Foto: Privat
Hei!
Hvordan har du det i dag?
Velkommen tilbake hit til meg!
I dag har jeg hatt min første dag som frivillig på leksehjelp!
Men hvordan kom jeg meg hit?
jo, etter noen møter, godkjent politiattest og litt venting, var det plutselig min tur. To–tre uker hadde gått siden første møte, men likevel føltes det som om alt skjedde på et øyeblikk. Jeg skal være ærlig: jeg var nervøs. Det er noe eget med å skulle møte en hel gjeng barn og være den trygge voksne i rommet – selv når man gjør det frivillig.
Foto: Privat
Da jeg kom inn døra, ble jeg tatt imot med en varme som roet nervene med én gang. Og som om ikke det var nok, møtte jeg lærere jeg selv hadde hatt på barneskolen! Det var nesten surrealistisk. Tenk at de husket meg, etter alle disse årene og alle de hundrevis av elevene de har møtt siden. Det gjorde meg både rørt og litt stolt.
Å være tilbake på skolen jeg selv gikk på, var mer nostalgisk enn jeg hadde sett for meg. Jeg tok meg selv i å lure på hva lille meg – hun som løp rundt i skolegården med sekk som var større enn henne selv – ville tenkt hvis hun møtte meg nå, som frivillig leksehjelp og deltaker i Miss Norway. Kanskje hun hadde blitt litt imponert. Kanskje hun hadde ledd av at jeg nå er “voksen”. Barna gjorde i hvert fall det – de syntes 21 år var eldgammelt. Jeg måtte le, for jeg tenkte nok akkurat det samme da jeg var på deres alder.
Når man skal jobbe med barn, er det viktig at alt er på plass – og at lærerne føler at du passer inn. Man må klare å være voksen, trygg og noen ganger litt streng, samtidig som man er en venn. Og plutselig sto jeg der, foran et klasserom fullt av barn, sammen med tre lærere. Men til min store lettelse tok barna meg imot med åpne armer. De ville lære navnet mitt, de stilte spørsmål, og de turte å be om hjelp når de sto fast. Å få tillit så raskt varmet mer enn jeg hadde forventet.
En av grunnene til at jeg var så bestemt på å være leksehjelp akkurat her, var ønsket om å være en trygg voksen for barn. Leksehjelp skjer etter skoletid, og det er frivillig. Noen blir igjen for fellesskapet eller for å få hjelp, men det kan også sitte barn der som gruer seg til å gå hjem. Den tanken er vond, men for noen er dette deres realitet. Og nettopp derfor er det så viktig å være en trygg person de kan henvende seg til – en som ser dem, lytter og er der.
For vold i nære relasjoner er ofte usynlig utenfra. Det å kunne være en trygg voksen i bare én time etter skoletid kan faktisk endre hele uka til et barn som har det vanskelig. Det er en tanke som både motiverer og forplikter.
Fremover skal jeg være leksehjelp hver mandag, og jeg gleder meg allerede. Som 21-åring har jeg ikke mye erfaring med barn, annet enn familie og noen frivillige settinger. Derfor føles det ekstra fint å få komme så tett på, lære av dem og hjelpe dem. Det er givende på en måte som er vanskelig å beskrive!
Og midt oppi alt dette nærmer det seg også innlevering av bilder til semifinaleuttaket i Miss Norway! Jeg er takknemlig, gira – og ja, litt nervøs. For selv om jeg allerede har fått oppleve så mye, så er dette bare begynnelsen.
Så her er det jammen meg bare å følge med videre, fordi vi skal gjøre så mye mer gøy sammen!
Gikk du på leksehjelp på barneskolen?
Foto: Privat
Vi snakkes i neste innlegg!
Stoooor klem
Isabelle ✨
Eller ønsker du et samarbeid?
Min hjertesak kommer alltid til å være vold i nære relasjoner, men vold i nære relasjoner er mer enn noe som bare kan forklares med statistikk og fakta. Det er faktisk en opplevelse som setter spor, som endrer måten du ser på verden, på mennesker og ikke minst deg selv. Jeg snakker ikke bare om alt under vold i nære relasjoner, men om alt som også skjer etterpå.
Har du noen gang følt deg ødelagt? Som om du kanskje ikke lenger er den samme personen du en gang var før?