Heii igjen alle mine kjære ♥

I går kveld kom jeg på en viktig lov som gjelder alle oss borgere, så...Har du hørt om avvergingsplikten? Hvis svaret er nei, er du faktisk ikke alene. Over halvparten av den norske befolkningen er ikke klar over denne loven, til tross for hvor viktig den er.

Avvergingsplikten, som ligger i straffelovens § 196, er en lovbestemmelse som krever at vi alle tar ansvar for å forhindre alvorlige kriminelle handlinger.
Den trer i kraft når du har grunn til å tro at det foregår eller kommer til å bli gjennomført en alvorlig lov forbrytelse som for eksempel vold i nære relasjoner, drap eller voldtekt.
Så med enhver mistanke eller også mistanke om at lov forbrytelsen kommer til å skje igjen så har du faktisk en plikt til å melde fra til politiet

I Norge er det et felles ansvar for hver enkelt av oss å forebygge alvorlige kriminaliteter. Selv om det kan være utrygt for deg å gå inn direkte, er det fortsatt din plikt å informere politiet.
Denne loven står også høyere og kommer faktisk før taushetsplikten. Det betyr at selv om du normalt ikke kan dele informasjon om noen du jobber med eller kjenner, krever avvergingsplikten at du melder fra hvis det kan forhindre lov forbrytelsen.

Se gjerne denne videoen under for å få en enda bedre forståelse av hva denne plikten innbærer ♥

Bli med meg på reisen gjennom Miss Norway 2024!

Ønsker du å være en del av mitt team og støtte meg gjennom reisen til Miss Norway 2024? 
Om du er interessert gjerne ta kontakt på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram:@xabbyxsme 
Facebook: Veien til Miss Norway 2024

Heii alle! 

I kampen mot vold i nære relasjoner, tar Norge et betydelig skritt fremover med den nye implementeringen av omvendt voldsalarm.
Fra og med 8. april 2024, som følge av endringer i straffeprosessloven, vil påtalemyndigheten ha utvidede fullmakter til å pålegge trusselutøvere til å bære elektronisk kontroll via en fotlenke. Dette tiltaket refereres til som - omvendt voldsalarm.

Før var det slik at man måtte gå rettens vei for å kunne ta i bruk en slik omvendt voldsalarm, men med den nye endringen vil man nå slippe å gå rettens vei for å kunne ta i bruk en slik fotlenke.
Jeg håper virkelig at denne nye endringen kan hjelpe alle de som hver dag går og lever i konstant frykt. Markeringen vil være en viktig endring i hvordan vi beskytter de mest sårbare i samfunnet.

Før var det ofre selv som måtte gå rundt med en voldsalarm som lignet en mobiltelefon, der inne var det en app som man da kunne tilkalle politiet med.
Denne ville da gi GPS signaler til politiet om hvor du befinner deg, politiet må fortsatt be deg om å si navn, hvor du er og hva situasjonen gjelder.
Deretter vil da politiet vurdere om det er behov for å rykke ut.

Det hjelper lite med en voldsalarm og besøksforbud om voldsutøver allerede står utenfor døren. 
Frykten alle disse menneskene går og føler på hver dag spiser dem levende opp, redd for at utøver skal dukke opp helt uventet, redd  for vold..redd for å bli drept.
Med den nye implementeringen vil man nå kunne føle seg mye tryggere, det ville jeg i hvert fall gjort!

Selv om omvendtvoldsalarm var kommet allerede i 2013 var det nesten ingen som tokk i bruk dette midle.
Nå håper jeg vi kan ha en stor endring, fordi alt for mange er blitt mistet til partnerdrap.
Jeg er veldig spent på hvordan denne nye innføringen vil forandre samfunnet, fordi jeg forventer nå å se tallene på antall partnerdrap gå ned, en visjon med tallet 0.

Men nå blir det endringer. Nå er det ikke ofrene som skal lide.

Takk for at du følger med ♥

A. ♥

Bli med meg på reisen gjennom Miss Norway 2024!

Ønsker du å være en del av mitt team og støtte meg gjennom reisen til Miss Norway 2024? 
Om du er interessert gjerne ta kontakt på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram:@xabbyxsme 
Facebook: Veien til Miss Norway 2024

Hei igjen kjære deg! ♥ ♥ ♥ 

Som semifinalist i Miss Norway 2024 står jeg på en plattform hvor jeg kan løfte opp relevante saker som er viktige.
Det er med en blanding av ydmykhet og styrke jeg velger å fokusere på en av de mest skjulte, men også en av de mest ødeleggende realitetene mange opplever – vold i nære relasjoner.

