Foto: Marie Johnsen Dahlen (@MJDfoto) 

Hei mine fine <3

I dag var siste frist for påmelding, og jeg ønsker å si litt om hva som har skjedd så langt og hva som kommer denne uka og fremover!

Nå for tiden skjer det mye spennende.

Først og fremst er det bilder til semifinaleuttaket, altså da blant annet bilder i cocktailkjole, treningsantrekk, portrettbilde og fritidsantrekk som viser litt av hvem jeg er og hvordan jeg utrykker meg selv i hverdagen, alt med et litt «missete» preg for Miss Norway ;)

I tillegg har Røde Kors Spjelkavik kontaktet meg etter at jeg meldte meg som frivillig, og jeg skal begynne med frivillig arbeid hos dem! jeg kan ikke vente med å få bli med å bidra, og jeg ser så veldig frem til å dele det hele med dere. 

Spjelkavik omsorgssenter samarbeider med Spjelkavik Røde Kors, og gjennom Røde Kors vil jeg kunne få arbeid knyttet til mennesker som lever med demens i nærområdet samt andre frivillige oppgaver. 

Som jeg har nevnt før er jeg også demensvenn og aktivitetsvenn gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen. Når man er det, betyr det at man frivillig gjennom e-post lærer noe nytt hver uke om sykdommen, og hvordan man selv kan være ett bedre menneske i møte med de som er rammet.

Som aktivitetsvenn får du gjøre det som er mest verdifullt for de syke, nemlig å tilbringe tid preget av hygge og forståelse, hele veien.

Oplegget både hos Røde kors og Nasjonalforeningen, faller midt i blinken for det jeg anser som ligger som et evig "instinkt" i hjertet mitt ( sette meg inn i andres følelser, vise hensyn og varme, samtidig  føle med dem som om at det var jeg som lå i samme situasjon).

Når jeg tenker på at noen, uansett tilfelle, ikke har det bra, blir jeg lei med og opprørt før de i det hele tatt har sagt ferdig hva som plager dem.

Tidligere har jeg ofte blitt kalt over-følsom, sannsynligvis fordi jeg begynte å gråte ved så og si hver eneste ting som traff meg hardt følelsesmessig. Jeg kan ikke noe for det å bry meg på denne måten, både i form av overtenking og en jevnlig uro om andres velvær.

Jeg ser på det som en fordel og styrke ovenfor alt annet, og jeg tror oppriktig at det aldri er en dårlig ting å føle. Så enn hva du går rundt å føler på, vit at det er helt okay, det er lov, og ikke minst er du aldri alene i det du står i. Uansett hva du føler er jeg rett ved siden av deg, og jeg går ingen steder.

Det å kunne være frivillig hjelp letter trykket på klumpen i magen, og ikke fordi frivillighet er noe som "må" til for å vise at man eier empati og ansvar for andre enn seg selv. Hadde det vært tilfellet hadde jeg nok gjort det i en kort periode når kameraet var på.

Jeg håper virkelig på å få fortsette å jobbe med dette når jeg kan både i dag og årene fremover, og det hadde betydd alt dersom min tid i frivillig arbeid hadde skapt en lettere hverdag for noen der ute. 

Ting jeg gjør i hverdagen avhenger sterkt av hvordan familie og venner kommer til å ha det av valgene mine, og jeg vil jo ikke at tiden min her i Miss Norway skal være et unntak for å rekke frem hånden min til noen som kan ha godt av å holde i den. 

Så alt i alt skjer masse fremover, og jeg gleder meg til å dele reisen videre med alle dere <3

Kan vi hjelpe hverandre gjennom Miss Norway? Du finner meg på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tiktok:https://www.tiktok.com/@lhenriks1

Insta: https://www.instagram.com/lisahenriks1/ 

Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=61555486377636 

Hey my ladies ❤️

Mitt navn er Bettina, men jeg liker å bli kalt Betty. Å melde meg på Miss Norway var aldri noe jeg har kommet på at jeg skulle gjøre – men noen ganger tar man valg i livet som viser seg å være helt riktige. I dag er jeg utrolig takknemlig for at jeg tok steget, og jeg er stolt over å være deltaker i Miss Norway 2026.

Bak et smil kan det ofte skjule seg mer enn man tror. Jeg har hatt en oppvekst og ungdomstid som har vært ekstremt utfordrende, mye traumatiske ting har skjedd, grusomme ting en ung jente ikke skal måtte gå igjennom. Pga mine diagnoser har jeg ikke kunnet fullført videregående og det har ødelagt mye av ungdomstiden og voksentiden min. Men disse erfaringene og traumene jeg ikke ønsker å snakke om akkurat nå, har formet meg til den sterke personen jeg er i dag. I stedet for å la fortiden definere meg, har jeg valgt å bruke den som drivkraft til å vokse, utvikle meg og tro mer på meg selv.

Jeg brenner for mote, skjønnhet og kreativ utfoldelse. Drømmen min er å jobbe som modell, gå catwalk og på sikt også designe klær og jobbe mer med sminke. Jeg har tidligere hatt erfaring som modell, og dette er et felt jeg virkelig føler meg hjemme i. Dans og musikk er også noe jeg elsker, og kreativitet er en stor del av hvem jeg er.

