Heiaa♥

Da er det på tide å komme tilbake til historien mange av dere lurer på…

Hvor er jeg egentlig fra?

Det er et spørsmål jeg selv også undrer meg over av og til. Noen ganger må jeg tenke meg godt om før jeg svarer, og ofte ender jeg med å svare litt rundt det. I min første blogg skrev jeg at jeg har en thailandsk mor og en norsk far. Jeg ble født i Tromsø i 2003, og kort tid etter flytter vi til Stavanger. Da var jeg veldig liten, og jeg husker lite fra den perioden. Etter 4 år i Norge flyttet familien vår til Thailand, Udon-Thani hvor vi bodde i seks år. Store deler av barndommen min er derfra.

Jeg må innrømme at jeg er veldig glad for å ha bodd i Thailand og for å ha fått den thailandske kulturen som en del av meg. Som person med både Norsk og Thailandsk bakgrunn. Og kanskje noen kunne kjenne seg igjen? Kan man ofte føle at man er ‘mer’ av den ene kulturen enn den andre. Men da jeg bodde i Thailand, kunne jeg ikke si at jeg var thai, for da ble jeg ofte møtt med kommentarer som; «Du er ikke thai nok» eller «Du ser ikke thai ut» Det samme skjer her i Norge; «Du ser ikke norsk ut» eller «Hvor er du egentlig fra?»

Det blir forvirrende når ingen av kulturene fullt ut aksepterer hele deg, men heller plasserer deg som «den andre». Jeg har ofte stilt meg selv spørsmål om hvor jeg egentlig hører mest hjemme. Men jeg har ikke noe helt klart svar på det, men en ting jeg vet sikkert; begge kulturene har formet meg til den jeg er i dag, og det er jeg utrolig takknemlig for.

Den thailandske kulturen har blant annet lært meg å være forsiktig i måten jeg opptrer og snakke til andre på. Det legges stor vekt på høflighet, spesielt i møte med mennesker, og dette er noe jeg har tatt med meg, særlig i møte med pasienter. Mine praksisperioder, og gode minnene derfra, kommer jeg gjerne tilbake til i et senere blogginnlegg ⯑

 Men selvfølgelig er høflighet også en verdi i Norge, men den blir ikke alltid lagt like mye merke til som i Thailand. Den norske kulturen, på sin side, har gitt meg rom til å uttrykke meningene mine. Selv om man noen ganger møter motstand, ser jeg på det som noe positivt. Det gir rom for dialog og for å forstå hverandres perspektiv bedre.

Av en eller annen grunn er setningen «Hvor er du fra?»  ofte et av de første spørsmålene jeg får når folk prøver å bli kjent med meg. De siste årene har jeg svart at jeg er fra Askim. Noen ganger legger jeg også til, at jeg ble født i Tromsø, at faren min er fra Bodø, og at jeg har en søster som bor her, og derfor studerer her. Likevel kommer det ofte et oppfølgingsspørsmål; «Ja, MEN hvor er du egentlig fra?». Andre ganger gir jeg bare det svaret jeg tror de vil høre; at jeg har en Thailandsk mor og en Norsk far.

Jeg har blitt forvirret mange ganger over at Askim ikke blir sett på som et godt nok svar. Jeg har bodd der i 14 år nå, og store deler av ungdomstiden min har vært der. Den tiden har vært både opp og ned, og det fortjener en egen blogg for det ⯑

Det kan være irritable og forvirrende når noen kommer med en på stand om hvem du er. Men siste årene har jeg begynt å forstå at det ikke er andres meninger som definerer hvem jeg er. Det er bare jeg som kan gjøre. Selv om andre mener at det jeg sier er feil, får de lov til å tenke slik. Jeg har ingen plikt til å overbevise noen om min egen historie.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

De siste dagene har jeg vært ganske aktiv på sosiale medier. Kanskje har du sett meg på tiktok, og derfor er du her og leser i bloggen min akkurat nå. Jeg er så utrolig glad og takknemlig for alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått, og jeg er veldig glad for måten mange av dere har tatt meg imot på.

