Hei alle fine❤️

Nå skal jeg fortelle om hjertesaken min. Det har faktisk vært vanskelig å dele dette. Ikke fordi jeg ikke vil - men fordi det handler om noe jeg lenge har vært usikker på ved meg selv❤️‍⯑

Jeg har aldri vært den som hadde en stor venne flokk rundt meg. Aldri den som var midtpunktet i rommet. Aldri den som hadde telefonen full av meldinger av venner eller planer hver helg. Jeg har ofte stått litt på siden - observert, kjent på stemninger, lyttet mer enn jeg har snakket. 

Og i mange år trodde jeg at det betydde at det var noe feil med meg.

I en verden som hyller det utadvendte, det høylytte og det sosiale, er det lett å føle seg utilstrekkelig når man er stille. Når man trenger pauser. Når man blir sliten av for mye støy. Når man ikke alltid vet hva man skal si i store grupper. Når man heller vil ha en dyp samtale enn ti overfladiske. 

Jeg har ofte sett på andre og tenkt:

- Hvorfor er ikke jeg sånn?

- Hvorfor passer ikke jeg like naturlig inn 

- Hvorfor føles det som om alle andre har en "gjeng", mens jeg alltid må finne min plass på nytt?

Sosiale medier har ikke gjort det lettere. Bilder av store venninne gjenger, latter, fester, reiser - det ser så uanstrengt ut. Så perfekt. Og midt i alt det har jeg noen ganger sittet med følelsen av å være utenfor, selv når jeg egentlig ikke var der. 

Det er en ensom følelse - å tro at det er noe ved deg selv som ikke er "nok". 

Men etter hvert begynte jeg å forstå noe viktig. 

Det er ikke noe galt i å være introvert.

Det er ikke noe galt i å trenge alenetid for å hente seg inn 

Å være introvert betyr ikke at man er svak. Det betyr ofte at man er observant. Reflektert. Empatisk. At man lagger merke til detaljer andre overser. At man føler ting strekt. At man tenker før man snakker. 

Jeg har kanskje ikke alltid hatt en stor flokk med venner. Men jeg har hatt ekte relasjoner og har mennesker rundt meg som virkelig kjenner meg - ikke bare overflaten. 

Og det har lært meg noe viktig: 

Verdien din måles ikke i hvor mange mennekser som omgir deg. 

Den måles ikke i hvor sosial du fremstår på bilder. 

Den ligger i hvem du er når ingen ser 

Min hjertesak handler om nettopp dette - om å tørre å si at det ikke er noe galt i å ikke alltid føle at man passer inn. Om å skape rom for dem som står litt på siden, men som likevel har så mye å gi. 

For hvis du kjenner deg igjen i dette - hvis du også har kjent på den følelsen av å være "for stille" - så vil jeg at du skal vite en ting.. 

Det er ikke noe galt med deg. 

Du er ikke mindre verdifull fordi du ikke roper høyest. Du er ikke mindre viktig fordi du ikke alltid er midtpunktet. 

Noen av de sterkeste menneskene jeg vet om, er de som bærer mye inni seg. De som tenker dypt. De som kanskje tviler - men likevel fortsetter. 

Og kanskje handler det ikke om å bli mer utadvendt. Kanskje handler det om å bli mer trygg i den man allerede er. 

For meg har det alltid vært sånn

Og nå har jeg sluttet å se på det som en svakhet 

Nå ser jeg det som en del av min stryke♥

Ta vare på dere selv♥

⇓Gjerne følg meg på sosiale medier⇓

Instagram: https://www.instagram.com/sophie_iverine_?igsh=MWgwanYybTZ3OXNzNA%3D%3D&utm_source=qr

Tik Tok: https://www.tiktok.com/@sophisoffen?_r=1&_t=ZN-93V92xPRg8c

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. 

snap: sophieiverine 

♥♥♥

Hei alle fine!

I dag vil jeg gi moren min en liten takknemlighets post, fordi hun er verdens beste mamma og bestevenn.

