Fra begynnelsen av mitt første semester på The University of Manchester i oktober, fikk jeg interessen for å være med i en gruppe andre studenter og lære bort om resirkulering av søppel. Jeg har de siste årene fått øynene opp for hvor viktig det er for miljøet å faktisk kaste søppel i riktig kontainer. Og med det, startet jeg med resirkulering. 

De første ukene hadde vi møter der vi fikk informasjon om hvordan dette frivillige arbeidet vil foregå, og vi lærte om hvordan resirkulering foregår i Manchester. Teamet vi jobber sammen med heter Biffa, som kontrollerer hvor søppel blir kastet, hvordan det blir resirkulert og omgjort til nye materialer. Vi besøkte også et område som heter "Materials recovery facility" i Sharston. Dessverre hadde jeg ikke muligheten til å være med da jeg hadde et obligatorisk møte et annet sted. Men de skulle arrangere en tur dit igjen i 2.semester, så da vil jeg gjerne være med å se! 

Foreløpig har vi hatt tre klasser med skoleelever på Old Moat Primary School i Manchester. Jeg er i gruppe med to andre studenter og konseptet vårt er å lære bort om resirkulering av søppel ved å bruke modellen The 3 R's som står for recycle, reuse, og reduce. 

Den første gangen planla vi å lære de bort om resirkulering, de neste gangene skal vi lære dem hvordan man kan rebruke noen materialer og hvordan man kan redusere bruket sitt.

Det vi planla var blant annet en lek der barna fikk et bilde av et objekt på ryggen, så skulle de stille sine medelever ja-og-nei spørsmål for å finne ut hvilket objekt de har på ryggen sin. For eksempel, har en av de en bananskall på ryggen så spør de er jeg en frukt? Så får de til svar ja, så kan de spørre videre er jeg gul? osv. Når de fant ut hvilket objekt de hadde på ryggen, skulle de gå bort til én av fire gjørner og klistre fast bildet til riktig kontainer. 

I England har de fire ulike søppelkontainere.

(bildet er lånt fra google)

Den grønne blir brukt til å kaste å kaste matavfall

Den svarte er til alt som ikke kan resirkuleres

Den blå er til papir og kartong

Den brune er til plastflaster og hermetikkboks blant annet

Vi hadde også en annet lek der vi hadde bilder av ulike søppelobjekter som de skulle gjette på hvor lang tid det tar å dekomponere et materiale (tror jeg det heter på norsk). Altså hvor lang tid tar det for eksempel en bananskall å forsvinne hvis det blir kastet ute et sted. For en bananskall tar det 3-4 uker før alle spor forsvinner. Men for en glassflaske tar det opptil 1 million år! Det er utrolig lenge. 

Til slutt, da vi skulle avrunde vår leksjon hadde vi noen interessante fakta om resirkulering av søppel. Et av faktaene vi spurte de var om de visste hva man kan lage av plastikkflasker. Det mange ikke vet er at polyster som er et materiale i klær blir laget ved å smelte plastikkflasker, for deretter lage polystertråd som blir sydd sammen til polyester materiale. Er ikke det kult? Dette visste jeg ettersom jeg studerer mote. 

Dere kan se en video fra youtube om hvordan dette gjøres (klikk HER )

Jeg syntes at vår første gang med barna ble vellykket og barna så ut til å ha det veldig gøy med lek samtidig som de lærte noe. Men jeg ble faktisk imponert over hvor mye de allerede visste fra før av. Og de er ikke mer enn 10 år gamle! 

Hei alle dere som leser!

Den 4.desember var det et video-kurs i Miss Norway for nye interesserte deltakere. Jeg var en av de, og heldigvis ble kurset holdt via video så jeg fikk vært med! Jeg ser frem hvordan reisen min blir de neste månedene frem til finalen i juli!

Jeg tenkte at med dette blogginnlegget, skal jeg presentere meg selv og min bakgrunn.

Mitt navn er Jeren Beghler, og jeg er 22 år. Jeg ble oppvokst i Lillestrøm, og har bodd her siden 2006.

Jeg har et latinsk utseende som får mange til å gjette at jeg er fra Spania eller fra et land i det Latinsk-Amerikanske kontinentet. Jeg syns alltid at det er gøy å høre hvilket land folk tror jeg kommer fra. Noen tror også at jeg er fra Asia, og en del gjetter da på Tyrkia, som absolutt ikke er langt ifra, men likevel er det landet jeg kommer fra ganske ulik Tyrkia.

