Heiaa♥

Jeg vil gi dere et lite innblikk i hvordan hverdagen min ser ut i en eksamensperiode, og hvor hektisk det faktisk kan være.

Dagen starter tidlig. Jeg står opp god tid før jeg skal på skolen, ofte rundt 2,5 timer før undervisning eller lesing. Det tar litt over en time å gjøre meg klar, og omtrent en time i transport. Jeg må ta to busser, og det er ofte forsinkelser, så jeg liker å ha god tid. Om morgenen går bussene ofte, men på kvelden er det færre avganger. Jeg prøver derfor å planlegge godt, spesielt siden jeg helst vil unngå å gå hjem i kulda med tung veske.

Etter en lang periode i praksis, med lite fokus på skoleeksamener, har jeg måttet finne en metode som fungerer for meg nå som jeg har tre uker på å forberede meg. Jeg har faktisk vært ganske produktiv. Med gul highlighter og penn markerer jeg det viktigste i pensum. Jeg har ikke laget så mange notater, men heller lest grundig og markert det som er sentralt. Akkurat nå holder jeg også på å rydde ut fordi jeg skal på utveksling, så det er vanskelig å lese på rommet. Derfor finner jeg mer motivasjon i å lese på skolen eller sammen med venner.

Det føles nesten uvirkelig at jeg om mindre enn en uke ikke er i Norge lenger. Jeg kommer jo tilbake, men det er likevel en overgang.

Når man leser til eksamen om og om igjen, kan man fort føle at man kan mindre jo mer man leser. Man blir sliten, og tankene begynner å være på et annet sted. Men jeg vet at det ofte bare er en følelse, ikke nødvendigvis realiteten. I løpet av lesedagen tar jeg og vennene mine små pauser. Vi går en liten tur for å strekke på beina eller setter oss ned og prater litt for å lufte hodet. Noen ganger tar jeg meg en liten lur.

Plutselig er det ettermiddag, og da drar jeg ofte innom trening før jeg reiser hjem. Det kan være tungt etter en lang dag med konsentrasjon, men jeg vet at det gjør meg godt. I helgene kan jeg bruke opptil to timer på en rolig økt, men i ukedagene blir det ofte 45–60 minutter med cardio. Tidsklemma er reell, spesielt når jeg også må rekke bussene.

Når jeg kommer hjem, jobber jeg ofte litt mer med skole. Jeg leser gjerne på lesesalen i studentboligen hvis jeg trenger et miljø som gir fokus. Når jeg kjenner meg ferdig for dagen, gjør jeg de vanlige rutinene mine og ser kanskje på noe før jeg legger meg.

Jeg har ikke vært like aktiv med blogginnlegg den siste tiden. Eksamen tar mye energi, og jeg ønsker at det jeg publiserer her skal ha kvalitet. Jeg vil være forberedt på det jeg skriver, og jeg vil ikke legge ut noe halvferdig bare for å poste. Dette er tross alt den siste skoleeksamenen vi skal ha, og jeg kjenner på et ekstra press for å gjøre det bra.

Eksamensperioder er intense, men det minner meg også på hvor mye jeg faktisk står i og hvor mye jeg lærer, både faglig og personlig.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

I går fikk jeg igjen muligheten til å være på Vardesenteret. Som jeg har skrevet tidligere om stedet og opplevelsen der, er det noe jeg gjør for meg selv Verdens Kreftdag 04.02.2026

Under praksis i hjemmetjenesten var det én ting som virkelig sto igjen hos meg, følelsen av å bare gå inn og ut av pasienter. Selvfølgelig er ikke opplevelsen på Vardesenteret den samme, men der er det rom for å være til stede på en annen måte. Vardesenteret er for alle pårørende og mennesker berørt av kreft. Atmosfæren er så varm og rolig, utsikten er vakker, og det er enkel servering som gjør at man føler seg velkommen. Det er noe med stedet som gir en følelse av trygghet.