Når jeg blir spurt om hvem forbildet mitt er, trenger jeg aldri å tenke to ganger. For svaret har alltid vært det samme: mamma. Ikke fordi hun er moren min og feilfri, men fordi hun er ekte. Fordi hun har lært meg mer om styrke enn noen andre. Mamma har lært meg at styrke ikke alltid er synlig. Den ligger i de stille handlingene. I ansvaret hun har tatt, i omsorgen hun har gitt, og i måten hun alltid har stilt opp uansett hva, også når hun selv har hatt lite å gå på og mye å gjøre.  Hun har vist meg at det går an å være både følsom og sterk samtidig.

Jeg har sett henne være sliten, bekymret og usikker. Jeg har sett henne sitte stille, tenke lenge, tvile på egne valg. Men jeg har også sett henne fortsette. Ikke fordi hun måtte være sterk, men fordi hun brydde seg. Om familien, om venner, og om menneskene rundt seg. Om verdiene sine. 

Det er lett å tro at sterke mennesker aldri faller. At de aldri tviler. Men mamma har lært meg at det er helt feil. Styrke handler ikke om å aldri bli redd, lei seg eller sliten. Det handler om å være ærlig med seg selv, og likevel reise seg opp igjen. Uansett hvor mange ganger du måtte falle på veien. Det handler om å ta ansvar, også når det er vanskelig.

Hun har lært meg å være jordnær. Å behandle mennesker med respekt, uansett hvem de er, hva de står for og hva de har gjort. Hun har lært meg å se mennesker før meninger, og historier før fordommer. Å stå for det man mener, uten å tråkke på andre. Å kunne være uenig uten å være slem. Hun har lært meg at det ikke er den høyeste stemmen som er den sterkeste, men den som er trygg nok til å være rolig.

Gjennom hele oppveksten min har hun vært som en stein, en stein som tåler alt. En som har lyttet mer enn hun har snakket, og som alltid har gitt rom for følelser. Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg føler til henne. Om det er glede, skuffelse, sinne eller usikkerhet. Hun har vist meg at følelser ikke er noe man skal skyve bort, men noe man skal skjønne.

Når jeg ser ned på meg selv, tenker jeg ofte på mamma. På hvordan hun alltid har trodd på meg, også de dagene jeg ikke gjorde det selv. Den tryggheten har gitt meg mot til å tørre mer. Til å stille opp i situasjoner som er ukjente og skumle. Til å gå inn i rom der jeg føler meg liten, og likevel bli stående. Til å stole litt mer på meg selv.

Hun har vært der i overgangene. I periodene der jeg har følt meg usikker på hvem jeg er og hvor jeg er på vei. Når jeg har kjent på press, forventninger og sammenligning. Da har hun minnet meg på at jeg er mer enn det jeg presterer. At min verdi ikke forsvinner selv om jeg feiler. Det har vært avgjørende for hvem jeg har blitt til i dag.

Mamma har også lært meg at det er lov å sette grenser. At det er mulig å være snill uten å glemme seg selv. At man ikke må være tilgjengelig for alle hele tiden. At det ikke er egoistisk å si nei, men nødvendig. Hun har vist meg at egenverdi ikke handler om hvor mye man gir, men om å ta vare på seg selv også.

Jeg har sett henne prioritere det som betyr noe. Små øyeblikk. Samtaler rundt kjøkkenbordet. Stillhet. Nærhet. Hun har lært meg at det ofte er i det enkle det viktigste ligger. 

Er så utrolig takknemlig for den fine moren min. 

Klem Elin 

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Foto: Kari Teigen

Hei alle fine, i dag skriver jeg om noe litt annerledes. Nemlig en melding til yngre meg.

Til yngre meg.

Du som ofte følte deg litt på utsiden, selv når du var rundt andre. 

Du som kunne le, snakke og delta, men likevel sitte igjen med følelsen av å ikke helt passe inn. Jeg ser deg klart og tydelig nå, og jeg skulle ønske du visste det jeg vet i dag.

Du brukte mye tid på å sammenligne deg med andre. Med jentene som virket tryggere, penere, mer selvsikre. Du fant alltid noe ved dem som du ønsket selv, og noe ved deg selv som du ville endret. Du trodde at hvis du bare ble litt annerledes, litt bedre, litt mer riktig, så ville alt bli som det skulle.

Du var streng mot deg selv, både personlighetsmessig og utseendemessig. Tålmodig med alle andre, men streng mot deg selv. Når du ikke mestret i ting, tenkte du at det var et tegn på at du ikke var god nok. Når du var usikker, tok du det som et bevis på svakhet. Du visste ikke at det du kjente på, var helt normalt.

Jeg skulle ønske du forsto at trygghet ikke er noe man blir født med. Det er noe man bygger opp gjennom livet. Bit for bit. Gjennom feil, erfaringer, vonde dager og gode dager. Selvtillit kommer ikke av å aldri tvile, men av å overleve tvilen og fortsette uansett.

Du var for mye, men likevel redd for å ta plass. Du turte å si meningene dine høyt, men du var redd for å bli dømt. 

Lille Elin du kommer til å lære gjennom årene, at det å være sårbar ikke er farlig. At det å vise hvem du er, ikke gjør deg svak, men modig. Du kommer til å stå i situasjoner der hjertet banker hardt, der stemmen skjelver litt og du vil gjøre det likevel. Og etterpå vil du kjenne stolthet, ikke skam.

Du kommer til å forstå at livet ikke handler om å bli likt av alle. Det handler om å kunne se seg selv i speilet og kjenne at du var ærlig. At du sto i deg selv, selv når det var vanskelig.

Så pust ut. Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke være ferdig. Du er på vei. Og det er mer enn nok.

Du vokser og du lærer på veien.

Klem voksene Elin

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

foto: privat

Hei alle fine!

I dag fikk jeg endelig hatt introduksjonskurs! Jeg føler at jeg har ventet sååå lenge på dette.

Jeg innser nå at jeg har satt meg såpass inn i dette at ingen av informasjonen var ny, utenom spørsmålene jeg hadde. Uansett så var det et veldig bra kurs, og det var hyggelig å bli litt kjent med noen av deltagerne.

Jeg har postet ganske mye på tiktok i det siste, og der har jeg delt en veldig stor nyhet...

Jeg skal være i to lokalaviser!

Dette er utrolig spennende. Jeg har vert i avisen før, men da var ikke jeg i hovedfokus, så dette er noe veldig nytt for meg.

Intervjuene gikk veldig bra, og journalistene var utrolig hyggelige.

Når det kommer til øving med hæler: jeg jobber med det hver dag.

Catwalk er mye vanskeligere en man skulle trodd.

Gjerne gå inn på tiktoken min og følg med på reisen min der også.

Glad i dere!

Gjerne ta kontakt for samarbeid:

Tiktok: eileen.bugge

Instagram: eileen.bugge

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Støtte fra mormor og intervju med ny avis

Jeg tror ikke det var før i dag jeg innså at jeg faktisk kan gjøre en forskjell. Det hele har vært en drøm frem til nå. Jeg har satt meg mange mål for hva jeg ønsker å oppnå i løpet av året og i dag følte jeg meg sett og hørt. Har vært en tur til Oslo, for et intervju med en ny avis. Vil ikke fortelle så mye om om hvem og hva helt ennå, men er en avis med 100 000 brukere som er interessert i temaet, så det er trygt og si jeg har nådd ut til en hel del lesere om hjertesaken og Miss Norway reisen.

Så bare å glede seg til hva som kommer!

Men jeg har også følt meg litt overveldet i det siste.

Jeg brenner for mange ting og det er flere hjertesaker jeg kunne valgt. Faktisk, er det en hel del frivillig arbeid og ulike ting jeg brenner for som ikke direkte har noe med hjertesaken min som jeg kommer til å drive med fremover også. Men jeg valgte å følge drømmen min og det er å bli den rollemodellen jeg ikke hadde i tiden jeg trengte det.

Det er ikke bare bare å være en fanebærer, nettopp fordi det er så ekstremt nært hjertet mitt. Jeg ønsker å gjøre det genuint, riktig og på en verdig måte. Samtidig som jeg ikke mister meg selv, fordi jeg er en mangefasettert person, som er så mye mer enn bare en sak.

Jeg hadde litt støtte i dag. Når jeg er overveldet er det alltid en person jeg går til, og det er mormor. Eller "murmur" som jeg kaller henne. Hun er personen som alltid har tro på meg uansett hva. Jeg kan gå til henne med hva som helst og hun lytter alltid. Jeg er utrolig takknemlig for henne. ♥ 

De siste årene har jeg måtte lære at det ikke er galt å spørre om hjelp. Om så det er små ting som "Hvor finner jeg dette?" i butikken eller de store livsspørsmålene. Det er ingen svakhet å måtte trenge litt hjelp i blant. Alle gjør det. Og jeg er utrolig heldig som har en dame i livet jeg kan spørre om alt mulig, stort og smått. Visdommen hennes er uvurdelig for meg. 