Jeg er opprinnelig fra Turkmenistan. Begge foreldrene mine ble født og oppvokst der, før de flytta til Russland der pappa studerte. Jeg ble født i hovedstaden, Moskva. Jeg har også en storesøster, Jennet som er 3-4 år eldre enn meg. Da jeg var nesten 6 år gammel flytta vi til Namsos. Jeg husker hvor underlig jeg syns det var at en mann med skjegg og bart kom bort til oss og klemte oss. Lite visste jeg at det var faren min! Hehe Jeg hadde ikke sett ham på 2 år, og da han dro fra oss var jeg bare 3 år gammel. Jeg hadde få minner med ham, kun noen få bilder i albumet.

Vi bodde litt i Namsos der jeg feiret min 6 års dag, før vi fikk et nytt sted å bo i Haugesund. Jeg elsker den byen! Jeg startet på skole der og fikk mange gode venner. Da vi etter 4 år flyttet til Lillestrøm, fikk jeg meg en brevvenn, og vi var brevvenner i flere år før vi vokste fra hverandre. Det var veldig koselig å skrive brev og sende hverandre julegaver og presanger til bursdagen.

Som liten var jeg veldig sjenert, jeg var veldig stille. De eneste gangene man kunne høre meg var de gangene jeg var sint og hylgråt. Hehe :) Gjennom hele barneskolen snakket jeg lite, og jeg hadde hele tiden håret mitt satt opp høyt i en hestehale. Jeg fikk så mange komplimenter om hvor tykt og langt hår jeg hadde. Folk ville se meg uten hårstrikk, men jeg var for sjenert til å slippe håret mitt ned.

Jeg vil nok si at det var først gjennom ungdomsskolen at jeg begynte å bli mer utadvendt, og også da jeg ble flytende i norsk språk. Det tok ganske lang tid på grunn av den personligheten jeg hadde før.

Idag, er jeg en veldig selvstendig kvinne som stadig vekk ser etter utfordringer i nye områder. Jeg er veldig glad i å holde meg aktiv og lære meg noe nytt, enten det er i gruppearbeid, selvstendige prosjekter eller innen trening. Jeg er også veldig glad i å reise, og den beste reisepartneren jeg har er søsteren min. Vi er like når det gjelder hva vi ønsker å oppnå med reiser. Begge liker å utforske nye steder, og selv om vi blir slitne så gir vi oss ikke før vi har fullført planen vår. Jeg mener at vi er veldig eventyrlige sammen! Det beste med å reise er at man lærer veldig mye om kulturen, møter nye mennesker, smaker på ny mat og lager minner for livet. Min favoritt quote er “Den beste utdanningen du får er på reise. Ingenting lærer deg mer enn å utforske verden og samle erfaringer”. Jeg er så enig i det!

Foreløpig er jeg en Bachelorstudent i The University of Manchester, der jeg studerer Fashion Buying and Merchandising. Jeg syns at Manchester var et veldig godt valg, og allerede på min andre uke der følte jeg at Manchester er mitt andre hjem. Jeg trives godt og briter er veldig vennlige og hyggelige som er lett å prate med og bli venner med. Jeg møter også mange studenter fra andre land, da spesielt Kina, ettersom det er beregnet at det studerer 10.000 kinesere på det universitetet! Det utgjør 90% av alle utenlandske studenter :)

Jeg har så mye jeg vil få gjort som har med konkurransen å gjøre, men også utenfor - at jeg tror det kommer til å bli mer travelt neste år enn hva det har vært på høsten og frem til nå. Jeg håper at jeg vil greie å få til å balansere studier i samme takt som denne konkurransen, samtidig som jeg også fortsetter å være involvert i veldedighetsarbeid, trening, blogging og reise! Følg gjerne med!

Meg og søstera mi sammen med pappa i Moskva. Ååh, jeg fikk lyst til å besøke hovedstaden igjen!

Mamma til venstre, venninna hennes til høyre, meg og søstera mi i midten

Her holder jeg mine favoritt leker som jeg fortsatt har den dag i dag. Lille hunden min heter Laika og den julenissen synger når man trykker på magen, da lyser også nesa hans rødt. Det er skikkelig søtt! :)

Jeg husker hvor godt jeg likte den gule lua mi. Den var skikkelig søt! hehe

Håper dere likte mitt første blogginnlegg! :)

God (veldig sen) kveld !

