Før jeg forteller historien om min dramatiske fødsel i bilen, vil jeg få frem at jeg er utrolig takknemlig. ?

Takknemlig for at kroppen min kan lage barn, for en sunn og frisk sønn og for at alt gikk bra. ??

Jeg hadde enda én måned igjen av svangerskapet. Helgen før var alt supert, vi bowlet med venner på lørdagen og spiste søndagsmiddag med svigermor. 

Jeg følte plutselig et voldsomt ubehag tidlig mandag morgen, en ukjent og skremmende følelse. Jeg ble redd. Ubehaget gikk over til smerte. Jeg ringte fødeavdelingen ved Bærum sykehus. Da fikk jeg høre at det var enda lenge til jeg skulle føde. Mannen min dro derfor på jobb og jeg la meg i sengen i håp om at alt skulle gå over. 

Smertene tok seg raskt opp, jeg forsøkte å dusje, sitte på yoga ballen min og spise. Ingenting hjalp og innen bare en kort stund var smertene så utholdelig at jeg ringte mamma. Hun kom ned og skjønte raskt at her er det fødsel på gang. Jeg ringte fødeavdelingen på nytt og fortalte at det ikke var mer enn få sekunder mellom hver ri, men fikk bare beskjed om å telle minutter og være tålmodig. 

Damen bak telefonen gjentok flere ganger til meg at "Førstegangsfødene bruker lang tid".

Etter jeg hadde vridd meg rund på gulvet og i sengen en stund, gikk vannet. Da kom vi ikke frem til fødeavdelingen via telefon, så vi ringte min svigerinne som er sykepleier. Hun sa "bare dra på sykehuset!"

Jeg vagget med morgenkåpe og tøfler opp trappen og ut i den kalde februar måneden. Vi satte oss i bilen, bare oss to, pappa hadde reist på jobb. Jeg grep så hardt jeg kunne i gripe håndtaket i bilen og prøvde å tenke på andre ting.

Etter ca 12 minutter ropte jeg at mamma måtte stoppe bilen, babyen var på vei. Mamma kjente etter med hånden sin og følte det lille hodet. Vi var midt i Elgskauås tunellen, mamma vrengte inn i en lomme og jeg la ned seteryggen. Vi ringte etter ambulanse, men det var ingen dekning der.

Etter få sekunder ser jeg mamma ta imot sønnen min og stryke han over ryggen. Jeg roper "gi meg ungen min!" og pakker den lille inn i morgenkåpen inntil brystet mitt. Vi varmer han så godt vi kan med boblejakker og det som er. Mamma ringer etter ambulanse igjen og denne gangen går det, vi kjører ut av tunellen og et stykke bortover veien. Der stanser vi og venter, mens damen i andre enden prater med oss. Hun spør om babyen gråter eller er kald. 

Veldig raskt står to ambulanser på hver side av bilen og vi blir møtt av en kjempe koselig dame. Hun og flere andre hjelper meg på en båre og stropper meg fast sammen med babyen. Mamma ringer mannen min og forteller alt, han dro med en gang for å møte meg på sykehuset. Mamma kjørte hjem og fikk hjelp av storebroren min og pappa til å vaske bilen og finne tingene vi trengte til sykehuset. 

Jeg lå i ambulansen med babyen min på brystet. En hyggelig jente satt samen med meg og sa at vi var veldig flinke til å takle situasjonen. På akutten ventet Jørgen. Jeg ble så glad for å se han og kroppen min gikk inn i en sjokktilstand. Bena mine ristet og jeg følte meg svimmel. Jeg mistet ganske mye blod og måtte sy.

Jeg fikk ingen oppfølging av verken fødeavdelingen eller barselavdelingen i ettertid.

Jeg ble en kjendis på sykehuset for den voldsomme historien, men fikk ingen tilbud om samtaleterapi.

Hendelsen har preget meg og det har tatt tid å finne meg selv. Jeg skulle ønske sykehuset tok meg seriøst da jeg ringte dem første gangen. Det endte bra, men det satte livet mitt og babyen sitt i fare. Jeg fødte en måned for tidlig, de burde lyttet til meg.

