Foto: Rune Johansen
Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som?
Ikke bare trans
Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt.
Trans vs Crossdressing
Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;
Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.
Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er.
Ikke forberedt
Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv:
Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle.
Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer.
Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien.
Frykten
Foto: Rune Johansen
I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet.
I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.
Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.
Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.
༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻
Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎
Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen
Foto: Evelynn