Det er litt trist å tenke på at dette var min siste vakt før jeg skal på utveksling. Men som jeg lovte, så kommer jeg gjerne tilbake når jeg ferdig med utveksling. Selv om jeg bare har vært der noen ganger, føles det veldig naturlig for meg å være der. Det fyller hjertet mitt. Kanskje fordi jeg under praksis kjente på at jeg ikke alltid fikk gitt den tiden jeg ønsket til pasientene,  det var så tidskrevende og travelt. Det er nettopp derfor jeg valgte å være frivillig her.

Den siste tiden har jeg vært veldig opptatt med eksamen, som er nå neste torsdag, på samme dag som jeg reiser hjem. I helgen skal jeg på fitting, og på lørdag skal jeg delta på photoshoot i forbindelse med Miss Norway-uttakelsen. Alt skjer etter hverandre, og det har gjort det vanskelig å virkelig glede seg, både til utveksling og til photoshoot. Det føles nesten som om jeg ikke helt vet hva jeg skal glede meg til, fordi alt går så fort.

Men da jeg var på Vardesenteret, fikk jeg en liten pause. Der handler det ikke om meg, men om andres opplevelser og situasjoner. Noen ganger er det godt å ta et steg tilbake fra seg selv og rette fokuset mot andre, å se dem i øynene, vise at man er der. I de øyeblikkene blir man også mer bevisst på seg selv, på at man faktisk er til stede, og ikke bare fanget i egne tanker.

Jeg må være ærlig og si at jeg ikke har hatt det så bra den siste tiden. Jeg vet selv hva som er grunnen, men det er tungt. Det føles som en liten klump i brystet, enten må jeg gråte, eller så må jeg snakke om det. Før vakten var jeg bekymret for hvordan det skulle gå, men det gikk overraskende fint. Jeg fikk den pausen jeg ikke visste at jeg trengte.

Jeg gleder meg og ser frem til å komme tilbake. Vardesenteret har blitt et sted som betyr mer for meg enn jeg kanskje klarer å sette ord på.

Since I’m going to Spain very soon, and I know a friend of mine checks in here from time to time, I’d love for her to be able to understand and enjoy this as well. It’s also an extra bonus for me to practice my English, especially since I’ll be writing my bachelor’s thesis in English.

Yesterday I had the opportunity to volunteer at the Vardesenteret again. As I’ve shared before, being there is something I do for myself.

During my placement in home care, I often felt like I was just going in and out of patients without having enough time to truly be present. At Vardesenteret, it’s different. It’s a warm and welcoming space for people affected by cancer, and there’s room to simply be there for others.

This was my last shift before going on exchange, which feels a little bittersweet. Lately, everything has been happening at once, with exams next week, traveling home the same day, fittings a day later, and a photoshoot for the Miss Norway selection. It’s been hard to fully enjoy or look forward to everything when it all feels overwhelming.

Being at the center gave me a pause I didn’t know I needed. For a moment, it wasn’t about me, but about being present for others. I’ll be honest, I haven’t been feeling my best lately. It’s felt heavy at times. But that shift reminded me how meaningful it is to slow down and just be there.

I’m already looking forward to coming back. Vardesenteret has become a place that means more to me than I can fully put into words.

Sending lots of love or as we say, masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Dette er mer ment som en påminnelse om at helligdager og spesielle dager kan være ekstra tunge for noen. Spesielt for dem som ikke kan være sammen med moren sin, eller som ikke har en så god relasjon til henne. Slike dager kan kjennes ekstra vonde, litt på samme måte som mange opplever jul, nyttår eller 17. mai som en vanskelig tid, fordi de ikke vet hvem de skal være med. I dette tilfellet handler det om at den personen man «burde» vært sammen med, ikke er i nærheten. Det kan gjøre det ekstra tungt.

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg i øynene, og gi deg en stor klem. 

Som dere vet, var det morsdag på søndag. Jeg håper dere alle har hatt en fin dag. For meg har det nå vært to år på rad hvor jeg ikke har vært sammen med mamma på morsdagen, på grunn av avstand med studie. I år fikk vi likevel til noe koselig, fordi jeg var sammen med mine fine jenter. Vi sto i samme situasjon, langt unna, og uten mulighet til å være med mødrene våre på grunn av distanse.