Vold i nære relasjoner, min hjertesak.
Du har kanskje hørt ordet før eller i form av det engelske utrykket «domestic abuse»,
I dag så tenkte jeg å informere dere litt om det absolutt grunnleggende om hva det er, hvorfor mange har vanskeligheter med å komme seg ut og hva vi kan gjøre!

Vold i nære relasjoner er ulike former for vold og overgrep utført av personer som du har en nær relasjon med.
Det kan være alt fra familiemedlemmer, samboer, tidligere samboere, kjæreste og eks-kjæreste. Altså vold fra noen du har stor tillit til.
Volden kan skje i perioder, under ulike settinger eller faktisk hver dag.
Det trenger helder ikke være fysisk vold som slåing, spark, klyping og lugging, det kan like godt skje psykisk ved at utøver av volden bruker stemmen sin til å påføre deg skam, frykt eller få deg til å føle deg verdiløs. Så både fysisk og psykisk.

Så kommer det store spørsmålet..Hvorfor blir de værende?  
Mange som opplever vold i nære relasjoner møter betydelige utfordringer med å forlate situasjonen. Dette skyldes ulike faktorer som manipulasjon, økonomiske bindinger, følelse av skyld, ønske om å opprettholde familiestrukturen, mangel på bevissthet om tilgjengelige støtteressurser, eller at den som utøver volden har isolert offeret fra familien.

Det er essensielt å erkjenne at slike situasjoner utvikler seg over tid, noe som gjør det vanskelig for den utsatte å gjenkjenne i begynnelsen at den faktisk blir utsatt for noe ulovlig. Slik kan det som startet som tilsynelatende små 'bagateller', eskaleres til alvorlig fysisk vold.

Hvordan kan vi oppdage det?
Det er vanskelig og se om noen har blitt utsatt for slik grusomhet da vold i nære relasjoner kan være svært vanskelig å oppdage. Offeret kan for eksempel ha blitt bedt om å dekke seg til for å skjule skadene som er blitt påført eller bli bedt om å holde seg hjemme fra jobb og andre sosiale settinger.
Dermed nesten like usynlig som psykisk vold.
Derfor er det veldig viktig å se om personen endrer adferd, blir med mindre ut på sosiale settinger, ikke er helt seg selv eller annet relevant for personen.

Tema er stort, og det er mange viktige punkter å snakke om.
Jeg er her for å gjøre dere mere beviste rundt dette tema og forhåpentligvis hjelpe noen der ute til å komme seg vekk fra slike leve forhold.
Ingen i denne verden har retten til å påføre deg smerte eller få deg til å føle skam – husk, det er aldri din skyld!

Er du selv er utsatt for, eller bekymret for at noen nær deg går gjennom vold i nære relasjoner, og trenger råd om hvordan du kan hjelpe eller søke trygghet så kan du kontakte vold- og overgrepstelefonen på 116 006. Åpent hele døgnet.

Takk for at du tokk deg tid til å lese ♥

A. ♥

Bli med meg på reisen gjennom Miss Norway 2024!

Ønsker du å være en del av mitt team og støtte meg gjennom reisen til Miss Norway 2024? 
Om du er interessert gjerne ta kontakt på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram:@xabbyxsme

Foto: Rune Johansen 

Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som? 

Ikke bare trans 

Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt. 

Trans vs Crossdressing

Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;

Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.

Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er. 

Ikke forberedt  

Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv: 

Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle. 

Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer. 

Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien. 

Frykten 

Foto: Rune Johansen

I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet. 

I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.

Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.   

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻ 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎

Se også min nye side på Modellboost.no. Hvis du eller noen du kjenner er interessert i et oppdrag eller har andre henvendelser angående casting, ta kontakt!   

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Foto: Rune Johansen

"Testosteron i tvangstrøye: Fra

buekorps til missekonkurranse"

Overskriften pryder forsiden til Bergensavisen (eAvis) søndag 18. februar. Så lenge jeg kan huske har jeg vært noe av en reservert person. Frem til nå har relativt få mennesker hatt kjennskap til hva som skjer bak fysiske og psykiske vegger, men nå har det skjedd, min historie har plutselig blitt spredd for alle vinder i de lokale nyhetene, men dette er bare en del av det hele bildet. Dette var drømmen, nå er det ingen vei tilbake. 

"Bare en fase" 

Hvis jeg sier sorte klær, bustete hår, belter med nagler, metal rock og romantisering av døden mens man er stadig i konflikt med foreldrene og utfordringene tenårslivet kommer med - ringer det en bjelle? Da jeg en dag dukket opp på skolen i VG1, kledd i amatørmessig feminin sminke, parykk og klær som ikke lignet natt og dag, var det ikke utenkelig at mine foreldre trodde at også dette var en fase. Dette skulle imidlerid vise seg å være langt mer enn det. 7 år senere står jeg fortsatt fast ved mitt kjønnsuttrykk, trosser alle odds og gjennomgår kjønnsendrende hormonbehandling. Jeg har alltid sagt at "man er ikke villig til å dø for en fase". Som med all behandling kan man ikke utelukke en viss risiko, men hvis jeg må velge, da ønsker jeg heller å dø ung og lykkelig, enn å leve et liv uten å oppnå mitt fulle potensiale. 

Et behandlingsmonopol

Det var sart, et sjokk og et nederlag da avslaget kom fra Rikshospitalet 23. november 2020. Samtalene var ubehagelige, det føltes som et overgrep. Deres grunnlag var usakelig. Jeg kastet bort et år av livet mitt. Det ironiske er at Rikshospitalet har et ønske og en prioritet om å ikke skade pasienten. Likevel valgte de å stemple meg som "ikke trans nok" og kastet meg under bussen, uten å tenke 2 ganger. Jeg har hatt mange søvnløse netter siden den dagen og det gjør meg sint og opprørt at så mange transpersoner har hatt lignende opplevelser med NBTK. Elendighetene har ingen ende!

Mitt synspunk er så enkelt: trans-diagnosen kan settes av kun en person; den som opplever å være trans (dette er ikke noen leges jobb), våres daglige og intime liv og hva vi er tiltrukket av er irrelevant for hvordan vi kvalifiserer for å motta behandling, inkompetanse er ingen unnskyldning! 

Norge kan gjøre bedre!

  Foto: Rune Johansen

Blåhaj fra IKEA trender som et trans ikon. Foto: Rune Johansen

Min hjertesak

Å få være med i Miss Norway 2024 er en stor ære for meg, men også betydelig for trans-samfunnet. For noen år siden hadde overskriftene sett ganske annerledes ut! Dette viser at selv om verden enda har en lang vei å gå, har vi også kommet et godt stykke frem. Min hjertesak og kamp er for transpersoners rettigheter og forbedring på sikt i det Norske helsesystemet. Dette har vært en spennende reise og jeg vil bruke min deltakelse i Miss Norway som et springbrett for trans-aktivisme, og for å spre mitt budskap til verden.

Til deg som sitter med vonde tanker og følelser skal du vite at det finnes håp og sammen er vi sterke. De kan aldri ta fra oss vår stemme!

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻   

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

I venteværelset på Det Kongelige Slott, i Oslo. Foto: privat.

Jeg ønsker å dele med dere en historie som er som er helt spesiell, men som veldig få personer har hørt om. Hvis dette ikke var dokumentert hadde nok ingen trodd meg, og jeg tror det nesten ikke selv når jeg sier det heller, men dette har skjedd. Dette er en historie om en minoritetsgruppe og deres kamp for rettferd. Dette er historien om dagen jeg måtte ta en av mine livs største avgjørelser. Dette er historien om den gangen jeg møtte Hans Majestet Kongen.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det var en kveld i slutten av 2022 jeg lå i sengen og stirret i taket. Utenfor var det mørt og stille, men i hodet mitt raste takene. For 2 år siden hadde jeg gått gjennom NBTK på Rikshospitalet i Oslo (den eneste offentlige  instansen i landet som behandler transpersoner). Der hadde jeg opplevd å bli møtt av mannlige leger som ikke verken skjønte eller brydde seg om hvordan man går i møte med trans kvinner, for å ikke nevne kvinner generelt. Jeg ble stilt irrelevante og personlige spørsmål og fikk ubehagelige kommentarer som "hva kler du deg i når du mastureberer" og "laser behandling? Du har da ikke mye ansiktshår du", til tross for at jeg barberte meg dagen før. Jeg ble til og med bedt om å stå opp og ta en spinn, til hvilket jeg fikk høre "du kommer til å få flotte former etter behandlingen". Alt dette var bare halvparten av det da jeg hele tiden var under inntrykket at jeg oppfylte kravene for å få medisinsk, og senere kirurgisk, behandling, men det samme året fikk jeg avslaget i form av et fysisk brev. Jeg fikk ingen telefon eller noen indikasjoner under møtene på Rikshospitalet som tydet på at jeg kom til å falle utenfor. Etter dette sverget jeg å aldri gå gjennom NBTK en gang til.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd ubehagelige situasjoner hos NBTK, og de fleste som går til Rikshospitalet får det samme svaret som meg. Det som nå bekymret meg mest var at Benestad hadde nylig mistet lisensen og nå stod utallige pasienter i fare for å miste livreddende behandling, inkludert meg selv. (Som de fleste andre av dem som får avslag, hadde jeg nå oppsøkt privat behandling, og min behandler var Benestad). Jeg hadde et lager av medisiner for nesten ett års bruk, men jeg visste at når dette gikk tomt var gode råd dyre, og med det mener jeg veldig dyre. Det var da jeg bestemte meg for at dette finner jeg meg ikke I. Noe måtte gjøres - jeg kunne ikke sitte og se på hvordan folk blir behandlet av Rikshospitalet et sekund lengre. Med det bestemte meg for å skrive et brev, og det brevet skulle jeg skrive til ingen andre enn Hans Majestet Kongen.