Som dere vet, er jeg en deltaker blant mange andre. Når man først velger å legge seg selv ut på sosiale medier, finnes det ingen vei tilbake. Selv om vi fikk et introduksjonskurs i hva det innebærer å være en offentlig person, har jeg likevel blitt mer bevisst på at negative kommentarer alltid vil finnes, og ofte ligger det rett rundt hjørnet.

Jeg vet at noen ganger kan ting bli sagt på en måte som kan misforstås, eller oppfattes annerledes enn det som var ment. Da kan man snakke sammen og forsøke å avklare for å unngå misforståelser. Men kommentarer på sosiale medier er annerledes. De er ofte gjennomtenkte før man trykker ‘send’, og må derfor tas for det de er. Jeg ønsker å dele mer om bakgrunnen min senere i en annet blogg, siden det ligger noen negative kommentarer der, og det er mye å ta takt i. Men akkurat nå vil jeg heller minne oss alle på noe viktig!

Det å være hyggelig mot hverandre.

Selv om jeg innerst inne visste at negative kommentarer ville komme, var jeg kanskje ikke helt forberedt på dem som jeg trodde. Jeg skulle ønske at det var naturlig for alle å være hyggelige og ikke bare noe vi velger å gjøre.

Noen ganger må vi prøve å forstå hvordan det er å være i andres sko. For noen kan små negative kommentarer bli det som tipper det hele over.  Ja, jeg har valgt å sette meg selv i lyset. Men jeg og sikkert flere deltakerne, legger ikke seg selv fri villig ut for å bli raket ned på. Samtidig vet vi at vi jentene er sterke, og at dette bare er en liten brøkdel av det som kan komme.

Det har heldigvis vært mye mer positivt enn negativt, men ofte husker man en negativ kommentar mer enn alle de gode.

Derfor håper jeg dette kan være en påminnelse til oss alle.

Vær hyggelige med hverandre. Husk at et smil og fine ord kan betyr mer enn du tror.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Nå har dere allerede fått en liten smakebit av hvem jeg er. Som dere vet, er jeg sykepleierstudent ved Nord universitet, og jeg er nå inne i mitt siste semester. I dag ønsker jeg å dele en av mine aller beste opplevelser fra praksisperioden min.

Jeg hadde praksis i den lille byen Stokmarknes, hvor jeg fikk både medisinsk praksis og praksis innen for psykisk helse. Hele opplevelsen var helt unik. Jeg fikk møte nye mennesker, knytte sterke vennskap og jobbe sammen med fantastiske kollegaer som jeg aldri kommer til å glemme. Senere vil jeg komme mer tilbake til praksisen min innen psykisk helse, for der er det så mye mer å fortelle.

Helt i starten av skoleåret fikk vi vite hvor vi skulle ha praksis, og der sto det: Stokmarknes. Heldigvis var ikke navnet mitt alene på lista, det var også flere andre i klassen som skulle dit. For mange var praksisperioden på åtte uker, mens jeg og noen få andre skulle være der i 16 uker. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt visste hva jeg kunne forvente, og derfor var forventningene mine ganske lav.

Allerede den første dagen jeg ankom, ble jeg møtt med latter, smil og varme mennesker. Stedet er lite, men utrolig sjarmerende. Allerede fra første øyeblikk kjente jeg at dette var det beste stedet for praksis, selv om jeg ikke ville innrømme det. Naturen der oppe er helt fantastisk, og jeg var så heldig å få dra på fjelltur i Melbu, Haugnyken. Det er et av de vakreste stedene jeg vet om.

Folkene der er så åpne, glade og inkluderende at det smitter over på alle rundt dem. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve et av de fineste stedene i Norge. Ikke bare på grunn av naturen, men også på grunn av menneskene. De er blant de snilleste og varmeste jeg har møtt.