Jeg er veldig glad i mamma. Samtidig føler jeg at dersom jeg skulle delt alle detaljer, ville det tatt bort litt av poenget med det jeg prøver å formidle. På spesielle dager som nyttår og 17. mai, hvor mange på min alder feirer med venner, kjenner jeg ofte at jeg gruer meg. Det kommer gjerne kommentarer som «Jeg visste ikke at du ville bli med» Jeg finner som regel en løsning ved å være med familien, men å bære på følelsen av å ikke bli sett, eller å ikke ha et sted å høre til slik man skulle ønske, er tungt.

Akkurat på morsdag, farsdag og andre familiedager, hvor både samfunnet og omgivelsene forventer at du skal være sammen med familien, kan det være ekstra vondt når det ikke er noen der for deg. Det kan føles både tungt og bittert. For når jeg snur meg og ser både til høyre og venstre, sitter folk sammen med mødrene sine. Det merket jeg spesielt da jeg var på restaurant med vennene mine. Jeg ble misunnelig og litt lei meg, men jeg prøver å ikke tenke for mye over det, og heller gjøre dagen til noe annet.

Jeg mener personlig at det skal være lov å være trist, uten å måtte skjule eller forklare følelsene sine. Jeg skulle ønske jeg var hos mamma den dagen, men med studiene har jeg dessverre ikke mulighet til å være sammen med henne. Men det finnes sikkert en annen anledning hvor jeg kan gjøre en helt vanlig dag spesiell for henne.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg må virkelig dele dette med dere.

Forrige uke ble jeg kontaktet av Amelia, journalist i Sykepleien.no, via DM. Om jeg ikke husker helt feil, hadde jeg faktisk eksamen den dagen. (Den gikk bra i tilfelle du lurte) Jeg ønsker å fortelle litt om eksamen, og om hvor viktig temaet er for oss som samfunn, men det er for en annet blogg.

Uansett, jeg ble altså kontaktet av Amelia, og herregud, jeg kunne nesten se for meg at hun selv er en del av deltakere. Hun er så sjarmene, dyktig og ikke minst utrolig talentfull i måten hun skriver på. Vi avtalte intervju allerede dagen etter, på fredagen.

Selv om jeg nylig hadde blitt intervjuet uken før, var jeg overraskende nervøs denne gangen. Sykepleien.no er nemlig en av mine bestevenn. Jeg tror ærlig talt ikke det går en uke uten at jeg er inne der for å lese relevante artikler til studiet. Vi bruker det aktivt, også under eksamensperioden også. Derfor var jeg både veldig spent og veldig nervøs.

Amelia er en fantastisk journalist. Selv om jeg ikke følte at presentasjonen min var på topp, møtte hun meg med støtte og god veiledning, noe jeg setter enormt stor pris på. Den erfaringen tar jeg definitivt med meg videre.

I artikkelen forteller jeg om hverdagen min som sykepleierstudent, og hvorfor jeg valgte å engasjere meg. Mer om dette kommer jeg til å dele på sosiale medier fremover A day in the life of Nursing-Student and a Miss Norway Contestant

Kommentarene har vært både positive og negative, men en kommentar var særlig hyggelig. Den viste at jeg kan gjøre flere ting samtidig. Jeg har et sterkt ønske om å fullføre barndomsdrømmen min, samtidig som jeg studerer og blir sykepleier.

Jeg har en tydelig tilknytning til hvordan det er å jobbe med pasienter, og jeg ser helheten i møtet med dem. Nå har jeg også muligheten til å dele et viktig budskap om å anerkjenne hverandre. Et smil kan bety langt mer enn man tror, men i en stressende hverdag som sykepleier er det lett å glemme dette.