Jeg har alltid vært positiv til hjemmefødsel under avslappede og kontrollerte forhold. Fødsel er en naturlig og vakker opplevelse preget av en del smerte. For noen kvinner går det greit å føde uten smertelindring eller sykehus i nærheten, mens andre vil ha den tryggheten. I mitt tilfelle var fødselen preget av redsel, panikk og frykt over at babyen ikke skulle overleve. Jeg hadde ingen som kunne fortelle meg at alt var normalt, at babyen ble født riktig vei eller at jeg skulle være i ro etter vannet gikk. Jeg er skuffet over sykehuset og valgene de tok i forbindelse med fødselen min. 

Jeg er samtidig takknemlig og stolt over at jeg klarte dette, at min mamma tok imot sønnen min og at han var så nydelig og frisk. 

Ønsker du å lese sykehusets svar? Det kan du lese her.

Vil du vite mer om hvordan jeg jobbet for å bearbeide alt, så kommer det i aftenpostens adventskalender i løpet av desember. ?

Takk for at du tok deg tid til å lese om fødselen min. Skal du selv ha barn, husk at du er sterkere enn du tror og at det som regel alltid går bra. Kvinne kroppen er utrolig. ???

Vil du jobbe med meg? ?

Ta kontakt her. Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Jeg liker bedre å prate, enn å skrive. Faktisk så prater jeg som regel litt for mye. Skriving må jeg jo bli flinkere til, så da var dette et perfekt tidspunkt. 

Gjør jeg som jeg har gjort til nå, skriver om noe jeg er spesielt opptatt av, kan jeg skrive til armene faller av. I dag tenkte jeg å bare fortelle om dagen min. Da jeg var yngre var bursdager en unik dag, med fest og god mat. Det har endret seg litt siden den gang, men jeg må likevel si, at dagen i dag har vært og er fremdeles en perfekt dag å fylle 22 år. Jeg føler meg fremdeles som et barn, det er alltid gøy med oppmerksomheten og masse søtsaker. ?

Jeg startet dagen som vanlig. Stod tidlig opp med sønnen min på 8 mnd, underholdt han med tomflasker i sengen min, så jeg kunne slappe av litt lenger. Da vi endelig stod opp og fikk dratt den syv sovende chihuahuaen, Bambi ut av den varme dyna, gikk vi opp i andre etasje. Der spiste vi frokost sammen med Jamies mormor og alle hennes hunder. 

Etter at Jamie hadde rotet alle mormors plastbokser og lokk rundt på hele kjøkkenet, var det på tide å sove igjen. Ikke for meg da, dessverre ... Jeg la Jamie i vognen ute i det nydelige snøværet. For en gangs skyld sov han utrolig lenge, så jeg brukte tiden på å danse, tøye og ringe litt rundt til ulike veldedighets organisasjoner. 

Jeg måtte vekke Jamie etter to og en halv time, vi skulle gå tur med hundene i snøen. Dette var første gang Jamie satt i akebrett, det er ikke mye snø å skryte av da, men gøy likevel. Bambi ville IKKE bli med på tur, hun syntes det var alt for vått og kaldt.

Etter turen, gikk vi ned i kjellerleiligheten vår og spiste lunsj. Vi så litt på Karsten og Petra før Jamie skulle sove litt igjen. Da unnet jeg meg resten av sjokoladen min fra i går. Litt bursdags kos må en ha.

Senere kom mannen min hjem og vi spiste en deilig luksuriøs middag, spaghetti på boks. Mmm..

Heldigvis var det god dessert, kjøpe boller med krem og syltetøy. Godt det ikke er hver dag jeg har bursdag. Med en litt trang økonomi og småbarn er det ikke alltid lett å unne seg det beste, noe jeg tror flere burde lære seg. Noen mennesker har ikke råd til mat i det hele tatt. Derfor var jeg utrolig takknemlig for de kjøpe bollene.

Gavene mine ble en pakke som har ligget en god stund på posten, en jeg har bestilt selv - et lerret med bilde fra bryllupet. Og en time i min mors frisørsalong i kveld. Yey, egentid! Pappaen min tilbød seg å kjøpe ny pute til meg, men jeg ville heller ha sengetøy. Gleder meg til å se hva han har funnet. Kanskje han tar med kake også..