Sent blir det når man har mye å gjøre, men tiden FLYR når man har det gøy! Har ligget svært syk et par dager, men hva gjør vel det? Da rekker man å få ordnet opp i en del man elles ikke ville gjort når man stadig er på farten. Noen som kjenner seg igjen? På torsdag er det klart for photoshoot med min kjære flinke fotograf venninne Charlotte Tuftin, og jeg gleder meg utrolig mye ! Elsker å stå foran kameraet og prøve ut nye og kule poseringer og "temaer". Gleder meg til jeg kan vise dere det ferdige resultatet. Blir nok en liten sneak peak på torsdag også så hold dere oppdaterte !

Liten refleksjons tekst som avsluttningsvis her som omhandler tittelen på innlegget mitt, nemmelig; Hvem ser du i speilet?

I dag er det mye press fra alle hold når det kommer til å leve opp til forventninger være seg skole, idrett, venner, familie eller andre aktiviteter. Alikevel tror jeg det viktigste er å tenke på at når alt kommer til alt så må DU være fornøyd med DEG. Ta de valgene du selv kan stå for og gjør det du kan for å være et godt medmenneske. Nei, alle er ikke født inn i Gates eller Kardashian familien, men det betyr ikke at man ikke kan utrette noe bare fordi man ikke har en Chanel veske og Michael Kors klokke. Alle er verdt like mye, og alle kan få til det de vil !!! Er det noe jeg har lært fra 6 år i landslaget er det at man alltid kjemper mot seg selv og det er ALLTID til enhver tid der fokuset skal ligge. Det handler om den personen du ser i speilet og ikke om alle andre !

Håper alle har en fantastisk fin jule tid og har kost seg på Lucia i dag (som iøvrig er min søsters bursdag)

- C

Hei! Tenkte jeg skulle fortelle litt generelt hva som har foregått og hva som kommer til å skje fremover.


 Jeg har jo vært med på «misseskolen» i Oslo! Noe som var veldig lærerikt og en tankevekker. Egentlig var det vel helst da jeg forsto ting litt mer konkret i forhold til hva dette innebærer, og ikke minst krever av deg som person. Derfor ble jeg litt usikker.. Ikke fordi jeg ikke følte dette var en drøm jeg ville skulle bli virkelig, men heller om jeg rett og slett ville klare å gå hundre prosent inn for det. Altså; har jeg det som kreves for å kunne være med i denne konkurransen? Hvor mye er jeg faktisk villig til å ofre?

Men etter at jeg hadde fått tenkt meg om, har jeg kommet frem til at dette er jo ikke noe jeg kan gå glipp av! Nå som jeg endelig har fått sjansen til å kunne være med. Jeg kommer nok heller til å angre på at jeg ikke tok sjansen.

Vi hadde en del gjennomgang om trappetrinns systemet, hvordan markedsføre både oss selv og evt. Sponsorer best mulig, og selvfølgelig litt om hvordan vi skal blogge og løfte oss selv frem på en bra måte. Vi var også innom temaet om nettmobbing. Utrolig givende å høre påtidligere deltakere som kommer med erfaringer og ikke minst tips om hvordan vi kan unngå de største feilene. Dessverre var jeg nødt for å gå noen timer før kurset var ferdig, siden jeg har to hunder og var midt i eksamens uken. Men vet dere hva? Allerede i begynnelsen av desember fikk jeg tatt resten av «misseskolen» over telefonen! Fantastisk.

Nå er jeg i gang da, med å prøve å skaffe meg noen gode sponsorer. Jeg har også begynt å planlegge en ny photoshoot med ei jeg kjenner godt fra før, og som selvfølgelig tar helt magiske bilder. Vi har bestemt oss for at det ene temaet skal omhandle de fine omgivelsene jeg befinner meg i nå. Jeg har faktisk flyttet tilbake til flotte Geilo! Og hva er vel bedre enn å vise frem denne plassen på sitt beste? Gleder meg!

Instagram: malinsvim

Facebook: Malin Fossheim Svimbil 

Som jeg har skrevet tidligere så jobber jeg på et sykehjem. Tenkte jeg ville dele litt av min erfaring i denne bransjen, hvordan mennesker jeg møter, hvor mye jeg har lært, og hvor mye dette har forandret meg som person.