Brevet jeg skrev endte opp med å bare være på én side, men jeg tenkte det var mer enn nok. Jeg kunne skrevet en hel bok om mine opplevelser og min frustrasjon med Rikshospitalet, og behovet for forandring, men jeg tror Hans Majestet er sikkert en veldig travel mann. Jeg tenkte at i beste fall blir brevet mitt lest. Jeg hadde ingen forventninger i brevet, men etter å ha sett utallige nyttårstaler, 17. mai taler m.m. hadde jeg på følelsen at dersom Kongen leste brevet mitt, ville han nok ha forstått hva jeg tenkte og følte. Da jeg var ferdig gikk jeg over brevet en gang til før jeg puttet det i en konvolutt, og neste dag gikk jeg rett til posthuset og sendte brevet. De følgende dagene fulgte jeg spent med. Hver gang jeg ble ringt av et ukjent nummer spratt jeg opp, og på leverings dager sjekket jeg alltid postkassen, men det skjedde ingenting. Jeg begynte å bli bekymret for om brevet aldri kom frem. Dette var imidlertid bare uker før Hans Majestet ble hastet til sykehuset pga en infeksjon - det var på alle nyhetskanalene. Det tok ikke lang tid før jeg hadde glemt brevet fullstendig og snart var jeg tilbake i min vanlige hverdag. Det var helt frem til midten av februar 2023, en dag jeg kom hjem fra byen. Jeg husker ikke hvor jeg hadde vært, men jeg husker at jeg kom inn inngangspartiet partiet ved postkassene. Jeg åpnet postkassen og ble møtt av en sandfarget konvolutt. Jeg synes det var rart da jeg ikke kunne huske å ha bestilt noe i det siste, og dimensjonene på konvolutten var annerledes enn det meste jeg får i posten. Fortsatt trodde jeg det var en form for reklame, men da jeg snudde konvolutten så jeg at på bunnen var det skrevet med røde fete bokstaver: Det Kongelige Hoff. 

Jeg trodde kjeven min skulle falle i gulvet der jeg stod. Jeg tenkte dette måtte være en spøk. Jeg tok likevel brevet med meg inn og ringte kjæresten min. Da jeg forklarte situasjonen sa hun at jeg måtte åpne brevet med en gang. Det gjorde jeg, og etter å ha lest brevet 3 ganger, forstod jeg endelig hva jeg hadde stelt i stand. I brevet stod det at Hans Majestet takket for brevet og ville ha meg på audiens. I det øyeblikket var det ikke lett å vite hvordan jeg skulle reagere, men etter å ha summet meg fulgte jeg opp brevet og delte nyheten i mine nære relasjoner.

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det Kongelige Slott i oslo. Foto: privat

Jeg går inn porten til Det Kongelige Slott. Foto: privat.

20. mars, litt før kl 13, stod jeg foran Det Kongelige Slott, i festdrakt og bunadssko. Kongens flagg blafret i vinden og en tropp med gardister kom akkurat marsjerende over plassen. Det var et flott syn. Med informasjon jeg hadde fra min siste kommunikasjon med H.M Kongens Oberstløytnant, gikk jeg opp til en av gardistene - og etter å ha gått gjennom en sikkerhetssjekk, kom en kongelig Knekt ut av slottet ba meg følge etter ham inn gjennom slottets port. I slottet måtte jeg skrive ned navnet mitt i en besøks bok. Deretter ble jeg sittende i venterommet til en representant fra Det Kongelige Hoff hentet meg og ledet meg opp en trapp, forbi den store balkongen og inn til et nytt venterom kalt "fugleværelset", der Kongens Oberstløytnant ventet på meg i full uniform. Vi gikk gjennom det formelle av hva som kom til å skje videre og kl 13 presis ble min audiens annonsert av et stort veggur i den andre enden av rommet. Tiden var inne. Oberstløytnanten åpnet døren til kongens værelse og da jeg kom inn stod hand der; Hans Majestet Kongen, i egen person. Jeg ble presentert ved navn og da måtte jeg neie ned på den mest elegante måten jeg kunne få til, selv om jeg aldri før i mitt liv hadde neiet med festdrakt bunadsko. Da jeg reiste meg oppdaget jeg at Oberstløytnanten var borte. 

Hva går gjennom hodet på en når man står ansikt til ansikt med Hans Majestet Kong Harald V? Landets monark - jeg har sett ham så mange ganger på tv og i avisene. Nå var jeg alene med ham på et lukket rom i Det Kongelige Slott. Alt gikk liksom i kryss for meg,- jeg hadde så mye å si, men hadde ikke peiling på hvor jeg skulle starte. Det øyeblikket føltes ut som en evighet. Hans Majestet gikk meg i møte og hilste meg med hånden. Deretter satte vi oss ned ved skrivebordet, og samtalen var i gang. Jeg kan ikke gjengi samtalen jeg hadde med Hans Majestet, ord for ord, men snakke gjorde jeg. Jeg fortalte Kongen alt. Hele historien fra dagen jeg fant ut at jeg var en kvinne, til min avgjørelse på å skrive et brev til Det Kongelige Slott. Jeg snakket om Rikshospitalet og la frem mine tanker om systemet, og min bekymring for fremtiden til landets trans personer. Ikke alt jeg sa kom ut slik jeg hadde planlagt på papir, men det var genuint - noe som jeg selv tror kom ut bedre enn hvis jeg hadde gjengitt et a4 ark, setning for setning. Jeg var positivt overrasket over Kongens respons. Jeg oppfattet at Hans Majestet hadde stor forståelse for mitt budskap. Han stilte spørsmål underveis og vi var på samme side under hele samtalen. Med dette er jeg overbevist om at Hans Majestet hadde satt seg inn i temaet i forveien, og jeg er sikker på at Kongen har møtt mange interessante mennesker gjennom årene, og har langt mer erfaring i livet enn meg. Likevel bestemte han seg for å lytte til mine bekymringer og mitt budskap til verden, og dette er jeg evig takknemlig for. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Lunsj på Lorry Restaurant i Oslo, etter audiensen. Foto: privat.

Mitt møte med Hans Majestet Kongen er nok blant de mest betydningsfulle 15 minuttene i mitt liv, men dette er også stort for trans personer i det hele. Det jeg sitter igjen med er at jeg har det på god autoritet at Hans Majestet Kongen ser oss trans personer, vi - det skeive samfunnet, og at han bryr seg om oss. Det at Hans Majestet har større innlevelse i våres liv enn et system som har i hovedoppgave å støtte oss, bør få varselklokker til å slå. Jeg håper virkelig at vi vil se endringer i systemet og forbedring, i fremtiden. Til dere som er bekymret vil jeg fortelle at det er fortsatt håp. Selv om vi fortsatt har en lang vei å gå, må du tenke at verden også kommet et godt stykke fremover. Bare frem til 2016 var det krav om at de som ønsket å skifte kjønn på papir fra mann til kvinne måtte bli tvangskastrert. Dette vedtaket har siden blitt avviklet og godt er det! Jeg håper du som leser dette kan se tilbake på alt du har oppnådd, og se frem til alt du kan oppnå. Utvikling tar tid, men du har kommet lengre nå enn der du var for noen år siden, og på sikt vil du komme mye lengre. Gi deg selv tid, Roma ble ikke bygget på en dag.

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med å si at alt er mulig. Det største hinderet vi har er tross alt oss selv. Det høres kanskje litt trivielt ut, men en av mine favorittsanger er "When you wish upon a star", og det er ikke tilfeldig. Jeg tror at hvis du virkelig tror på noe, og kjemper for det med hele ditt hjertet, er ingenting umulig. Jeg er ikke en "spesiell person" som fikk møte Hans Majestet Kongen, og som nå deltar i Miss Norway 2024. Jeg er bare en tilfeldig kvinne på 22 år, uten en spesiell jobb eller utdannelse, men jeg håper at verden vil bli bedre for oss trans personer, og jeg gjør hva jeg kan for å kjempe for våres rettigheter. Det er alt som skal til. 

"Aldri aksepter verden slik den ser ut til å være.

Tør å se verden for hva den kunne vært". 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