Senere i kveld skal jeg bare slappe av, se på en koselig morder serie med mannen min Jørgen, og legge meg. For å så våkne i natt med en hund som skal ut og en baby som er sulten. Lurer på hva dagen i morgen bringer. 

Skrive om dagen min er helt nytt for meg, men nå vet dere litt mer hva dagene mine innebærer. Slit, kos og masse kjærlighet.

Ha en hyggelig kveld videre! Og husk at en fin bursdag, kan man ha uansett tilbehøret. Gjør det beste ut av dagene, de tunge og de kjedelige. Det er mye vi kan lære av hver dag. 

Vil du jobbe med meg? Ta kontakt da vel! ?‍❄️❄️

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nå skal du få lese litt mer om da livet mitt snudde på hodet. Jeg flyttet fra rene gater og like hus, til gjørmete jord og flaggermus i veggene. 

Jeg ble født i Oslo 23 november, i år 2000. Vokste opp i familiebolig med mamma, pappa, storebror, mormor, morfar, tante, onkel, fetterne mine og oldemor. Med andre ord, er familien utrolig viktig for meg. Av en eller annen grunn bestemte alle seg for å flytte hvert til sitt. I 2008 flyttet broren min, foreldrene mine og jeg til Hurum (Asker). Der var vi ukjente. på vei til visning ropte mamma at hun ville hjem igjen til Oslo da hun så "Fare for sau" skilt. Jeg red ofte på Ekeberg rideskole og håpet å få egen hest når vi flyttet. Livet i Oslo var kjempefint, likevel savnet vi mer plass, mindre trafikk og renere luft. I Oslo hadde vi fantastiske naboer. Asfalt vei vi kunne sykle og tegne på, og muligheten til å spasere dit vi skulle. 

Vi ankom et stort hus midt i skogen, med egen stall, garasje og stor hage med dyre innhegninger på begge sider. Vi forelsket oss i dette store gamle huset og livet på landet. Tiden etterpå ble full av både hester, høner, kaniner, motorsport og MANGE små hunder. Jeg fikk en helt ny frihet som lærte tidlig hvordan alle dyrene skulle tas hånd om. Kontrasten var stor. Fra å gå på ny saltet fortau til skolen om vinteren, til å gå i 30 cm høy snø gjennom mørk skog på vei til skolebussen. En buss som ikke sjelden havnet i grøfta. Det tok tid å venne seg til alt dette. 

Heldigvis hadde jeg en stor interesse for dyr, derfor ble muligheten for å ha hest utnyttet. Jeg fikk min første hest som ni åring og siden har interessen vokst. Før dette hadde jeg en firehjuling, men ønsket om hest var så stort, at mamma og pappa fant en midlertidig løsning. De kjøpte en leke hestehenger som kunne festes bak firehjulingen, inni hengeren stod en brun plast hest. Min siste ekte hest, hadde jeg i 2019. 

Jeg har alltid vært opptatt av dyrevelferd, så jeg ønsket verken sal eller bitt da jeg red. Hesten skulle kontrolleres med tanker og følelser med respekt. Dette kalles horsemanship og er en alternativ måte og trene hest på. Lek og kontakt med hesten er viktigere enn å kontrollere den i ulike aktiviteter, for å oppnå suksess. Dette var det svært få som holdt på med i Norge, så da sier det seg selv, at det ikke ble mange konkurranser på meg. Jeg koste meg likevel med hestene på turer i skogen og bading i vannet om sommeren. Da jeg var liten, hentet mamma meg noen ganger på bussholdeplassen med ponnien min. Det var stas og flere av klassekameratene mine ville bli med meg hjem å kose hestene.

Vi begynte også oppdrett av chihuahua og blandingsrase mops og vi har siden hatt flere små hunder. Mamma åpnet også egen frisørsalong i den gamle stallen. 

Hurumlandet har gitt meg et unikt liv. Jeg vil derfor fortsette å bo landlig, om jeg en dag flytter herfra. Det har helt klart vært utfordrende å passe inn, så det gav jeg opp ganske fort. På min egen måte skilte jeg meg ut, med løshår, sminke og Japan inspirere klær. Likevel fikk mange gode venner,  jeg fremdeles har kontakt med. Flere av de bor her ute enda. 

Om sommeren er det frodig natur og dyreliv overalt. Vi har stadig rådyr på besøk i hagen og de er ikke en gang redd oss. Jeg tror de vet at vi lar de være i fred. Flere ganger jeg har vært så nære et rådyr, at jeg kunne se alle nyansene i pelsfargen. Skogen rundt oss er magisk. Da jeg var liten lekte jeg mye i skogen og følte jeg var en del av et eventyr. Mosegrodde stener, høye trær, rikt dyreliv og nydelige planter overalt. Det vokser også mye blåbær her. Jeg føler meg levende når jeg er i skogen. Trenger jeg litt tid for meg selv eller litt inspirasjon, er den like utenfor døren. 

Jeg elsker livet mitt her, men savner til tider byen. Vi drar ofte på besøk til min oldemor på 98, som fremdeles bor på Nordstrand. Jeg gleder meg over å være tilbake til min første barndomssted, men det er utrolig deilig å komme hjem igjen. Noen trives kanskje best i byen, men jeg har funnet ut gjennom reisen min, at jeg ikke er en av dem. Mye har vært utfordrende, men utrolig lærerikt.

I løpet av mitt liv har jeg har reist mye til utlandet også, det skal jeg fortelle mer om i et annet blogg innlegg.

Gled deg!

Ønsker du å samarbeide med meg eller trenger en modell? Ikke nøl med å ta kontakt. ? 

Er fokuset ditt, dyr, natur og visdom? Da kommer vi nok ekstra godt overens!

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Skjønnhet kan ikke defineres, alle har et eget bilde av hva skjønnhet kan være. Vi kommer fra naturen og den deler aldri inn i kategorier for hva som er vakkert og ikke. Alt som lever har en unik skjønnhet. I en missekonkurranse er det skjønnheten som blir hovedfokuset, men ikke bare den ytre skjønnheten, den indre minst like mye om ikke mer. Det er viktig å vise andre sin indre skjønnhet, det kan føre deg til å nå målene dine og hjelpe verden. 

Er mennesker vakrere når de ikke har slått seg til ro? Kan ikke de med barn gi like mye av seg selv til samfunnet som alle andre? Eller er ikke kroppen smal og flott lenger etter fødsel?

Jeg fikk en sønn i februar 2022, det var et sjokk. Jeg ønsket ikke barn på denne tiden, jeg ville vente. Likevel lot jeg han få komme til verden, jeg har ikke angret et sekund på det i ettertid. Jeg har kjent på dårlig samvittighet, det har jeg. Samvittighet over at han måtte bli født i en verden der mye burde vært bedre. Samtidig vet jeg at han kan være med på gi verden det den trenger, at jeg har muligheten til å vise han den samme kjærligheten for livet som jeg har. 

Etter at sønnen min ble født, ble jeg enda mer sikker på hva som er viktig for meg og at jeg faktisk kan bidra med noe bra i denne konkurransen. Jeg har gjort meg fler erfaringer, sett flere sider av livet og blitt bedre kjent med mitt indre. Jeg er så glad Miss Norway endelig ønsker kvinner med barn og mann velkommen. Jeg er den samme linselusen som før, men jeg har med meg enda mer kunnskap og erfaringer, noe som er perfekt å bruke i  denne sammenhengen. Jeg har også lært å sette pris på min ytre skjønnhet, uten sminke, høye hæler er jeg like vakker. Selvom jeg også elsker å pynte meg da! ? Kroppen etter fødsel er jo et bevis på alt du har gått igjennom og hvilket mirakel du har skapt, det er nydelig.

FUNFACT:

Jeg forandret meg ikke et gram når det kom til mote, sminke og hår under graviditeten. Jeg fikk tilpasset en Juicy Couture bukse i vinter, jeg skulle ikke være noe dårligere enn venninnene mine med disse deilige kose buksene. Jeg sminket meg med cat liner hver dag, til og med når jeg bare var hjemme. Jeg hadde mange photo shoots og gikk til og med på høye heler ute om kvelden, enda jeg nesten ikke klarte å bøye meg på slutten. 

Jeg danset og trente like mye som ellers. Jeg klarte ikke å sette livet mitt på vent, så lenge babyen var trygg levde jeg livet mitt til det fulleste. 

Kvinner som har fått barn, har IKKE mindre skjønnhet eller mindre budskap enn hvem som helst annen. Det å få barn er som å få en valp, du tilfører bare livet ditt masse ubegrenset kjærlighet. Selvsagt kommer det en jobb ved siden av, med den er ikke no problem så lenge du har kontroll på ditt indre, hvem du er og hva du står for.

Det er ikke bare å gå hjemme i et år med baby, jeg er SÅ glad jeg endelig har noe eget å fokusere på når lille gutt sover. Dette gir meg muligheten til å se at jeg trengs, livet er ikke over. Det har akkurat begynt. 

Ikke tro at mammalivet eller bryllups drømmen, hindrer deg i å nå drømmene dine!

Hele livet har jeg vært omgitt av dyr, både husdyr og gårdsdyr. Jeg trodde jeg var en ekte dyrevenn, men jeg tok feil. Det innebærer mye mer enn å bare ta vare på et par husdyr. 

Dyrevelferden i Norge er grei i forhold til mange andre land, men er den bra? Nei. Så lenge Norges befolkning ikke er klar over konsekvensene dyrene må lide under, etter valg vi mennesker tar, vil det ikke bli bedre heller.

Vi må ikke ignorere våre beste venner, jorden klarer seg ikke uten dyrene, vi klarer oss ikke uten dyrene og det er vårt ansvar å sørge for at de har det bra. Det er menneskene som har overtatt leveområder og kontroll på bestander, da syntes jeg vi unner de gode og lange liv. 

Sitter du og tenker, hva kan jeg gjøre?. Du er ikke alene om det, på dyrevernalliansen sin hjemmeside kan du lese om hvordan DU kan gjøre en forskjell. Dyrevernalliansen jobber beinhardt for dyrene som trenger det mest, de er delt inn i hovedområdene - Landbruks dyr, pelsdyr, forsøksdyr og oppdrettsfisk.

Du kan lese om hvordan velge dyrevennlig matvare alternativer. Underskriftskampanjer for å stanse pelsdyrindustrien. 

Hjemmesiden finner du Her. 

Om du lurer på hvorfor det er så viktig å hjelpe dyrene, så må du innse at det er ingen forskjell på verken dyr eller mennesker, vi har alle følelser. Ville du hjulpet et uskyldig barn i nød? Da burde du også hjelpe en uskyldig liten valp som er dømt til tortur og et liv i trange bur. Det er ingen forskjell på oss. 

Jeg har som sagt vokst opp med dyr og etter at jeg fikk større kunnskap om dyrevern og omfanget av dette, fant jeg alternativ. Det begynte med kosmetiske produkter, jeg byttet ut all sminke, dusjsåpe, hårpleie med dyrevennlige merker. Oversikt over hvilke merker som er dyrevennlige, finner du Her. Hygiene og kosmetikkprodukter sertifisert med Cruelty Free-merket gir deg den beste sikkerheten mot dyretesting.

Etter dette var det matvarer, mindre kjøtt og ønske om å vite hvordan dyrene vi spiser har det før de dør. Jeg spiser ikke kjøtt, om ikke dyret har fått leve fritt og godt sammen med andre dyr. Få oversikt over om maten du kjøper er dyrevennlig Her. Ønsker du å prøve deg uten kjøtt så er det MANGE gode oppskrifter og alternativ!

Det gjelder selvsagt også klær og tekstiler. 

Tilslutt vil jeg legge til at du også hjelper dyrene ved å: 

Ikke kjøpe dyr fra dyrebutikk - Det finnes sjeldent papirer på hvordan dyrene har det hos oppdretter og dyrene bor i små glassbur, ofte kaniner og andre gnager i samme rom som skrikende fugler. Ved å ikke kjøpe fra dyrebutikker bidrar du til at færre dyr havner i denne situasjonen. Kjøp fra profesjonelle oppdrettere som følger god etisk dyrehold.

Ikke kast søppel i naturen - Dyrene spiser det og blir syke eller dør. Dette burde være veldig enkelt for alle. Kast søpla i søppelbøttene.

Ikke støtte utbygging av skogsområder - Er ny leilighet med fin utsikt det viktigste for deg, eller å bo i skogkanten og se glade rådyr traske i hagen din. Velg dyrevennlig, ikke egoistisk!

Ikke gi bort dyr i gave - Julen er en typisk tid der dyr blir sett på som objekter. Et dyr trenger mye mer en bare tak over hodet. Vurder om det er verdt å utsette dyret for denne belastningen, de er individer, ikke leker. Ofte blir dyrene kasteball etter dette, man vet aldri om familien er i stad til å ta vare på et dyr over tid.

Ellers, la dyr du møter på i naturen eller i byen være i fred, ser du et skadet dyr ringer du viltnemda eller Vetrinær, ikke bare gå forbi! Kjører du på et dyr MÅ du stoppe. Livet til dyrene er i våre hender og vi må vise at vi er mer enn bare grådige, overfladiske og egoistiske vesner. Vi må rydde opp i våre feil, det er på tide.

Ønsker du samarbeid med meg, ikke nøl med å kontakt meg!

Min Facebook side

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Det finnes nok ikke et fasit svar på dette, men jeg mener likevel at fordommer ofte bunner i mangel på kunnskap og forståelse.

Hvordan skal vi klare å minke fordommene i verden? Jo, vi må få ut informasjon som kan gi landsmenn den kunnskapen de trenger for å forstå.

For eksempel når det kommer til klarsynthet, det har blitt mye bedre de siste årene, men likevel er det mange mennesker som ikke vet hva det dreier seg om. Om disse menneskene fikk vite mer om innholdet og hvordan det faktisk er å leve med dette, hadde det kanskje bidratt til en større endring i samfunnet. Det finnes fysiske og psykiske lidelser som ikke kan kureres, flere man kan bli født med og som plutselig dukker opp.

For eksempel en person med ME (som er en utmattelses sykdom, noe som ikke syntes utenpå), det er lett å si at personen ikke er syk, det syntes jo ikke og det kan ikke bevises gjennom prøver på et sykehus. Likevel vet vi at det er sant og det har blitt er mye bedre tilbud for de med ME, dette går igjen i klarsynthet. Mennesker tror ikke på det fordi det ikke kan bevises eller fordi det kan virke skremmende. 

Det er som med alt annet, det blir kategorisert med alt det gamle som har satt standaren. Det jeg har hørt mest og som har gått igjen er: Alle homofile menn snakker overdrevent dramatisk eller bruker trange klær, dame frisører har som regel alltid kort hår, folk med katter har sær personlighet, folk som gamer dusjer sjeldent eller klarsynte går med store mønstrete klær, har masse smykker og sminke, flere planter i huset, glasskule og er over 40 år. 

Dette er det på tide å få ut av hodene til folk. Noen har satt standaren og noen lever livene sine på denne måten, men å definere alle slik er ikke riktig, vi trenger en endring. Det finnes alltid juksemakere og overdrivelser, men vi må ikke glemme at det også er mennesker med rene hjerter som ønsker og fortjener aksept.

Ved å søke kunnskap om noe du er skeptisk til, vil det kanskje føre til at du får en annen forståelse og ser ting i et annet lys. Jeg vil råde deg til å gi det et forsøk. I mitt tilfelle så er ikke en klarsynt bare en dame i 40 årene, det kan være en ynge jente som har gått vanlig skole, har vanlige venner, men som også må leve med denne utfordringen uten å ha en plattform å søke veiledning på.

I fremtiden håper jeg at ikke Norge ser på klarsynthet på noen annen måte enn for eksempel ME, panikkangst eller annen lidelse som ukontrollert påvirker hverdagen. Grunnen til at jeg har valgt å bruke akkurat ME som eksempel her, er at familien min er påvirket av denne lidelsen.

Så, i fremtiden og på reisen min, krysser jeg fingrene mine for at flest mulig mennesker får dypere kunnskap om hvordan de kan minke sine fordommer for, for eksempel klarsynthet. Under kan du lese litt om hva klarsynthet er og hvordan mitt liv blir påvirket av akkurat dette. 

Å være klarsynt, betyr at mer enn bare individ på jorden påvirker deg. Avdøde mennesker, dyr eller andre vesen i universet vårt kan ta kontakt med deg og du kan kommunisere med dem gjennom ulike verktøy eller ved telepati. Ved å kommunisere vil du kanskje få vite om dødsfall, usanne historier som blir fortalt fra annet perspektiv, bekreftelser og svar på spørsmål om livet eller få hjelp og veiledning i livet. Noen kan se konturer av disse sjelene, mens noen kan høre fysiske stemmer. 

Jeg har opplevd å plutselig få en følelse av dødsangst og redsel uten å vite hvorfor. Dette kan skje hvor som helst, på et kjøpesenter, på jobben, sammen med venner, på bussen eller under oppvasken hjemme. Det var ikke før jeg klarte å linke følelsen til ting jeg hadde pratet om, steder jeg hadde vært tidligere samme dag og lignende at jeg forstod hvordan alt hang sammen. 

Jeg har helt fra jeg var liten sett eller hørt det jeg vil kalle forvirrende sjeler. Det skremte meg den gang og jeg ville helst ikke ha noe med det å gjøre. Da jeg ble eldre og det fremdeles var et problem, leste jeg mye om psykiske lidelser, jeg var redd jeg var alvorlig syk. Da inn legen kunne forklare hva jeg så eller følte, ble jeg tvunget til å finne ut av dette på egen hånd. Heldigvis har min mamma også klarsynte evner, så vi delte alt med hverandre. Jeg forstod at følelsen ofte kom da jeg oppsøkte plasser med gammel og trist historie, noe fra andre verdenskrig, nedlagte mentalsykehus eller lignende. Jeg kunne også føle det om jeg gikk forbi en person i butikken som nylig hadde mistet en nær. 

Dette har utviklet seg over mange år og jeg kan nå kommunisere med alle jeg føler og som kommer til meg for å få hjelp. Jeg kan se tidligere liv hos både mennesker og dyr, noe som ofte hjelper dem å forså seg selv eller jobbe med traumer som har satt seg i løpet av livet her på jorda. Jeg bruker telepati, penn og papir, pendel, brett eller troll bord når jeg kommuniserer med mine hjelpere/avdøde familiemedlemmer eller andre utenforstående sjeler. 

Mange jeg møter ønsker ikke tenke på døden eller har en religion som strider imot mye av det jeg forklarer her. De fleste regioner omtaler en form for hoved energi "Gud", men på ulike måter og med ulike forhistorier. Klarsynthet hindrer ingen i å tro på en gud, men å være åpen for at sjelen ikke alltid går over til den andre siden eller til denne guden med en gang man dør, men kanskje trenger litt hjelp.

Noen sjeler blir lenge på jorden i en såkalt mellom dimensjon, noen i flere 1000 år, det er fordi de ikke har funnet en som kan forklare dem at det er greit å reise, noen forstår ikke en gang at de er døde, men heldigvis er ikke tid det samme for dem som for oss, så alle årene oppfattes fortere enn det gjør for oss. 

Jeg ser ikke på meg selv som noe overnaturlig eller som en med spesielle evner, jeg vet at alle mennesker har mulighet til å utvikle og bruke evnene sine om de ønsker, som med alle andre både fysiske og mentale talent og ferdigheter. Om det hadde vært en plass man kunne lært mer om dette og hvordan man skal bruke evnene sine, hadde flere kunnet hjelpe de rastløse sjelene, og det hadde skapt dypere kunnskap og mer aksept i samfunnet vårt.

Du kan tenke at neste gang du får en advarsels følelse/tanke i hodet om å for eksempel ikke tråkke en plass når du er ute å går, men gjør det likevel og snubler, har din(e) "skytsengler" prøvd å veilede deg, slik de vil prøve å gjøre gjennom hele livet ditt.

Jeg har kommet så langt i min klarsynte reise at jeg ikke lenger gruer for å snakke om det, jeg er åpen om mitt liv, enten det er panikkangst lidelse, økonomiske vanskeligheter, depresjon, dårlige karakterer, fysisk sykdom eller klarsynthet.

Jeg kaller meg selv heks, ikke fordi jeg tror på svart magi, kan lage magisk drikke eller egne medisiner, men fordi jeg vil hedre alle som ble straffet for sine vidunderlige og helbredene evner i gamle dager.  

Følg gjerne med videre på alle de spennende temaene jeg skal gjennom! 

Ønsker du å samarbeide med meg, så blir jeg super glad! ?

https://www.facebook.com/profile.php?id=100087748692282&sk=grid

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.