Kjærlighet er kraften som styrer meg i livet og det er kjærligheten fra familien min og de jeg bryr meg om som gjør meg sterk. Sterk nok til å stå i alt livet måtte bringe, bra og dårlig.

Og når jeg har så mye kjærlighet i livet holder jeg meg motivert til å forsette å bære fanen for det jeg brenner for.

Jeg ønsker å gjøre en forskjell, men ordet "aktivisme" virker som et litt hardt og politisk ord, derfor føltes hjertesak mer korrekt for å illustrere det jeg ønsker å drive med, siden jeg er drevet av hjertet.

Så langt har Miss Norway og drive med hjertesaksarbeid bragt meg så mye verdi, drivkraft og glede.

Les mer om hjertesaken min her ♥

Klem Synne♥ 

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Heia alle sammen! 

Jeg håper alle har det bra.

Jeg ville bare titte innom her for å snakke om spiseforstyrrelser. Det er et ord som kan bety mye forskjellig fra person til person. Februar er måneden for bevissthet rundt spiseforstyrrelser.

Man kan ikke se på noen om de har en spiseforstyrrelse. Det rammer mennesker i alle størrelser, aldre, kjønn og bakgrunner. En spiseforstyrrelse handler ikke alltid om mat. Selv om symptomene involverer mat og trening, ligger det mer bak. Det er ofte en mestringsmekanisme, et behov for kontroll og et spørsmål om mental helse.@

Personlig betyr denne måneden mye for meg fordi jeg selv har gått gjennom dette. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg lot det gå så langt. For det første handlet det om utseende og følelsen av å bli akseptert. Hjernen min fortalte meg konstant at hvis jeg bare ble tynn nok, ville folk like meg eller vil ha meg, men slik var det ikke. For uansett hvor tynn jeg ble, kom jeg aldri til å bli tynn nok for min egen hjerne. Menneskene rundt meg aksepterte meg for den jeg var, og de som ikke gjorde det, gjorde det bare ikke – jeg kunne uansett ikke endre deres mening om meg.

For det andre føltes det som en konkurranse. For eksempel, hvis noen sa at de ikke hadde spist på hele dagen, føltes det som om den personen konkurrerte med meg om hvem som kunne gå lengst uten mat. Og sist, men ikke minst: Jeg følte at jeg endelig hadde full kontroll over noe i livet mitt, fordi alt rundt meg ellers var så kontrollert av alle andre.

Da det sto på som verst, ville jeg virkelig ikke akseptere at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Men etter hvert forsto jeg hva jeg gjorde mot meg selv, både fysisk og psykisk. Jeg kunne se hva jeg hadde gjort mot meg selv. Jeg følte på mye skam, og jeg begravde det dypt inni meg.

Nå ønsker jeg å snakke høyt om det, fordi dette er et så viktig tema som må belyses. Det må slutte å bli romantisert slik sosiale medier ofte har gjort spiseforstyrrelser til.

Hvis du leser dette og kjenner deg igjen i det jeg kjempet mot i seks år, så vær så snill å vit at du ikke er alene. Du trenger ikke å være "syk nok" for å fortjene hjelp, og du trenger ikke å bære på denne hemmeligheten helt alene. Det finnes et helt fellesskap av mennesker som forstår, og det venter et liv på deg som er så mye større enn utseendet ditt! ♡

#NEDAwareness

#BodyPositivity

Hvis du har det vanskelig, vær så snill å be om hjelp ♡

Spiseforstyrrelsesforeningen - Informasjons- og krisetelefon Telefonnummer: 22 94 00 10

Love, Natalie. 

Hvis du vil hjelpe meg gjennom denne reisen til Miss Norway 2026, ta gjerne kontakt med meg!

Du finner meg her!

Email: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

• TikTok: @nataliehegdal
• Instagram: @nataliehegdal
• Facebook: Natalie Hegdal