfte barnevognen ut av bussen eller spørre noen som gråter om det går bra. Det er ikke vanskelig. Jeg gjør det selv, hver gang jeg får sjansen. Selv om disse tingene høres så enkle og meningsløse ut, kan de faktisk gjøre en forskjell. Jeg jobber selv på Deli de Luca, og tro du meg: En hyggelig kunde lyser virkelig opp arbeidsdagen min. Nå sier ikke jeg at vi kan kurere alle psykiske lidelser ved å være gode medmennesker - for det ville vært et skudd i mørket. Men vi kan komme en lang vei i samfunnet dersom vi viser omsorg og tar hensyn til de rundt oss. Det å vite at noen bryr seg kan være et lys i mørket. Noe så enkelt som et smil kan faktisk gjøre en forskjell. Derfor oppfordrer jeg dere til å gjøre disse tingene: smil og ta vare på de rundt deg, vis at du bryr deg. For kanskje er det du som redder noens dag, selv om du kanskje ikke er klar over det selv.

- Jennifer