Som fremtidig sykepleier håper jeg å få en større og en støttende plattform til å løfte viktige temaer som er relevante for yrket vårt, og kanskje nå frem til flere. Mange temaer innen helse har engasjert mange over tid, men endring skjer ikke over natten, derfor kommer jeg til å fortsett.

Jeg er samtidig veldig takknemlig for måten Amelia har formulert artikkelen på. Tusen hjertelig takk, og stor klem til deg ♥ En samtale med en pasient fikk henne til å melde seg på Miss Norway

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

I dag er det Verdens kreftdag.

I dag fikk jeg muligheten til å være på Vardesenteret. Det er et samarbeid mellom Kreftforeningen og Nordlandssykehuset. Jeg meldte meg frivillig nettopp fordi jeg som student har tid til pasientene. Samtidig kjenner jeg allerede på at jo nærmere ferdig utdannet jeg kommer, desto sterkere blir presset på tid. Det gjør noe med meg, for jeg vet at jeg ikke alltid vil ha like mye rom til å sitte ned, lytte og bare være til stede med pasienten.

Derfor valgte jeg dette som en mulighet til å gi tiden min tilbake til andre. 

Jeg setter enormt stor pris på hvordan alle de frivillige tok imot meg, ivaretok meg og forklarte rollen min. Jeg er også utrolig takknemlig for å ha fått være der, for samtalene, for stillheten, og for å få lytte til mennesker som enten ønsket noen å snakke med, eller som rett og slett ikke ville være alene.

Noen ganger må man tørre å ta det første, litt ukomfortable steget, for at andre skal kunne føle seg sett og hørt. Det ble delt mange historier. Noen samtaler var tunge, men det var også rom for smil og latter. Og det må vi ikke glemme, for det er nettopp dette som er kjernen til den gode samtalen.

Min rolle som frivillig på Vardesenteret i dag var å være til stede. Og det er kanskje noe av det viktigste man kan gjøre. Å anerkjenne andre, selv om jeg ikke kan relatere meg direkte til deres behandling, deres smerte eller deres følelser. Bare det å være der, betyr enormt mye.

Jeg ser for meg at jeg i tiden fremover vil fortsette å engasjere meg i dette. For meg handler det også om å fylle det som mangler inni meg. Følelsen av å ikke alltid ha nok tid til pasientene. På Vardesenteret er jeg ikke sykepleierstudent. Jeg gir ikke råd. Og nettopp derfor tror jeg mange åpne seg mer. Når man er helsepersonell, kan pasienter holde følelsene tilbake fordi de ikke ønsker å være til belastning. Det er en tanke jeg ikke ønsker at pasienter, pårørende eller andre berørte skal sitte med, for vi er der nettopp for å hjelpe. Likevel vet vi at denne følelsen kan være vanskelig å legge bort.

På Vardesenteret finnes det derfor et fritt rom, et rom for det som ligger i hjertet. Et sted hvor mange opplever større frihet til å dele tanker og følelser, uten å være redd for å belaste noen. Her kan man snakke åpent, bli lyttet til og møtt med forståelse og respekt.

Fra mitt perspektiv går dette i mange retninger, fordi det som ble sagt i dag, er sant for mange. Da jeg var yngre, turte jeg ofte ikke å spørre familiemedlemmen om hvordan de hadde det når sykdom var involvert. Man er redd for å si noe feil, redd for å ta opp sykdommen, og resultatet blir ofte at man trekker seg unna. Kontakten blir borte. Og det kjente jeg meg veldig igjen i. For når man er nær, forventer man kanskje gjerne mer kontakt, men i stedet kan det motsatte skjer. Det kan føre til skuffelse og ensomhet.

Jeg håper at mange av dere som leser dette, blir inspirert til å engasjere dere i frivillig arbeid. Og er du i Bodø, meld deg gjerne som frivillig eller kom innom Vardesenteret. Å være til stede kan bety så mye mer enn du tror.