Mitt store forbilde er Monica Bellucci – hennes eleganse, styrke og utstråling inspirerer meg enormt. Jeg håper Miss Norway kan være en plattform hvor jeg får muligheten til å utvikle meg videre, bli sett og vise hvem jeg er – både som person og som deltaker.

Jeg har også jobbet målrettet med helse og livsstil, og er i dag i god balanse både fysisk og mentalt. Denne reisen har lært meg disiplin, egenomsorg og viktigheten av å ta vare på seg selv. Jeg er stolt av det jeg har oppnådd på egen hånd, og komfortabel i min egen kropp endelig.

I dag har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg fokuserer på meg selv, mine mål og fremtiden. Jeg velger å være trygg på hvem jeg er, og lar ikke andres meninger og min fortid stoppe meg. Vakre og ambisiøse kvinner vil alltid møte motstand – men jeg velger å gå videre med hodet hevet.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min. Jeg gleder meg til å dele denne reisen videre med dere ❤️

Gjerne følg meg på sosiale medier:

Instagram: betinabellucci
Facebook: http://facebook.com/bellezzimaa
Snapchat: https://Snapchat.com/t/gGSP8GZO

Tiktok: https://www.tiktok.com/@bettina.bellucci?_r=1&_t=ZN-93pHcGSvT6s

Hei alle fine! 

I dag har jeg hatt en skikkelig fin dag♥ Det håper jeg at dere også har hatt!

Men i dag har jeg nemlig jobbet som frivillig for frelsesarmeen her i Stavanger, og har vært med på å gjøre klart til småbarnscaféen som de arrangerer hver onsdag.

Småbarnscaféen er et gratis tilbud til alle som er hjemme med små barn, og bare det i seg selv er så utrolig verdifullt. Et lavterskel sted der både barn og voksne kan komme akkurat som de er.

Vi startet med å rydde lekerommet, la frem lekematter, satte frem esker fulle av leker og et ballbasseng.  Alt ble gjort klart for små barnehender og nysgjerrige blikk. Deretter vasket vi border, ryddet stoler og sørget for at lokalet virkelig føltes innbydende og trygt. 

Bak disken i kafeen ble det også stelt i stand og gjort klart til fine stunder dagen etterpå.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var hvordan jeg ble tatt i mot. Fra første øyeblikk ble jeg møtt med så mye varme og åpenhet. Det var utrolig hyggelig, og jeg kjente fort at dette er mennesker som virkelig bryr seg, både om hverandre og gjestene som kommer dit. Jeg føler også allerede at jeg har blitt godt kjent med de jeg jobbet sammen med, og det sier mye♥

Jeg synes dette er så fint og viktig konsept. At frelsesarmeen tilbyr en gratis småbarnscafé, der felleskap, trygghet og inkludering står i sentrum, betyr mer enn man kanskje tenker over i en travel småbarnshverdag.

Jeg gikk derfra med en skikkelig god følelse og mye takknemlighet♥ 

Jeg gleder meg allerde masse til neste gang♥

Stor klem, Emilie♥ 

Håper du har lyst å følge meg på denne reisen!

Instagram: @emiliedolmer

Tiktok: @emiliedolmer

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Heiaa♥

Dette er mer ment som en påminnelse om at helligdager og spesielle dager kan være ekstra tunge for noen. Spesielt for dem som ikke kan være sammen med moren sin, eller som ikke har en så god relasjon til henne. Slike dager kan kjennes ekstra vonde, litt på samme måte som mange opplever jul, nyttår eller 17. mai som en vanskelig tid, fordi de ikke vet hvem de skal være med. I dette tilfellet handler det om at den personen man «burde» vært sammen med, ikke er i nærheten. Det kan gjøre det ekstra tungt.

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg i øynene, og gi deg en stor klem. 

Som dere vet, var det morsdag på søndag. Jeg håper dere alle har hatt en fin dag. For meg har det nå vært to år på rad hvor jeg ikke har vært sammen med mamma på morsdagen, på grunn av avstand med studie. I år fikk vi likevel til noe koselig, fordi jeg var sammen med mine fine jenter. Vi sto i samme situasjon, langt unna, og uten mulighet til å være med mødrene våre på grunn av distanse.

Jeg er veldig glad i mamma. Samtidig føler jeg at dersom jeg skulle delt alle detaljer, ville det tatt bort litt av poenget med det jeg prøver å formidle. På spesielle dager som nyttår og 17. mai, hvor mange på min alder feirer med venner, kjenner jeg ofte at jeg gruer meg. Det kommer gjerne kommentarer som «Jeg visste ikke at du ville bli med» Jeg finner som regel en løsning ved å være med familien, men å bære på følelsen av å ikke bli sett, eller å ikke ha et sted å høre til slik man skulle ønske, er tungt.