Jeg begynte i denne jobben som sommervikar på Langelandsykehjemmet i Kongsvinger i 2014. Begynte å jobbe på en somatisk avdeling der jeg trives godt. I førsten var det mange nye mennesker å lære å kjenne. Man må kjenne personen(ene) godt for å utføre et godt arbeid. Jo bedre man kjenner personene jo bedre utfører man arbeidsoppgavene sine på avdelingen. Jeg fant fort ut at rutiner har mye å si for både oss helsepersonell og beboerne. Blir rutinene brutt så vil det også gå utover Beboerne som urolighet, utålmodig og desorientert. Beboerne på sykehjem blir ofte fort knyttet til hverandre. Dette er faktisk mennesker de omgås hver dag og som de kan kalle nærmeste venner i en alder av kanskje (+-)80år. Kommunikasjon er noe av det viktigste i denne jobben. Kommuniserer man ikke er det veldig ofte at det kan bli misforståelser og ugjort arbeid som vil gå utover beboerne.

I bransjen kommer man borti alle typer mennesker og personligheter. Det er viktig å tilpasse seg mennesker man jobber med, pårørende og beboere.  Etter å ha blitt vant til å omgås mange mennesker både kjente og ukjente, så må man automatisk være sosial og frampå for å vise et godt inntrykk og engasjement. Jeg har vokst mye på selvtillit og selvkontroll da man ikke kan ta til seg alt som blir sagt. Det er viktig og ikke ta med seg privatliv på jobb samtidig som man må kunne legge fra seg jobben på jobb, da man kommer borti sterke inntrykk. Jeg har bitt en veldig omsorgsfull person som setter stor pris på eldre mennesker.

Husk: Behandle andre som du selv vil bli behandlet!!!

Hei!

Mitt navn er Stine. Jeg er 19år og ønsker veldig gjerne å få være med på Miss Norway 2017 konkurransen. Uten at det har noen ting med konkurransen å gjøre skal jeg hele førstkommende uke på en veldedighetstur, og det skader vel ikke å blogge litt om det. 

På mandag reiser jeg til Ungarn med veldidghetsorganisasjonen Prosjekt Takknemlighet. Det er en liten organisasjon her i Nittedal. I sommer arrangerte vi en sommercamp for vanskeligstilte barn, og nå reiser vi ned igjen for å besøke barna. De fleste barna bor på barnehjem, eller i veldige fattige kår. I sommer var vårt oppdrag å gi barna en uke fri fra vanskelighetene sine, i omgivelser med støttende voksne. Nå til uka er vårt oppdrag å levere ut matposer og julegaver, og vise det at vi fortsatt er her og bryr oss om dem. 

Prosjekt takknemlighet er en ungdomsstyrt veldedihetsorganisasjon som hvert år samler inn penger slik at vi kan hjelpe barn og ungdom som ikke har det like bra som oss. Vi er så utrolig heldige her i Norge, og det er så lett å ta ting for gitt, og det er akkurat dette som er grunnlaget til Prosjekt Takknemlighet: Det å få norsk ungdom til å sette sin egen takknemlighet i perspektiv.
Det å klage over at du kanskje ikke har den fineste vinterjakka, eller den nyeste sminken er kanskje noe du selv har gjort, eller hvertfall kjenner noen som har gjort. Men gjør det deg egentlig lykkelig å ha alle disse materialistiske tingene? Jeg er så heldig at jeg har foreldre som bryr seg, tak over hodet hver kveld, og mat på bordet flere ganger daglig -hver eneste dag. Dette er det ikke alle som tar som en selvfølge, på samme måte som oss. 

Det at jeg har brukt mye tid på å hjelpe barna i Ungarn er kanskje litt rart. Det er så mange mennesker som er på flukt og som kanskje trenger hjelpen enda litt mer. Men en kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen! Jeg valgte Prosjekt Takknemlighet for at vi faktisk får lov til å være med ned å se hvordan vi faktisk hjelper til. Vi får se hva alle pengene går til, og ser gleden i øyene til barna når vi kommer og hjelper. 

Jeg gleder meg masse! Dette blir en unik uke og et minne for livet. 
Om dere har noen spørsmål er det bare å spørre :)

Ha en fin kveld videre.

-Stine