Jeg fikk se hvordan mennesker som kom inn, gradvis "smeltet isen" og ble varmere for hvert sekund, bare fordi noen turte å ta det ukomfortable første steget. For meg er det noe av det modigste man kan gjøre. Både for seg selv og for andre. Det åpner rom for deling, fellesskap og for å bære det tunge sammen.

Så igjen, jeg håper du som leser dette, blir med på å gjøre en forskjell. Det betyr mer enn du aner.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

Masse kjærlighet og stor klem ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Som mange av dere sikkert har sett, er flere av deltakerne godt i gang med filming og posting på TikTok og andre sosiale plattformer. Jeg har også postet litt her og der, men stort sett med samme bakgrunn fra det lille rommet mitt i studentboligen. En av grunnene til at jeg ikke har vært så veldig konsistent, er selvfølgelig studiene… eller det er det jeg velger å tro på. Men sannheten er en liten frykt for å ikke være fullt til stede i øyeblikkene jeg faktisk er i.

Jeg er redd for å ikke være til stede når jeg er sammen med gode venner, de jeg er glad i, og de som er glad i meg. Jeg har selv lagt merke til at når jeg er sammen med folk jeg setter pris på, og når telefonen vibrerer, hopper jeg fort inn for å svare. Og akkurat der stopper jeg litt opp i å være til stede. Selv om jeg hører hva som blir sagt rundt meg, er jeg ikke lenger aktiv i samtalen. Bare fordi jeg har telefonen i hånden. Det synes jeg er skummelt å tenke på.

Når jeg reflekterer over dette, kjenner jeg på skam. Jeg ønsker virkelig at menneskene rundt meg ikke skal føle seg oversett eller ignorert. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ikke helt har kommet i gang med å dele innhold som;

«A day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant»

Jeg tror egentlig det kunne ha vært så gøy og interessant for mange, men akkurat idet jeg skal begynne å filme, stopper det litt opp.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg kan gi alle rundt meg 100 % om jeg skal også samtidig filme. For meg kan det fort føles litt selvsentrert. Jeg sier ikke at andre som gjør det er det, men jeg er usikker på hvordan jeg selv ville følt det, og hvordan jeg ville håndtert mine egne følelser rundt det, spesielt hvis handlingene mine potensielt kunne såret noen.

Når jeg ser YouTubere og TikTokere deler «behind the scenes», der de repeterer ting flere ganger, for at alt skal bli perfekt, blir jeg redd for at jeg skal ende opp med å gjøre det samme. Det er ikke noe jeg ønsker. Jeg vil at det jeg publiserer skal føles ekte og genuint. Jeg vil nyte livet sammen med mine fine rundt meg. Jeg ønsker ikke alltid gjøre alt perfekt for publisering, for livet er ikke perfekt, og ingen er det. Samtidig handler det ikke om å tenke at man ikke er bra nok for ingen er som deg, og nettopp derfor er du god nok akkurat som du er.

Jeg har en tendens til å gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være, fordi jeg ofte overtenker. Men det trenger jo ikke være slik at filming betyr at jeg ikke kan nyte øyeblikkene. Det finnes løsninger, og det vet jeg. Samtidig kan det være veldig lett å bli så opptatt av å dokumentere alt, at man glemmer å være til stede og nyte de øyeblikkene. Samtidig gir bilder og videoer oss muligheten til å se tilbake og gjenoppleve fine øyeblikk, selv om det bare er for en liten stund.

Dette er bare noen tanker jeg har, og ja jeg overtenker nok litt. Men en ting vet jeg helt sikkert: er at jeg vil aldri at folk rundt meg skal føle seg usett, uhørt eller ignorert. For jeg vet altfor godt selv hvordan det føles. Og det er en annet historie for seg selv.

Til slutt vil jeg si at det ikke er et press jeg kjenner på, men kanskje en følelse som kan minne om det, noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Å få være en del av en organisasjon jeg har sett opp til siden jeg var liten, og som jeg har stor respekt for, betyr utrolig mye for meg. Kanskje er det nettopp derfor jeg også kan kjenne på en frykt for å gjøre feil.

Masse kjærlighet ♥

 Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas