Foto: Hallgeir Nielsen
Jeg har slitt mye med dårlig selvbilde før, og det henger fortsatt litt igjen dessverre. Jeg jobber konstant hver dag for å få de negative tankene ut av hodet, men ting tar tid. Ting som andre tar som en selvfølge kan for meg være veldig krevende å gjennomføre.
Jeg ble mye mobbet på grunnskolen, av både elever og lærere. Folk kunne finne på å mobbe meg for alt mulig. Alt fra at jeg var for tynn til at jeg ikke klarte å uttale ord riktig. Når jeg startet i tiende klasse og vi skulle søke oss inn på videregående skole, var det kun en ting som stod i hodet mitt. «Nå kunne jeg endelig komme meg bort fra det jeg hadde opplevd og starte på nytt». Jeg søkte derfor på en skole som var såpass langt unna bostedet mitt, slik at jeg fikk plass på internatet. Nå skulle jeg glemme all mobbingen og få en helt ny start. Den gang ei…
Jeg flyttet til den nye skolen og gledet meg til å få nye venner. Men etter noen uker kjente jeg at det var noe som ikke helt stemte. Jeg turte nesten ikke å snakke med noen, jeg følte meg sikkelig utilpass og jeg ble fryst ut av de andre i klassen fordi jeg ikke hadde de samme interessene som dem. Til slutt ble det så ille at jeg alltid satt meg bakerst i klasserommet og passet på å ikke møte blikkene til de andre i klassen. Det verste av alt var når det ringte ut til lunsj. De andre elevene gledet seg til lunsj for da kunne de være sosiale og sitte i kantina å snakke med hverandre. For meg var dette det verste tidspunktet på dagen. Jeg gikk til kantina for å kjøpe lunsj, for så å gå på rommet mitt for å spise den. Alene… Dette var selvfølgelig ikke det jeg ønsket, men jeg følte det var den eneste muligheten min når angsten var på sitt verste.
Tankene surret og dagene gikk. Jeg prøvde å holde ut så lenge jeg kunne, men til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å komme meg til timene. Det eneste lyspunktet jeg hadde i løpet av dagen var kaninene mine som jeg var så heldig å ha i nærheten av skolen. Når jeg var sammen med dem så klarte jeg å slappe helt av og bare være meg. Uten noen forventninger eller at noen snakket bak ryggen min. Jeg tenkte mye frem og tilbake på hva jeg skulle gjøre, men bestemte meg til slutt for å bytte skole. Jeg trodde at alt skulle bli så mye bedre hvis jeg kom til en ny skole og kunne få en ny start. Da kunne jeg prøve enda hardere for å bli kjent med noen og snakke med folk. Jeg forstod ikke da at det var angst jeg slet med, men trodde det var jeg som ikke hadde prøvd nok og latt ting gå for langt. Jeg hadde vært så mye borte fra timene, at det til slutt ble direkte flaut og ubehagelig å møte folk fra klassen på internatet eller under felles middagen på kvelden. Det hele endte med at jeg byttet skole og flyttet til et nytt internat i Østfold.
Det gikk overraskende bra i starten og jeg fikk meg ei venninne som jeg hadde det mye moro med. Men hun sluttet etterhvert på skolen og da hadde jeg plutselig ingen. Igjen… Det ble akkurat slik det var på den forrige skolen. Jeg datt lenger og lenger ned i et sort hull, som det føltes umulig å komme seg opp av. Jeg ble så psykisk syk at kroppen min sluttet å fungere normalt og jeg ble fysisk syk. Etter noen få måneder på den nye skolen så klarte jeg ikke å holde ut mer. Jeg ringte til mamma med masse tårer i øynene, og fortalte at jeg ikke klarte mer. Hun kom dagen etterpå og hentet meg.
Jeg ble sakte men sikkert bedre, for nå var jeg hjemme igjen hos mamma og ting var trygt og godt.
I årene som gikk så prøvde jeg å starte på skolen igjen. Fant ut at det ikke var riktig linje for meg, og fant meg ikke helt til rette. Året etterpå startet jeg nok en gang første året på videregående. Når jeg egentlig skulle gå i tredje klasse på videregående så gikk jeg i første. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde fått plass på den linjen, men samtidig gikk jeg hele tiden med en følelse av nederlag og skuffelse inni meg. Jeg prøvde hele tiden å tenke på at faktisk JEG hadde kommet inn på teaterlinja. Jeg prøvde å være stolt, men tanken på at folk snakket om meg og lo av meg, fordi jeg gikk i klasse med de som var to år yngre enn meg ødela mye av gleden. Nå var det sikkert ikke slik at de faktisk snakket nedlatende om meg og lo av meg, men det er denne følelsen man ofte får når man sliter med angst. Jeg klarte å presse meg igjennom hele året og fikk det faktisk godkjent. Så vidt. Jeg hadde vært mye borte fra skolen, og slet mye med søvn i denne perioden så jeg kom ofte for sent til timene.
Jeg var sliten og lei av å gå rundt å ha det slik. Jeg trengte en sikkelig forandring, og ville oppleve noe helt nytt som kunne hjelpe meg med å se litt annerledes på livet. Jeg surfa mye på nettet og ringte litt rundt. Til slutt kom jeg over «et annerledes skoleår i utlandet». Jeg og mamma booket et møte med en av de som jobbet i byrået, og han fortalte oss om de forskjellige mulighetene. Valget endte tilslutt på Honolulu i Hawaii. Mamma og pappa pratet sammen og jeg fikk den gledelige beskjeden; du skal til Hawaii! Herregud, jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Jeg ble så utrolig glad og spent. Når jeg dro fra Norge var engelsken min helt ubrukelig. Jeg fikk en toer i engelsk på skolen, så jeg viste at det kom til å bli en stor utfordring for meg. Men jeg følte med hele mitt hjerte at å dra til Hawaii var det eneste riktig for meg. Noen måneder etterpå så dro jeg. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var det beste året i livet mitt. Jeg aner ikke hvorfor, men mye av både angsten og depresjonen uteble den tiden jeg var på Hawaii. Jeg klarte endelig å slappe litt av og ikke tenke så mye. Før jeg dro hjem til Norge så var jeg noen måneder på Malta.
Fra det året jeg fylte 21 år ble ting sakte men sikkert verre. Angsten og depresjonen ble til slutt to ting som styrte hele livet mitt. Alt gikk bare rundt i en ond sirkel. Livet føltes meningsløst og håpløst. Det er veldig vanskelig å forklare, men noen ganger føltes livet mitt ut som et tog som bare gikk og gikk, og som jeg ikke kunne hoppe av. Til slutt var jeg så sliten av alt sammen at jeg nesten ikke kunne tenke klart. Det vanskeligste av alt var å få folk til å forstå hvordan jeg hadde det.
Etter mye jobbing med tenkemåter, psykolog, veldig god hjelp fra familie og venner så klarte jeg endelig å se et lite lys i tunellen. Det var nå den virkelig jobben med å bli bedre startet. Jeg måtte legge om hele livsstilen min og finne nye måter å takle problemene mine på. Det ble mye hardere enn jeg klarer å forklare, men jeg gav aldri opp. Jeg nektet å miste håpet. Tanken på å gi opp og ende tilbake der jeg var før, gjorde at jeg fortsatte å jobbe meg igjennom det som var vondt og ubehagelig. Det er først når man godtar problemene sine og virkelig jobber med dem, at man klarer å bli kvitt dem. Problemene forsvinner kanskje ikke helt, men man klarer i det minste å finne metoder å takle dem på.
Selv om jeg i dag fortsatt sliter med angst, så har jeg kommet en lang vei fra der jeg var for bare noen år siden. Jeg er utrolig stolt av meg selv, og ubeskrivelig takknemmelig for alle folkene som har stilt opp for meg og hjulpet meg i gjennom de tøffeste periodene. Det var ofte jeg følte meg ensom og alene om å ha det slik jeg hadde det. Det var ikke normalt eller greit å snakke om psykiske problemer. Det var noen man skulle holde for seg selv og ikke snakke med andre om. Jeg syntes det er utrolig trist at det sitter noen der ute akkurat nå å føler eller tenker det jeg en gang gjorde. Folk legger ut masse bilder på sosiale medier av alle de hyggelige og morsomme tingene de gjør hele tiden. Man skal fremstå som at man har det perfekte liv og at man alltid har det bra. Sannheten er at det er utrolig mange som sliter i hverdagen med både angst og depresjoner. Men dette er det ingen som snakker om. Hvorfor er det slik?
Jeg håper at ting blir annerledes i fremtiden og at det blir mer åpenhet rundt psykiske sykdommer. Det er faktisk ikke så uvanlig som man kanskje tror.
Noen ganger skulle jeg ønske at det var noe fysisk jeg slet med, som folk faktisk kan se. Da får man med en gang mye mer forståelse, og man må ikke hele tiden beklage seg og forklare til folk hvorfor man er som man er. Bare det å gå på butikken kan være et mareritt hvis man sliter med angst. Det er ofte man ikke klarer å komme lenger enn til dørkarmen hjemme. Ja, jeg vet det høres helt sinnsykt ut og noen tenker sikkert at det «bare er å ta seg sammen». Hadde det vært så enkelt så hadde det vært en drøm. Men det er det dessverre ikke… Før man dømmer noen og ber de «ta seg sammen» så burde de prøve å gå en dag i personen sine sko. Kjenne på kroppen hva angsten gjør med en. For det er faktisk ikke bare i hodet angsten sitter, den sitter i hele kroppen når den først kommer.
Hvis man sliter med depresjon, så kan en såpass enkel ting som å stå opp om morgenen for å ta seg en dusj være nærmest som å løpe et maraton. Ting som å spise, snakke i telefonen og komme seg ut av hjemmet i hverdagen, er små ting som folk ser på som en selvfølge at man skal klare. Men når man dag etter dag går rundt med et konstant negativt tankekjør i hodet, kan disse tingene virke uutholdelige og man har rett og slett ikke energi til overs. All energi blir sugd ut av deg, og livet føles til slutt håpløst. Ting man før elsket å gjøre, og alle gleder man hadde i livet føles så fjernt. Man klarer kun å se mørkt på fremtiden og det eneste man vil er å ligge på et mørkt kaldt rom. Når man har havnet så langt nede, er det utrolig vanskelig å komme opp igjen hvis man ikke har flinke folk rundt seg. Får man ikke hjelp i tide kan det være for sent. Mange får dessverre ikke den hjelpen de trenger før det er gått for langt. Jeg har selv opplevd å være langt nede, men jeg var utrolig heldig å fikk den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp igjen. Hadde det ikke vært for at jeg har en mor som virkelig stilte opp, og aldri ga opp håpet, så hadde jeg kanskje vært en del av den statistikken… Men hva med de som ikke er like heldig som meg?
Jeg har mange hjertesaker som er viktige for meg, og som jeg ønsker mer åpenhet rundt. Psykiske sykdommer er en av dem. Selvfølgelig har jeg tenkt mye frem og tilbake om jeg skal dele min historie så åpent som jeg gjør nå. Men om jeg ønsker en forandring og vil «ufarliggjøre» nettopp det å være åpen om psykiske sykdommer så må jeg først starte med meg selv. Nå som jeg har fått en stemme i samfunnet som jeg kan bruke, så velger jeg å stå frem og fortelle ting akkurat som de er. Hvem vet, kanskje nettopp mitt blogginnlegg gjør at personen som leser det faktisk tør å snakke med noen om problemene sine før det går for langt. Jeg håper av hele mitt hjerte at min historie kan hjelpe folk til å ikke føle seg alene om å slite. Men også at man faktisk kan lære seg måter å takle psykiske sykdommer på, slik at man nesten kan leve et tilnærmet normalt liv. Det er bare viktig å huske på å aldri gi opp håpet, uansett hvor dårlig dag man har. Jeg vet at det er lett å si det, men det er faktisk helt sant.
Photo: Knut Yrvin