Jeg fikk også muligheten til å bo i Hurtigrutens hus, og der skjedde det stadig noe. For hver eneste dag var det alltid noe å finne på i den lille byen, og det er rart å si, men det er virkelig sant. Vi hadde kino rett ved siden av, og vi koste oss mye med det. Spesielt meg, som har en liten hobby med å se film alene.

En gang fikk vi gratis billetter til forestillingen «Ord for blod», og den opplevelsen rørte meg dypt. Jeg har vært utrolig takknemlig for livet jeg fikk leve i Stokmarknes og jeg kunne virkelig ikke ha ønsket meg noe bedre.

Hele oppholdet i Stokmarknes har forandret måten jeg ser på livet mitt på. Jeg har blitt mer takknemlig og fått et større perspektiv på tilværelsen. Ikke fordi andre nødvendigvis har det verre enn meg, men fordi jeg har lært å verdsette øyeblikkene, fortsette å smile og være til stede. Samtidig har jeg kjent på et sterkt ønske om å være en person som bidrar til at mennesker rundt meg føler seg sett og anerkjent, at de vet at de ikke står alene.

Miljøet på sykehuset viste meg akkurat dette. Selv om man ikke alltid har det så bra som man skulle ønske, møter man hverandre med et smil og et ønske om å gjøre andres dager litt bedre. Samtidig står man ikke alene, man anerkjenner hverandres situasjoner og historier, og man velger å ikke se bort.

Etter fire måneder der oppe har jeg ofte tenkt på å komme meg hjem. Men da det faktisk var tid for å reise, føltes det som om jeg forlot et hjem jeg virkelig trivdes i. Den lille byen, fylt med så masse kjærlighet og mennesker som er så ekte at ord ikke kan beskrives. Alle jeg har møtt er så gode og er en som virkelig ønsker deg godt.

Allerede den første dagen kunne jeg aldri ha forestilt meg at jeg skulle savne dette stedet så mye. Nå som jeg sitter i studentboligen min i Bodø, må jeg ærlig si at jeg savner alle. Og en ting vet jeg sikkert.....er at jeg skal tilbake ♥

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg heter Menita og er 22 år gammel. Jeg er født i Norge, men bodde her kun de fire første årene av livet mitt før jeg og familien min flyttet til Thailand, hvor vi ble boende i seks år. Barndommen min i Thailand var fylt med opplevelser, lærdom og nye måter å se verden på. Det er en erfaring jeg bærer med meg og aldri vil glemme. Selv om jeg var ung, fikk jeg muligheten til å lære å lese, skrive og snakke thai, noe som var svært viktig for min mor. Denne språklige og kulturelle kompetansen har fulgt meg videre i livet, og jeg er dypt takknemlig for den. Å kunne kommunisere på flere språk og se verden fra ulike perspektiver har gitt meg en dypere forståelse for mennesker, identitet og kultur. Dette temaet kommer jeg til å ta opp igjen i bloggen min senere.

Da vi senere flyttet tilbake til Norge, måtte jeg lære både språket og den norske kulturen på nytt. Alt føltes nytt og ukjent. Jeg lærte mye i denne perioden, men opplever fortsatt at det er mer å forstå og reflektere over. Særlig kan det være utfordrende når normer og verdier fra to ulike kulturer står i kontrast til hverandre. Dette er noe jeg ønsker å komme tilbake til i et senere blogginnlegg.

Jeg har fullført både ungdomsskole og videregående skole i Norge, og i dag går jeg siste året på sykepleierutdanningen. Følg gjerne med videre på hvordan livet mitt har utviklet seg etter at jeg flyttet tilbake til Norge, og hvordan disse erfaringene har formet den jeg er i dag.

Jeg håper virkelig at du vil følge med videre på det jeg har å dele gjennom bloggen min fremover.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok: me9tas