Hei dere!
Jeg ønsker å fortelle dere en liten historie om meg selv.
Både jeg og lærerene mine visste at jeg slet med matematikk fra første dag, siden den gang har jeg slept meg gjennom skolegangen. Det har vært gruelig, jeg har alltid ønsket å være skoleflink, men for å være ærlig har jeg vært ganske middelmådig.
Nå har det seg sånn når jeg gikk mitt siste år på VGS endte jeg med å stryke i 2P-Y Matematikk. Det gjorde altså at jeg ikke fikk generell studiekompetanse. Jeg har alltid visst at jeg ønsket å ta høyere utdannelse, det var aldri et spørsmål om jeg ikke skulle fortsette. Men altså dette satte planene mine på en liten pause. Jeg har nå vært privatist i snart fem år! Jeg har tatt den samme eksamenen om, og om igjen. Denne matematikk prøven. Det er mange som har påpekt hvor bra jobba det er at jeg ikke har gitt opp, jeg er ikke imponert, for meg falt det meg ikke inn før noen sa at det var en mulighet, men jeg er målorientert. Jeg er ganske sta, og som jeg har funnet ut, så er jeg også ambisiøs. Jeg såg venner og bekjente yngre enn meg, gå forbi meg akademisk med letthet. Den svei litt. Jeg spørte meg selv "Jeg er ikke dum. Så hvorfor klarer jeg ikke å komme meg videre?" Jeg har noen lærevansker, det er ingen skam, og jeg har aldri vært noe særlig flau over dette. Og hvis noen av dere også har det, vit at dere heller ikke skal skamme dere over dette. Du er ikke dum, du er bare litt dårligere i noe skolesystemet har satt som et gjennomsnittlig mål. Hjernen er en fantastisk sak, og som regel har hjernen veid opp for lærevanskene med en annen egenskap.

Folk sier "Alle gode ting er tre", vell, jeg strøk den tredje gangen. Nå i høst gikk jeg opp for fjerde gang, jeg fikk tilpasset eksamenen min fra kun skriftlig, til skriftlig-muntlig. Man kan lett si at det hjalp. JEG FIKK FIRE! Jeg kunne ikke tro det, jeg har endelig generell studiekompetanse.
Nå er bare spørsmålet, hva skal jeg studere?