Akkurat på morsdag, farsdag og andre familiedager, hvor både samfunnet og omgivelsene forventer at du skal være sammen med familien, kan det være ekstra vondt når det ikke er noen der for deg. Det kan føles både tungt og bittert. For når jeg snur meg og ser både til høyre og venstre, sitter folk sammen med mødrene sine. Det merket jeg spesielt da jeg var på restaurant med vennene mine. Jeg ble misunnelig og litt lei meg, men jeg prøver å ikke tenke for mye over det, og heller gjøre dagen til noe annet.

Jeg mener personlig at det skal være lov å være trist, uten å måtte skjule eller forklare følelsene sine. Jeg skulle ønske jeg var hos mamma den dagen, men med studiene har jeg dessverre ikke mulighet til å være sammen med henne. Men det finnes sikkert en annen anledning hvor jeg kan gjøre en helt vanlig dag spesiell for henne.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Fotograf: Eva Johnston

En hyggelig fotoshoot

For en stund tilbake fant jeg ut at det var på tide å ta noen naturlige bilder og, som viser hvem jeg virkelig er.

Jeg elsker glam! Syntes det er såå gøy å sitte i sminkestolen, men ønsket å vise hvordan jeg ser ut på en vanlig dag. De fleste dager foretrekker jeg minimal sminke og styling. Selv om jeg har en stor forkjærlighet for løsvipper, spray tan og hair extensions, og alt gøy som kommer med full glam.


Fotograf: Eva Johnston

Jeg valgte å ha litt sminke på bildene og mitt naturlige hår, som reflekterer meg til vanlig.

Jeg tok kontakt med fotografen Eva Johnston, som er en dyktig og flott dame, en kvinne jeg har lenge sett opp til, fordi jeg følte hun var perfekt til å fange det jeg ønsket. Så ble kjempe glad når hun ønsket å ta bilder av meg!

Det som var fint, var at hun hadde en så stor forståelse av hjertesaken og budskapet jeg ønsker å spre, så var en veldig god match.

Vi hadde en kjempe hyggelig fotoshoot. Det var litt kaldt, men vi jobbet rundt det, og jeg fikk til slutt varmet meg opp med en matcha. (Som jeg elsker! Alltid med vanilje og mandelmelk)
 
Ble super fornøyd med bildene!

Fotograf: Eva Johnston

Smilet mitt kom til og med frem på slutten av fotoshooten! Det var så naturlig og lett å ta bilder med noen man føler seg trygg med.

Jeg har veldig godt av å øve på å smile! En av de tingene jeg ønsker å få til i løpet av konkurransen er å smile mer.

Forhåpentligvis skal jeg gå på catwalken i august, og da med et ekte smil på scenen!

Det er masse å smile for om dagen og denne uken er det mye spennende som skjer, så du får følge med!

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Hei alle fine!

Kritikk er en del av det å vise seg frem. Det visste jeg, i hvert fall i teorien. Men det er først når man faktisk står i det, at man forstår hvor tungt det kan føles. Når meninger kommer fra alle kanter, og ikke alle er ment for å hjelpe. Noen er harde. Noen er unødvendige. Og noen treffer akkurat der man allerede er sårbar.

Jeg har opplevd kritikk som har fått meg til å stille spørsmål ved meg selv. Ikke bare ved valgene mine, men ved verdien min. Det er det farlige med ord, de kan bli til indre stemmer hvis man ikke er forsiktig. Stemmer som hvisker at man ikke er god nok, sterk nok eller riktig nok.

I slike perioder har jeg lært at det ikke alltid er riktig å presse seg videre. Vi lever i et samfunn der det å «stå på» blir hyllet, og pauser ofte blir sett på som svakhet. Som om det å stoppe betyr at man ikke tåler motstand. Men for meg har det vært helt motsatt.

Pauser har vært nødvendige.

Ikke for å komme seg vekk, men for å hente meg inn. For å rydde i tankene. For å skille mellom kritikk jeg kan vokse av, og kritikk som bare bryter ned. For ikke all kritikk fortjener oppmerksomheten din, og ikke alle meninger fortjener en plass i hodet ditt.

Det tok tid før jeg forsto dette. Før jeg ga meg selv lov til å si, nå trenger jeg litt avstand. Avstand fra støy. Fra forventninger. Fra konstant vurdering. I pausene har jeg blitt mer bevisst på hvem jeg er, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Ikke for å bevise noe for andre, men fordi det betyr noe for meg og fordi jeg vil det selv.

Å stå i kritikk krever styrke. Men å ta vare på seg selv mens man gjør det, krever enda mer. Det handler om å være ærlig med seg selv. Om å erkjenne at man kan bli såret, uten at det gjør en svak. At man kan trenge ro, uten at det betyr at man gir opp.

Jeg har lært at vekst ikke alltid er synlig. Den skjer ikke alltid i høyt tempo eller i øyeblikkene som deles offentlig. Ofte skjer den i stillhet. I ettertanke.

For pauser er ikke nederlag. De er en del av reisen.

Og noen ganger er det nettopp i pausene vi finner tilbake til styrken som gjør at vi kan fortsette, tryggere og mer tro mot oss selv.

Klem Elin 

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen